Astana

Etter a ha syklet fem hundre kilometer rett sorover, skimter jeg plutselig fra en liten bakketopp mange skyskrapere innhyllet i stov midt ute pa en slette foran meg. Veien inn til Astana blir darligere og darligere - jeg ma ha kommet inn pa en vei som vanligvis ikke brukes. En gjeng unger med sykler oppdager meg. "Er du turist?!" roper en av dem. "Ja, jeg er turist!". Det er vanskelig a pasta noe annet. Dermed kaster ungene seg pa sykkelene og eskorterer meg mot sentrum. "Turist!" roper de hver gang vi passerer noen folk. Etter noen kilometer gar de heldigvis lei.

Ved jernbanestasjonen ser jeg et hotell, og gar inn i resepsjonen. "Beklager, alt er utleid", sier en ung dame bak skranken. Jeg ser pa klokka bak henne. Den viser 13. "Blir det noe ledig i lopet av ettermiddagen?" prover jeg. "Tror ikke det. Alt er fullt pa alle hoteller i hele byen". "Alt fullt overalt?!" sier jeg og ser ut som om jeg skjonner sa lite at hun gar for a hente noen som kan engelsk. Like etterpa kommer ei dame pa min alder i en gra drakt med tynne, hvite vertikale striper og moderne briller med bade stal og plastikkinnfatning. "Alt er fullt her, men jeg kan prove a ringe til noen andre hoteller", sier hun pa engelsk. Noen telefoner senere er jeg ikke narmere noen overnatting. "Det billigste jeg fikk tak i var hundre dollar natta ...", sier hun og venter pa min respons. "Kjenner du noen som leier ut leiligheter?" spor jeg. Noen telefoner senere er jeg litt narmere overnattingen. "Jeg kan ordne en toroms i sentrum" sier hun og legger til noe som ikke er tilbudspris. "Kan du ordne noe enda billigere?" spor jeg. Damen tenker seg om. "Vent fem minutter!". Fem minutter senere kommer hun tilbake. "Er du klar?". Jeg folger etter til parkeringsplassen. En minibuss har rygget opp til trappa. "Sett sykkelen din bak i bilen!", sier hun. Litt motvillig demonterer jeg nok deler til at sykkelen passer inn i bagasjerommet. Mens sjaforen kjorer ut av sentrum, forteller damen at hun heter Assya - det er jo lett a huske pa dette kontinentet - og er hotelldirektor. Helst vil hun snakke tysk; hun var utvekslingsstudent i Dusseldorf for sju ar siden. "Altsa, leiligheten er svart simpel!". "Ikke noe problem". Minibussen stopper foran en oppgang hvor dora ikke lar seg lukke. Over denne henger en balkong sa skjevt at den ser ikke ut til a tale snoen til vinteren. "La sykkelen vare!" sier hun til sjaforen. "Du tar bare en titt, og hvis du ikke liker leiligheten, sa drar vi et annet sted". Men jeg liker stedet, og liker leiligheten. Hele blokka likner pa den jeg bodde i i Tsjeljabinsk, men her har de valgt tregolv i korridoren bort til staldora. Gulvet har ratnet, men det har noen fikset ved a legge et flak lineolium oppa. Jeg ser derfor ikke hullet og trakker igjennom, men holder meg oppe ved a klamre meg til sykkelen. Leiligheten har en stue med TV, stereo og en sofa. Pa veggene henger to bilder, ett av Mekka og ett av Paris. Kjokkenet er sa lite at jeg dulter borti Assya hver gang jeg rorer pa meg. Badet har ingen vask, men et badekar. Klar ligger strodd rundt i alle rom, og i gangen er det mye sminke under speilet. "Hvem bor her?" spor jeg. Assya ler litt nervost. "Altsa, jeg jobber mye og tilbringer lite tid her...". "Jeg vil gjerne bo her!". Bare stereo og vaskemaskin er grunn god nok til a bo som en hotelldirektor.

