Almaty

Etter tolv kasakhstanske breddegrader pa en relativt flat steppe, merker jeg at det er noe i gjare nar jeg narmer meg Almaty. Det ligger i lufta - bokstavlig talt. Skyene ligger oppa hverandre i sor, og vitner om en enorm vegg. Tjan Sjan fjellkjeden, som skiller Kasakhstan fra Kirgisistan. Disen over byen er sa tett at jeg ikke er helt sikker pa om det virkelig er sno jeg ser pa fjelltoppene. Uansett gir dette bakteppet av fjell - sammen med alle utestedene i byen - en folelse av at dette er et vintersportsted. En trivelig by.

Det forste som slar meg med Almaty, er all trafikken. Helt siden Samara har jeg blitt passert av relativt mange vogntog som frakter personbiler, og av de sjaforene jeg snakket med skulle samtlige til Almaty. De siste dagene pa steppen fraktet omtrent hver tredje trailer personbiler. Men er det noe denne byen ikke trenger, sa er det flere biler! Jeg kommer midt i ettermiddagsrushet - det vil si, det er ikke rare rushet, for alt star stille. Uten at det dermed er stille; bilistene liker a tute. Disse tutende bilistene ser like dumme ut som bjeffende bikkjer; trafikken star like fullt stille.

"Trenger du en leilighet?", horer jeg noen i morket sporre meg. Da har jeg syklet forbi alle hotellene som er avmerket pa bykartet mitt, uten a finne annet enn store glassfasader og dresskledde vakter i dora. Foler at jeg ikke passer inn der - eller at jeg har blitt en gjerrigknark. Men hvordan kan jeg ga forbi en tigger om jeg svir av hundre dollar dagen pa hotell, og hvordan vil vanlige kasakhstanere reagere om de horer dette; hvis jeg i det hele tatt treffer noen vanlige kasakhstanere der. "Ja, det gjor jeg!", sier jeg tydligvis sa ivrig at det strommer til femten personer fra alle kanter. Alle prater i munnen pa hverandre mens de drar i sykkelen min. Jeg tar tak i ei dame pa min alder - hun var den forste som kom bort til meg - og drar henne med meg rundt et hjorne. Damen heter Gulia, og det er jo ogsa ganske lett a huske pa dette kontinentet, selv om det er en myte at folk er gule i huden. Hun mangler begge fortennene, og det ser ganske morsomt ut nar hun ler. "Leiligheten har kjokken med kjoleskap og komfyr hvor du kan lage mat ...", begynner hun. "Har den varmt vann?", avbryter jeg. "Jada, bade varmt og kaldt!". "Hvor er den?". Jeg gir henne bykartet. Hun peker utenfor kartet. "Greit, jeg tar'n!". Dermed bor jeg pa ny i en toroms leilighet i forste etasje, med badekar isteden for vask og med kvinneklar slengende rundt, noe som ma vare standard for alle urbane kasakhstanske damer i tredvearene.

