Inn i Hviterussland

Jeg sitter pa en cafe i Daugavpils og spiser frokost og manner meg opp til a krysse grensen til Hviterussland, mens jeg morer meg med veiarbeidene utenfor vinduet. En kar i skinnjakke star nede i et hull og pigger vekk betong. Tre lastebiler og en arbeidsgjeng omkranser hullet, med henda i lomma og royken i munnviken. En mann med rod jakke som han ikke klarer a lukke fordi magen hans er for stor, star og peker hvordan han vil ha betongen fjernet. Flere arbeider kommer til, og en kar i dressjakke og trutmunn overtar pekingen. Kjeften hans gar ustanselig, men det er bare stakkarn i skinnjakka som blir bedt om a gjore noe. Jeg teller 14 arbeidere rundt hullet, og tilkaller servetrisen for ikke a sitte med all moroa for meg selv. Hun ser pa meg, ser pa arbeiderne og pa meg igjen. Smiler usikkert; hun har da sett vegvesenet jobbe for.

Langs de siste tre milene mot grensen er skiltene ogsa pa engelsk: "Border land", "Border area" og "Border zone". Vet ikke helt hva de vil fortelle meg med dette; nervos er jeg jo allerede. Tenker pa den lite sympatiske kontormannen pa den hviterussiske ambassaden i Stockholm, som tok igjen sin manglende fysikk med dyr dress og nedlatende holdning. Nynner pa den gamle lata til Beatles "Back in the USSR - you know how lucky you are, boy". Poh, er ikke heldig, bare nysjerrig. Trafikken blir nesten borte; det er nok ikke mange som tar sjansen pa a dra over grensen. Et helikopter henger over meg noen sekunder, for det sveiper over tretoppene pa jakt etter storre fisker. Den latviske grenseposten er stor og ser ny ut. Sa er det over grensen. Ut av EU. Inn i det ukjente. Pa sidene er grensegata nyployd, og ser nyminert ut. Og der er de, disse skumle kyrilliske bokstavene - Hviterussland. Som hentet fra en gammel spionfilm fra den kalde krigen. Jeg stiller meg bak alle bilene i koen, men en kjukkas i gronn uniform roper til meg. "Hei du !". Jeg lurer pa om jeg snu sykkelen raskt rundt, og tenker rask igjennom hvilken rute jeg ma velge om jeg skal unnga dette landet. "Du der! Kom hit!". Jeg gjor som han sier, og han sender meg til en ung kar som star og veiver med en sort og hvit trebatong. Jeg er ikke hoy i hatten, men det er absolutt han i uniformen sin. "Sett sykkel din her oppe!". "Hvor kommer du fra!?". Han forteller meg hvilke tre kontorer jeg ma innom; ett for a fa et papir, det neste for a fa dette stemplet og det siste for a levere fra meg papiret. Bra rutiner for internkontroll her. Det trykkes sakte pa tastaturer. Folk samler seg nyskjerrig rundt, men han med den hoye hatten og batongen forteller dem at han er norsk og snakker ikke russisk. "Dra na!". Jeg sykler inn i landet, lurer pa om jeg skal snu meg a ta noen bilder av det hale, men foler at det ikke er stemning for det, og sykler ganske raskt forste mila i tilfelle den hovmodige fra ambassaden i Stockholm skulle ringe vaktene og fortelle at grunnlaget for visumsoknaden min var uekte.

Landskapet er en stor sump, og kvekkene fra frosker og padder overgar fuglenes kvitring. Veien er overraskende god. Alle busstopp er nymalte. Skiltene ser nye ut. Lurer ikke meg. Kan kommunistknepa. Pynte grensen sapass at en tror en har kommet til arbeidernes paradis. Men ma medgi at det er behagelig a sykle her. Lite trafikk, og de Ladaene som er pa veien gar ikke sa fort. Og siden mange andre ogsa sykler her, lar hverken bilister eller bikkjer seg opphisse av slikt. Eneste jeg har a klage pa er mye svart eksos og hestmokk pa veien.

Forste byen jeg kommer til heter Breslau, og jeg prover a finne banken. Uvant med disse bokstavene. Ma lese ordene bokstav for bokstav, som en forsteklassing. Sender en vennlig tanke til en kamerat som dro meg med pa en fire maneders kveldskurs i russisk hjemme i Oslo. Ma sporre om veien, og folger pekinga til jeg er i banken. Folk er overraskende vennlige. Det er et stort lokale med lange koer og sma luker. Veksler kun et lite belop; usikker pa om det er svartebors i landet. Men han som veksler etter meg ser ut som en som absolutt hadde handlet der, og trekker slutningen at det ikke eksisterer noen slikt her. Prover sa a finne et sted og spise, men blir ikke helt sikker pa hva som selges bak dorene merket "Magasin" og "Produkter". Jeg spor igjen. Ei dame viser meg veien. Blir ogsa med inn pa restauranten, som ser ut var en skikkelig flott lokale en gang for lenge siden. Hun vil ikke ha noe mat, men tar en kopp kaffe etterpa. Etterpa far jeg en omvisning i byen. Pa byens historiske museum fortelles det om de tre arene russere og tyskere la og skot pa hverandre fra skyttergraver her pa denne hoyden i sumpen under 1. verdenskrig. Gatene i byen heter Leningata og Sovjetgata. Husene er av tre, med fargerike vinduer og skodder. Det ser virkelig trivelig ut.