Grunnen til at jeg har kommet hit til hovedstaden i Kasakhstan, er ikke bare fordi det ble kaldt nord - jeg trenger flere visum. Derfor prover jeg a finne hvor ambassadene er hen i byen. Forst finner jeg den russiske, men dit har jeg jo visum. Sa oppdager jeg det norske riksvapenet pa en stolpe foran en hoy blokk. Jeg tenker at de vet sikkert hvor jeg finner ambassadene. Diplomatene har sikker viktigere ting fore i et hageselskap, men kanskje noen i resepsjonen kan hjelpe meg. Jeg banker pa en dor merket Statoil, og ei dame slipper meg inn i resepsjonen. Pa en vegg er det bilder fra solnedganger i Ofoten, Lofoten og andre steder som trekkes frem nar en skal selge noe norsk. "Du er den norske syklisten!" sier damen. "Ja...". "Jeg sa deg pa TV!". Det var visstnok et sykkelritt i byen to dager tidligere, hvor den norske syklisten Thor Hushovd ble nummer to. "Om det e nogen landsmenn her?" horer jeg pa jarsk. En graharet mann i dress kommer ut av et hjornekontor. Svarte, na blir jeg sikkert kastet ut; dette er jo ikke et reisebyra - det bare ser sann ut. "E det ... Har vi virkeleg fatt besog av ...?", begynner mannen fra Sandnes. Han er usikker. "Nei dessverre, jeg er bare en turist. Pa sykkel". Na barer det det vel ut pa gata igjen. "Sett deg ned!" sier han og peker pa en stol ved motebordet pa kontoret hans. Han er nok en viktig mann; pa veggen pa kontoret har han bilder av statsministeren, Statoilsjefen og sa mange andre viktige personer at bildet av kongen og dronningen er henvist til resepsjonen. "Fa hore historien din!". Dette er forste gang jeg snakker norsk siden Kiev i juni, og jeg klarer savidt a holde igjen de russiske ordene som er i ferd med a hoppe ut av munnen for de norske kommer fra et sted langt inne pa loftet. Jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne, men sa ser jeg en ring med en kule pa fingeren hans. "Eh ... vi har gatt pa samme skole!". Sa isteden forteller Per Einar sin historie. Han jobber for Statoil, hvor han prover a tegne en kontrakt med Kasakhstanske myndigheter om leting etter olje i det Kaspiske havet. Dessuten er han honorar konsul for Norge. Etterhvert far jeg ogsa gjort rede for meg, og hvorfor jeg kom til konsulatet. "... men det ska me ordna; det e kje noke problem" sier han rolig. Per Einar tiltaller de andre som er i lokalet, og forteller at jeg har syklet fra Norge. De er hoflige og sier at jeg er flink, men jeg tror de mener tulling. Siden det er fredag, skal to av damene i moskeen - som ligger like ved den kinesiske ambassaden - og jeg far sitte pa. Nede i kjelleren venter en sjafor i en stor bil, og han kjorer den store bilen helt opp pa trappa til kineserne. De blir kanskje litt skremt, for det tar lang tid for en gammel liten kineser i tofler og silketorkle rundt halsen apner dora. Han forteller at de behandler ikke visumsoknader i Kasakhstans hovedstad, men i Almaty. Det var pussig, men sa har ikke denne byen vart hovedstad lenger enn siden 1998, og det tar kanskje litt tid a flytte alle stempler og annet utstyr for hehandling av visumsoknader hit.

I steden for a soke om visum, gar jeg derfor en tur i denne nye bydelen, som skal bli det administrative sentrum av Kasakhstan nar det star ferdig i 2007. Fra en gul kule i toppen av et tarn kan jeg se den nye byen ta form. I ost er presidentens palass, i nord utenriksdepartementet, og sor forsvarsdepartementet og i vest det komersielle senteret. Innimellom disse bygges konserthus, arkiv og administrasjonsbygninger. Det er byggeaktivitet pa alle kanter - sa enormt at jeg har problemer med a forsta at det kan vare nok folk til a fylle alle kontorer og boliger. Kanskje det ikke var meningen heller, for rekkefolgen virker litt bakvendt. Forste bygde de blomsterbedd, sa fontener, benker og gangveier; dernest tenkte de kanskje "Vi kan jo likegjerne bygge en by nar vi forst er igang". I toppen av tarnet er et slags alter med et avtrykk etter en hand. En mann i dress og vanngredd har gir kameraet sitt til en omviser i rod drakt, og stiller seg opp ved siden av alteret. Pa andre siden av alteret star en mann som har samme garderobe som meg. Dressmannen onsker ikke at han skal vare med pa bildet, og vinker ham bort for han blaser seg opp i stram giv akt, som om det er en stor dad han har utfort ved a ta heisen opp hundre meter. "Still deg pa den plattingen der!", sier en omviserdamen til meg. "Legg handa di oppi avtrykket og onsk deg noe!". Jeg onsker meg selv en trygg reise. "Hvorfor er ikke hovedstaden i Almaty, som er den storste byen", spor jeg henne. "Der nede er det stor fare for jordskjelv", svarer damen.