Neste dag prover jeg a finne det kinesiske konsulatet. Det er ikke sa lett; det er ikke bare a sporre hvem som helst pa gata - svaret kan vare veldig vilkarlig. Og om jeg setter meg inn i en drosje, kan jeg risikere a bli sittende der resten av dagen. Men siden jeg er bleik og sleip, stikker jeg innom byens fineste hotell og spor pa engelsk i resepsjonen. En blond hoy dame bak skranken finner et telefonnummeret pa pc'n. "May I call them to check if the adress is korrect?", spor hun pa en engelsk som er bedre enn min. "Eh ... You may". Mens hun ringer, kommer et eldre osterisk par til skranken. Hun ma ha flere kilo med gull hengende pa seg, mens mannens lommebok ogsa er av det tunge slaget. "Gif me my passport!" sier hun til en liten mann i uniform som begynner a bla i en bunke pass. "It is on ze top zere! I know!", sier den gullbehengte, som ogsa trenger frimerker til en stabel med postkort hun har skrevet. Mannen i uniformen sier unnskyldende at sa mange frimerker har de ikke i resepsjonen, men henviser til en souvenirbutikk ti meter unna. "How many stamps do you haf - one or two?". Mens jeg tenker pa hvor glad jeg er for Gulia, kommer den hoye blonde tilbake. Hun har fatt tak i adressen og skriver den ned pa en lapp med romerske bokstaver, og viser meg pa et kart hvor den gata er; den er fem kvartaler unna. "May I tell the driver the adress?", spor hun. "No, I will walk. No problem!". "But as I understand, you dont speak nor read russian, so you wount be able to find it on your own!". Jeg kunne fortalt denne blondinen at jeg har snakket russisk - og omtrent bare russisk - hver dag de siste fem manedene, og at jeg har funnet veien helt alene fra Oslo til Almaty, men jeg holder kjeft. Jeg kom jo inn der som en idiot som ikke kunne spraket eller viste hvor jeg skulle. Til na har jeg begynt enhver samtale pa russisk, og ogsa vart frekk nok til a svare pa russisk om noen skulle sla over til engelsk - i det minste svart pa russisk og gjentatt det pa engelsk. Det var kun et sleipt motiv som gjorde at jeg spurte pa engelsk. Skjont, engelsken til alle som jobber pa slike steder gar min russisk en hoy gang. "No problem", sier jeg og bestemmer meg for a begynne alle samtaler pa russisk igjen.

Like ved der jeg bor, er det en bar i en kjeller. Jeg stikker av og til innom der pa vei hjem fra byen om kvelden. Om jeg kommer dit rundt midtnatt, sitter det folk ved kun et par av bordene - forst et par timer senere strommer det pa med folk. Selv om det er natt til onsdag. Og dette er ikke arbeidslose dagdrivere som meg selv, disse har vanlige jobber med vanlig arbeidstid. Jeg blir kjent med tre kamerater som er der hver gang jeg stikker innom. Jeg tar runden rundt bordet og handhilser pa deres mate, staende litt unna mens vi lener hoyre skuldre mot hverandre og slar hverandre et par ganger pa ryggen. Kasakhstanske navn har jeg problemer med a huske - det var lettere i Russland hvor alle het Alexander - men gutta forenkler navnene for meg. Max, Aza og Jonny. Max er den eneste som er gift, og storsjarmoren av gutta. Han tilbringer store deler av natta med a overtale jentene til a ringe ham dagen etter. "Istedenfor at Max gjor det, burde ikke heller dere ungkarer prove a snakke med jentene?", spor jeg Aza og Jonny. "Neida, det er ikke noe problem - han far lov til det!", forklarer de, og jeg ser meg rundt i lokalet etter en potensiell kasakhstansk brud. Oynene til Aza gar aldri helt opp, og det skuldes ikke vodkaen, for han drikker ikke alkohol na under ramadan - antakelig den eneste i baren som avstar, for han hoster stor anerkjennelse av alle andre. De smale oynene skyldes hans kinesiske opphav. Og han snakker russisk med korte, harde ord. Jonny er den beskjedene, han som alltid sorger for at vi har nok i glassene og at serveringsfroken kommer med mat. Hans foreldre kommer fra India, og han sier "d" istedenfor "r". Disse danseglade gutta skal stadig vekk ha meg ut pa golvet, uten at jeg deler deres begeistring for dans. Ved et bord i hjornet sitter en mann i en skinnjakke med mikrofon og synger til de fleste latene, og nar han ogsa begynner "Kom igjen, Paul!" er det ingen bonn. Men det er ikke bare jeg som danser rart her; et par av mennene danser hoppende pa ett bein og med armene rett ut til siden, som om jentene lar seg imponere av slik styrke. Mine nye venner blir vanligvis sittende til stedet stenger klokken fire om morgen, men en kveld ma Max gi seg litt for, og forlater lokalet med en arm rundt hver kamerats skuldre og med skosalene opp.