Hun heter Svieta og bor sammen med sosteren Al, babosjka, tre barn og en gneldrebikkje i et hvitt murhus. Vasken pa kjokkenet holder pa a knekke pa midten. Det er hull i gardinene. Badet er et badekar under trappa, med kun kaldtvann. Vannet lar seg ikke skru av, sa badekaret er blitt brunt. Doen er et hull i gulvet i et uthus. Her bor de, nederst i den europeiske sumpa. Jeg bestemmer meg for a bli her noen dager.

Nar det er middag, trekker de for gardinene. De har nok munner a mette. Jeg far mat forst, og jeg far mest. Sa er det ungene, rangert etter alder. Sa spiser sostrene, og sa er det bestemor. Hun er i 50-arene og lukter fyll hele dognet. Den ene sosteren er musikklarer, og om kvelden samles alle rundt pianoet og synger sanger som jeg har hort i osteuropeiske filmer. De spor meg om noe norsk musik, og jeg prover a nynne pa noe Grieg. De spiller selvfolgelig resten - de kan sin kultur her. Det kan ikke jeg; ma innromme at jeg ikke kjenner noen russiske eller hviterussiske artister overhodet. Jeg er ikke helt med pa samtalene; er helt sikker pa omtrent tredve ord - de ovrige ma jeg bruke armer og bein for a uttale. Men russisken min gjor et hoyst nodvendig hopp. I det storste rommet rees det opp en seng til meg, og alle lister seg rundt i huset til jeg har statt opp. Ingen drar pa jobb eller skole dagen etterpa - vi drar heller pa piknik. Heldigvis er det mange unger i nabolaget, sa nar jeg foler at forvirringen mellom russisk og hviterussisk blir for stor, tar jeg fotballen, loper over gardsplassen mens jeg skriker og roper helt ned til fotballplassen. Alle nabolagets barn folger etter - de synes jeg er en interessant raring. Tror ikke andre voksne har tid til a leke med dem. Na gar alle ungene og peker nese til hverandre, men helst til meg.

Ingen ser pa TV; de kan fortsatt kunsten a konversere. Bilder av familien trekkes frem. En eksmann og en far i brun uniform og gevar. De ser ikke sa skumle ut na sett fra ostkanten, som de gjorde i avisene hjemme pa 80-tallet. En dod mann med en gratende kone ved siden av. De senker stemmen; en bestefar drakk for mye vodka og hang seg. Bestemor kommer med en pose full av medaljer som hun har etter sin far, som mistet beinet i 2. verdenskrig. Det er fler utmerkelser enn pa museet i byen. Rode stjerner og skinnende gull. Alle kommer sammen med et sertifikat som bekrefter eieren. Utdelt til alle jubileer etter revolusjonen og seieren over tyskeren. Bestemoren sier bittert at disse relikviene er det hun har etter ham. Tror nok faren selv forsto verdien av medaljer malt opp mot en fot, men nar det er det eneste en har, tar en vare pa det.

De har ikke mye, men deler raust av det de har. Selv er jeg engstelig for at den eldste gutten skal odelegge sykkelen min nar han laner den. Engstlig for at noen skal pa pengene mine. Ingen av delene skjer. Og midt oppe i livet som tsar far jeg etiske betenkeligheter rundt denne formen for fattigdomsafari. Hva far de ut av a ha meg der? Ikke tjener de penger pa det, selv om de heller ikke taper noe. Neppe er det starten pa et livlangt vennskap. Og sa veldig mye lardom av a ha sirkus Solheim i huset kan de heller ikke trekke. Tenkte kanskje jeg kunne nevne fordeler ved flerkulturell utveksling, men husker alle klistremerkene av Stallone og Schwarzenegger, og trekker det argumentet. Det eneste jeg sitter igjen med, er at det later til at alle har det morsomt. Og jeg tror at det holder - at det er grunn god nok i en ellers noe gra hverdag.

Den hviterussisk reisen har overrasket meg med sin vennlighet. Bestemmer meg a hate alle steder jeg skal til, og setter kursen sorover mot mokkabyen Minsk.