Per Einar har invitert meg til middag samme kveld. "Uformell sammenkomst" kalte han det, men nar jeg ser meg selv i speilet pa badet til Assya antar jeg at dette nok er for uformelt. For jeg reiste, hadde jeg en formening om at hvis jeg kler meg ned, sa vil jeg gli lettere inn blant vanlige folk. Jeg tok feil; folk jeg har mott er noye med sitt utseende, og den slaskete pakledningen min har heller gjort at jeg skiller meg ut. Noen dress har jeg ikke plass til i baggasjen, men jeg kan bytte ut de mokkete joggeskoene - har merket at folk stirrer pa dem. Derfor stikker jeg innom et kjopesenter. Mange butikker med det jeg antar er kjente merkeklar ligger utstilt i lokaler uten kunder, hvor noen raflotte jenter som henger rundt disken er klare til a male meg skeptisk opp og ned. Det tor jeg ikke, sa jeg gar heller til byens markedplass. Her er det hundrevis av boder, hvor det ser ut som en kan fa kjopt hva som helst. Blant annet sko. Jeg tor ikke stoppe ved noen av bodene for jeg kommer til omradet som selger sko; er redd for at meg ma forklare at jeg ikke onsker vaskefat eller pelsluer om jeg stanser et oyeblikk. Jeg peker pa noen morke sko som ser ut til a vare gode a ga i, og en ung morkhudet mann kommer med storrelse 43. "Her gjelder det a ikke bli lurt. Jeg prover a prute prisen ned i to hundre kroner", tenker jeg. "Hvor mye ?", spor jeg. "1500 tenge" svarer mannen. 75 kroner. Svarte. "OK". Men ogsa det var nok overpris, for de nye konsulskoene gnager hele veien til Hotel Intercontinental, og jeg kommer fem minutter for seint. Jeg ser Per Einar sitte i en stol med utstrakte bein mens han pirker seg i mellom tenna med fingeren. Han ser ganske morsk ut. Jeg lurer pa om jeg skal snu og lope ut dora, men han ser meg, smiler og tar meg i handa. Oppe i baren bestiller han vin og forteller om olje. "Arsaken til at oljeprisen har steget til over femti - og i en lang tid ogsa over seksti - dollar fatet, skyldes ikke orkan Rita eller krigen i Irak. Det er bare krusninger pa overflaten. Det virkelige grunnen er okt ettersporsel etter olje i India. Og na kommer snart Kina for fullt. Om alle som kineserne som onsker seg en bil skulle fa det, ville det ikke ga - det er rett og slett ikke nok olje i verden! Men vi merker at kineserne kommer for fullt; forelopig gar all olje vestover, men det er ikke lenge til den sendes ostover". Etterhvert kommer tre andre karer som ogsa jobber for Statoil, og samtalen gar over til engelsk. "Skal vi smake pa maten? Det er kinesisk koldbord her ikveld", sier han endelig. "Det er bare a spise, jeg betaler", men jeg tar det sa bokstavlig at unnskylder meg etterpa. "Slapp av, det er fastpris!" sier Statiolmannen Fawad. "Jo mer du spiser, jo mer penger tjener vi". To av mennene reiser seg og drar tilbake til Norge, og jeg takker for maltidet. "Det er bra at det finnes slike som deg, som opprettholder nordmenns rykte som vikinger", sier Per Einar, og det var ganske hyggelig sagt - enten han mente det eller ei.