Det er forresten en stor fornarmelse a vise frem skosalene sine i Kasakhstan. Gabriel, som jeg traff i Astana, fortalte om en skandale som fant sted under et mote med kasakhstanske myndigheter. En vestlig kollega la midt under motet foten oppa kneet sitt, og alle kasakhstaneren ble helt tause. "Han kunne like gjerne ha dratt ned buksa ogsa, uten at det hadde gjort situasjonen noe mer pinlig".

I Norge er kanskje byen bedre kjent under det sovjetiske navnet Alma Ata, pa grunn av byens skoytebane. Det ble tidligere satt verdensrekorder pa Medeo stadion, men de ble liksom aldri helt godtatt. "... men den banen ligger jo som kjent hoyt". Jeg sykler opp dit en dag, fra 800 meter over havet til 1500 - med forbehold, det er stort sprik i svarene nar far pa sporsmalet om hoyde. Det er en flott stadion, som ligger i en dal hvor sola sjelden skinner. Porten er apen, og jeg tar med meg sykkelen inn. Det er is pa banen, og en mann med gratt har og mane tar noen kontrollerte piruetter i den ene svingen. Nedenfor tribunen pa den ene langsiden star en gjeng og toyer ut i trange treningsbukser og jakker hvor det star "Kazakhstan" og "Russia" pa ryggen. De ser pa meg, pa larene mine og litt granskende pa ansiktet. "Er du en speedskater?", spor en av dem. For et par uker siden var jeg Thor Hushovd, sa hvorfor ikke speedskater ogsa. "Nja, det er forst og fremst sykling jeg driver med...". "Du far leid noen skoyter i garderoben der borte!", sier han og jeg forstar at jeg er pa tynn is. Men siden det er ytterst sjelden at jeg har muligheten til a ta to indre og vekk med'n i Alma Ata, leier jeg meg et par ishockeyskoyter. Den ene har brukket, og jernet er limt og sydd pa skjevt - uten at det bare er derfor jeg ser keitete ut. Etter at jeg har tatt to skoyteskjar, fortsetter alle skoyteloperene a toye ut. Pa vei ned trappa fra stadion etterpa, kommer en av dem bort til meg. "Hva synes du om isen?". Jeg kunne fortalt ham at den var litt myk, men det kan neppe vare mindre enn ti varmegrader i lufta og sikkert ikke lett a holde isen ved like. "Den er normal". "Har du gatt pa skoyter for, eller var dette forste gangen?". Neida, har gatt for. I Norge er skoyter populart", prover jeg uten mye hap om a bli trodd. "Der har jeg alri vart, men jeg har vart i Inzel. Deltok i VM". "Ble du verdensmester?", sier jeg - han var frekk forst. "Nei, men jeg er kasakhstansk mester!". Skulle gjerne ha snakket mer med mesteren, men han slar folge med en gjeng som jogger oppover mot fjellene. Han vil vel neppe miste tittelen.

Almaty er en universitetsby, og dermed ogsa en utelivsby. Pa utestedene i sentrum er det gjerne dobbelt sa mange jenter som menn. Og mange av dem snakker engelsk - det er ogsa et amerikansk universitet i byen. Lordagskvelden treffer jeg Tanja og Alyia fra Taraz - en by lenger sor i landet - som ogsa er ute og hygger seg. Tanja har skjeve oyne og er kristen. Hun jobber som oversetter fra engelsk og spansk, men forstar ikke kasakhstansk. Alyia har lyst har, hun er muslim og snakker kasakstansk, men ikke engelsk. "Hvor kommer du fra?" spor jeg Tanja. "Korea". Det er gjerne slik, alle er kasakhstanere, men har i tillegg en etnisk tilhorighet. "Besteforeldrene mine ble forvist hit fra Vladivostok under Stalin". "Hvorfor?". "Det forsto de aldri". Og sa er det igang igjen fra dette stedets faste karaokemann. "This one is for you, Paul! My friend Paul!", sier han og setter pa rolig sang om kjarlighet.