Jeg kommer ikke langt; ved et annet bord sitter to Sor-Afrikanske jenter. Jeg hilste pa dem ved matfatet, men la ikke merke til dem. "En ol for din historie?", spor Dominique nar jeg passerer. Jeg setter meg, og prover a fortelle om sykkelturen pa engelsk. Det er ikke lett. Bade fordi engelsken min er rusten og fordi de har betalt for historien, slik at jeg ma komme med noe mer enn kortversjonen jeg serverer pa russisk. Det blir derfor mange ol. Etter en stund oppdager jeg at Fawad sitter alene ved baren og drikker ol, og jeg lurer et oyeblikk pa hvordan kotymene i dette miljoet er; kan jeg invitere ham over til bordet jeg har blitt invitert til? Jeg lar ham sitte i fred. Jeg har jo ol og jenter, og henter ikke en oldrikkende mann; er jo ikke dum heller. Jentene jobber i et engelsk gasselskap, og jeg far visitkortene deres. Michele har tittelen Work-Life Coach, og forklarer at det innebarer a vare en slags aktivitetsleder, ergonom og personlig trener; blant annet erfaring hun har fra a vare landhockeyspiller - hun spilte for Sor-Afrika under OL i Sidney. "Sa hvor er kortet ditt?" spor Dominique. Jeg har ingen kort, men forteller at jeg er ingenior. "Vi trenger tjue ingeniorer. Du har ikke lyst til a soke jobb hos oss, da?", spor Dom. Jeg lofter venstre handen og sier "jobb". Sa lofter jeg hoyre og sier "sykkeltur", flytter blikket fra den ene handa til den andre, for jeg smeller sykkelturhanda i sofaen. Jentene virker sa misunnelige pa sykketuren at jeg foler at jeg gjor det riktige. Jobbe skal jeg jo gjore resten av livet, sykling ma gjores na. "Skal vi svippe deg hjemmom" spor Michele mens Dominique betaler regningen. "Skal DU kjore?". "Nei, det har vi ikke lov til. Men vi har en sjafor". "Hvor er han?". "Han star utenfor". Jeg er ikke helt vant til a ha sjaforer, og foler meg litt flau over a komme ranglende ut av et femstjerners hotel for a bli kjort hjem. Jeg sier "hoyre" og "venstre" til bilen star utenfor blokka hvor jeg bor. "Bor du HER!?" tenker nok jentene. "Bor DU her?!" sier sjaforen forundret. "JEG bor her!" sier han. Han folger heldigvis ikke opp med "Er det du som treffer kona mi nar jeg er pa jobb?!", men tar meg i handa. "Vi sees i morgen" sier han.

Neste morgen star den samme bilen foran oppgangen igjen. Idet jeg setter meg i baksetet, forstar jeg at jeg har bommet pa kleskoden - jentene har pa seg lyse legglange bukser, hvite sko og solskjermer. Vi skal spille golf. Det vil si, jeg spiller ikke golf, men har tilbudt meg a vare caddy. Jeg ser kanskje litt puslete ut, for jeg far hverken bare bagen til jentene eller til Bob, en amerikansk kollega. Pa Astana Golf Club er det mange som arbeider, men ingen andre spillere. "Denne klubben har bare tjue medlemmer", forklarer Michele, og presidenten skal visstnok vare en av dem. Han eier ogsa et hus ved et av de forste hullene. Dom gir meg kolle, peg og ball. Jeg vet at jeg kommer til a dumme meg ut, men det begynner a bli en vane. Etter a ha bommet pa ballen et par ganger, klarer jeg a skyte den rett i en dam.

Pa lordagskvelden gar jeg ut sammen med jentene og en colombiansk kollega som heter Gabriel. Det finnes fa barer; her gar man pa restaurant. I dette selskapet er det min russisk som er best - Kanskje for forste gang pa turen - og det jeg som snakker med betjeningen. "Vi har en russisklarer pa jobben. Hun sitter i gangen og venter pa at noen av oss har ledig tid til a lare", forklarer Michele. "Men hennes stil passer darlig med min oppfatning av laring". "Det er noen fantastisk store spyttklyser pa fortauene her i byen", sier Dom mens vi gar fra en restaurant til neste. Akkurat slike kommentarer er kanskje det som savner mest nar jeg reiser alene. Jeg hadde registrert alle spyttklysene, men bare skrittet over dem. Det er forst nar Dom kommenterer dem at jeg ser det komiske i det. Nar jeg klokka 02 natt til sondag gar til en nattklubb, horer jeg banking og ser sveising fra skyskraperene som er under bygging. Jentene pa nattklubben er jentene fantastisk flotte - de ser ut som svarte katter som smyger seg rundt i lokalet. Det er en internasjonal lordag; vi er fra fire forskjellige kontinenter som motes i det femte. Jeg hadde en intensjon om a ga ut med Assya pa lordagskvelden, men siden jeg ikke horte fra henne, lot jeg vare a ringe. Forst neste morgen kommer tekstmeldingen hennes frem; hun hadde ogsa provd a ringe meg, men fikk ikke kontakt. Litt ergelig, jeg er jo i Kasakhstan for a treffe kasakhstanere, men i steden ble det en norsk/sor-afrikansk/canadisk/pakistansk/colombiansk/amerikansk helg.

Neste kveld er det Fawad som inviterer ut pa middag. Det foles som om jeg deltar i konkurransen hvem-kan-reise-lengst-uten-penger. Mens jentene gleder seg til a bli utstasjonert i et europeisk land, har Fawad kommet hit fordi han onsker a vare her. "Kasakhstan er blandt mine favorittland", sier han og det har jeg aldri hort noen andre si. "Krutsjov sa denne delen av Sovjetunionen som tomt land, sa han satte igang jordbruk pa steppene her. Det russiske ordet for "nybygger" er "tselino" - derav et byens gamle navn Tselinograd. Men jordbruk her er ingen stor suksess; en av sju avlinger mislykkes", forteller han. Han forteller ogsa om kontraktsforhandlinger, som er jobben hans. Slike omfattende kontrakter med andre lands myndigheter kan ta et halvt - til og med et helt - ar a ferdigforhandle. Han forteller om jobben langt mer forlokkende mate enn det jentene gjorde. Fawad er derfor en mann jeg helst ikke bor snakke med; dette skal vare min siste reise.

Nar helgen er over, lar jeg Assya fa igjen leiligheten sin og flytter inn hos sor-sfrikanerne. Pa vei til andre siden av byen kommer noen menn bort til meg. "Royker du?" spor en som jeg ikke klarer a fa oyekontakt med. "Nei, jeg prover a vare sportsmann". "Er du interessert i noe kokain, da?". "Nei takk". Kameraten han sier "Flink", og fester et kasakhstansk flagg til sykkelen min.

Mon tro hva kasakhstanerene synes om sine nye landsmenn. Hit kommer disse fremmedarbeiderene uten a lare seg det kasakhstanske spraket - de snakker knapt russisk. De tar de beste jobbene, men holder seg stort sett for seg selv i sine ghettoer. De tviholder pa sine merkelige tradisjoner og klesstil. For ikke a snakke om religionen deres; a spise gris er greit, men a kjore bil har de ikke lov til.

Byens historiske museum er slik en kan forvente. Det er mye om Djengis Kahn og hans Gule Horde; de er helter her. Sa er det en beskjeden del som er viet til Sovjettiden, hvor fokus er pa et studentoppror i begynnelsen av 80-tallet. Denne sakalte Desemberhendelsen startet da en lokal og popular leder av delstaten Kasakhstan ble erstattet med en russer. Pa den tiden var oppror ikke ufarlig, og pa museumsveggen henger bilder av flere martyrer som ble henrettet for dette. Sa folger mange bilder av Nursultan Nasarbajev, sammen med Clinton, Putin og Paven. Alle vil nok vare venner med Nasarbajev. Eller Kasakhstans olje. Eller landets strategiske beliggenhet sentralt i Asia. Et bilde viser det forste motet etter Sovjetunionens sammenbrudd. Nasarbajev star ved enden av et langt bord. Foran seg har mange mikrofoner, og menn som sitter i dype roterbare stoler. Hvis lydopptakene fra motet eksisterer, hadde de kanskje hortes slik ut: "Hyggelig at dere kunne komme pa sa kort varsel" apner Nasarbajev. "Men som dere sikkert har hort, har Russland, Ukraina og Hviterussland trukket seg ut av CCCP". "Hva er igjen av Sovjet da?" spurte kanskje en. "Ingenting!" sier Nasarbajev. "Sa la oss erklare oss selvstendige! Leve Kasakhstan!". Applaus. "Men hva slags styreorm skal vi ha?" spor en nar jubelen har lagt seg. "Jeg har tenkt litt over dette... La oss ha republikk. Og president. Ja, president, som i Amerika. Og det skal vare meg." Ingen protesterer. "Hva med grunnlov?". "Vi tar det beste fra alle andre lands grunnlover! Og vi ma ha en hovedstad. Jeg foreslar at Tselinograd". Det mumles rundt bordet. "Vet DU hvor det er?" hvisker en til sidemannen. "Oppe i nord et sted" hviskes det tilbake. "Hvorfor et sa lite sted, og ikke her i Alma Ata?" vager en mann seg til a sporre. "Denne byen ligger helt i utkanten av landet. Vi kan ikke ha en hovedstad som ligger halvveis inne i Kirgisistan og Kina. Dessuten barer byen for mye preg av Stalin. La oss heller bygge en hovedstad helt fra begynnelsen av, som et monument over det moderne Kasakhstan!" sier Nasarbajev og legger til i sine tanker "... og meg selv!". Han skjonner at han har bedt om mye. "OK, hvem vil tegne flagget?". Alle snakker i munnen pa hverandre. "Jeg! Jeg!". En god venn far jobben. "Slapp av, her er mange oppgaver. Hvem vil komponere nasjonalsang, sy nye uniformer, utforme medaljer, finne pa nye stedsnavn ...?". Og slik fortsatte entusiasmen nedover i det kasakhstanske samfunnet. Nye vegskilt erstattet de gamle sandblaste. Bussholdeplassene ble malt. Soppelbotter ble satt ut. Og entusiasmen bestar fortsatt i 2005.