Noen karer som har en sykkelklubb i en kjeller justerer bakhjulet mitt, sa na er det endelig rundt igjen. Pa darlige veier merker jeg neppe noen forskjell, men det er jo bare dumt a sykle rundt som en klovn med ovalt hjul.

Endelig klarer jeg a fa en billett til sirkus. "Dette er den aller siste biletten!", sier damen i bilettluken. Sirkuset er ikke i et telt, men i en enorm bygning langs Almatys hovedgate. Noen svart myndige eldre damer jager alle pa plass, og sa begynner forestillingen med en uzbekhisk tropp linedansere. En kraftig mann balanserer pa linen mens han holder en stang i hendene. En mann star oppe pa hodet hans! Og oppa denne andre mannens hode star ei dame! Og oppa damens hode star ei jente! Publikum klapper i takt nar mennesketarnet nar andre siden av linen. Noen klovner med lange sko og hockeysveis gjor noen overdrevne morsomheter. Sa folger to apekatter som kjorer motorsykler, for en russisk tropp akrobater svinger seg i husker. Det er klasse over det de gjor - dette er toppidrettsmenn innen sitt felt. Sa er det dyrenes tur igjen; to brune bjorner i kjoler danser lambada - lurer pa om det var slike jeg ble advart mot i Ural. Sa kommer en mann i fortiarene med bart og trang hvit drakt; han ser morsommere ut enn klovnene. Avslutningsnummeret er en love og to tigre som hopper igjennom en brennende ring.

Egentlig hadde jeg ikke tenkt a treffe noen fremmedarbeidere i Almaty, men nar Fawad inviterer til frokost pa et femstjerners hotell sier jeg ja takk. Maten er fristende pa slike skumle steder. Jeg ankommer hotellet bakveien, bade fordi det er veien fra der jeg bor og fordi jeg ser litt slaskete ut - begge de kullsorte konsulskoene spjaret under et restaurantbesok i forrige uke. En dresskledd vakt kommer bort til meg. "How can I help you?", sier han. Jeg antar at det er en femstjerners mate a si "Pigg av!" pa, men jeg forklarer at jeg er invitert. For a komme inn i resepsjonen ma jeg igjennom en metalldetektor, men det er kanskje ikke sa rart - det er ikke lenge siden at jeg opplevde at noen kriminelle hadde tatt seg inn pa hotellet jeg bodde pa og stjalet hele frokosten. Begge Statoilmennene Frank og Fawad ser ut som svigermors drom, men nar telefonen til Fawad ringer, avslorer den en Jimmy Hendrix-fan. Frokostbuffeten ma antakelig vare den mest storslatte jeg noensinne har sett. Ei dame steker omelett til meg mens jeg peker pa hva jeg vil ha i den. Etterpa gir Frank meg en boks snus. Jeg klarer neppe a snuse opp hele den for datoen som er stemplet pa, men den kan vare morsom a prove pa asiatene.

Jeg foler meg mer sliten na enn da jeg kom til Almaty for en droy uke siden, og ma sykle videre om jeg ikke skal bli helt utslitt. Skulle gjerne vart lenger, men snoen kommer snart. Dessuten gar oppholdstillatelsen min i landet ut om seks dager, og det er omtrent femti mil til den kinesiske grensen oppe i fjellet, sa passet mitt bor helst dukke opp igjen snart. Den tyske syklisten Marco som jeg traff pa Krim i sommer, mente at denne grensen snor igjen i lopet av oktober, men det har vart noen varme dager i det siste. Og den kinesiske ambassaden i Oslo fortale at jeg ikke slipper inn i Kina med sykkel, men en nordmann jeg har vart i kontakt med klarte det i sommer. Dette kan bli en spennende uke.