Changde

Veiene gjennom Hunanprovinsen er skyggefulle alleer. Det lukter parfyme fra utsprungne blomster pa trarne. Asene langs veien er ikke helt gjengrodde, men det er heller ikke mye om a gjore. Det er gront og frodig.

"Hvor finner jeg et hotell?", spor jeg en mann som roper til meg fra en taxi i Changde. Drosjen stopper og mannen kommer ut. "Jeg skal vise deg", sier han. "Jeg heter forresten Redrum". "Er det et kinesisk navn?". "Nei, det er engelsk. Betyr "MURDER" baklengs". Mannen som kaller seg morder folger meg til et hotell innerst i en bortgjemt park. Han oppfatter ganske raskt at jeg har syklet langt, og vet hvor Norge er. For a vise sin respekt, gir han meg solbrillene sine.

"Jeg er CEO for Joindoor her i byen", forteller Redrum mens vi gar ut for a spise middag. Joindoor er en supermarkedkjede. "Hvor mange ansatte har du?". "To hundre og sotti". Vi treffer noen venner pa en restaurant i bakgata. "Dette er broren min Nicholas!". Nicholas forteller at han er IT-kunsulent i Beijing. Ogsa de andre presenteres som brodre og sostre. "Vi har jo ingen sosken, sa vi kaller venner for brodre og sostre", forklarer Redrum. "Vi er playboys!", forteller en annen og de klirrer glassene sammen. Men for Redrum er tiden som playboy snart omme. "Jeg skal gifte meg neste lordag. Haper du vil komme; du er en veldig viktig gjest!", forteller han. "Takk for det; kanskje jeg kommer. Hvem av vennene dine er forlover?", spor jeg. De diskuterer litt seg i mellom. "Det er deg!". Forloveren ma jo komme i bryllupet.

Redrum kaster ikke bort den siste uken som ungkar. Annenhver dag kjorer han med ei ny jente bakpa motorsykkelen sin til hotellet hvor jeg bor. Ellers far jeg lane motorsykkelen. "Oi! I natt skal jeg ha rommet ved siden av deg!", utbryter han. "OK". "I Kina heter det: "Det er en stor are!"", forklarer han. Selv om jeg har vart et halvt ar i Kina, sa har jeg fortsatt mye skikk og bruk igjen a lare. Ledelsen pa hotellet har varslet lokalavisen om den syklende gjesten, og to ulastelig antrukne direktorer stiller opp til intervjuet. Og stiller selv det forste sporsmalet nar journalisten kommer: "Svarer servicen her pa hotellet til dine forventninger?". "Har ikke opplevd bedre pa hele turen!", svarer jeg og mener det oppriktig. Rommet rengjores flere ganger om dagen, skittenklarne mine vaskes og et fruktfat star pa bordet. Og det ligger et brev til meg pa skrivepulten. "Vi beundrer ditt vagemot", oversetter Nicholas. Men jeg lurer pa hvordan servicen er for gjester som ikke kommer i avisen.

Etter intervjuet er det fotografering nede ved elva. "Denne muren har tre kilometer med dikt!", forteller journalisten stolt. "Det er verdens lengste diktmur!". Fotografen tar et bilde nar jeg ser pa en gammel mann flette sma dyrefigurer av stra. Gammern spretter raskt opp og griper etter kameraet. Nar handgemenget er over, velges det tre forskjellige mater a lose denne pinlige situasjonen pa. "Du klorte meg, du!", sier fotografen. "Se her, da!", sier han og viser frem kloremerker pa underarmen. Gammern kjefter tilbake. "Det er jo ikke deg vi fotograferer. Hva skal utlendinger tro nar du oppforer deg sann?!", sier journalisten. Gammern mumler ett eller annet mens han fortsetter flettingen. Han gir da blanke i hva utlendinger tror - jobben hans er a flette figurer. "Det er noen flotte figurer du lager!", sier Redrum. "Hvor mye skal du ha for slangen?". Gammern smiler og jeg far en slange.

Etterpa spiser vi lunsj med flere venner pa en elvebat. De diskuterer det evige temaet om Taiwan. "Hva er ditt syn pa Taiwansporsmalet?", spor journalisten. "Taiwan er tilhorer ikke Kina". Det blir helt stille rundt bordet. Hva er det denne utlendingen vager a fortelle avisen? "Taiwan tilhorer Norge". Det er forst nar Redrum ler, at de andre forstar at dette ma ha vart en spok. "Hvordan er det a vare journalist i Kina?", spor jeg. "Kan du skrive hva du vil?". "Skrive hva jeg vil?!", gjentar journalisten. "Hva tror du? I dette landet er det bare ett politisk parti". Da tror jeg man ender opp med a skrive om en utenlandsk syklist.

Pa vei fra en bar til noe nattmat, plukker Redrum opp en tomflaske fra veien og kaster den i en soppelbotte. Det er forste gang jeg ser en kineser som ikke er gatafeier plukke opp soppel. Han representerer kanskje en ny generasjon kinesere. En generasjon med vestlige idealer. Kanskje er det derfor han som tjuefemaring er sjef for to hundre og sytti ansatte. "Nei! Hvis du betaler for meg, sa betyr det at du ser ned pa meg!", sa han strengt da jeg forgjeves provde a betale for olen vi drakk. "Ser du ned pa meg?!". Jeg ser opp til Redrum og ser langt etter regningen. "Det er en spesialitet fra Changde", forteller han nar ei dame setter et fat med halve svanehoder foran meg. Svanene stirrer bebreidende pa meg. "Jeg er ikke sa veldig sulten...", sier jeg og noyer meg med a knaske pa et halvt nebb.

Det samme sier jeg nar jeg spiser middag hjemme i treromsleiligheten hos foreldrene til Redrum. Moren har nettopp satt et fat med syltelabber pa bordet. Redrum skjenker kinesisk rodvin vin i glassene vare; foreldrene drikker te. I Kasakhstan hadde jeg slukt grisefottene med hud og har, men her i Kina er det sa mye annen god mat, sa jeg noyer meg med a spise nok til a vare hoflig. Redrum ser det. "Kinesere spiser hva som helst. Hvis vi ser et dyr, er det forste vi tenker "Kan det spises?"", sier han forstaelsesfullt. Han viser meg bilder i et album. Bildene er fra da han tjenestegjorde i Folkets Frigjoringhar ved den ostlige grensen mot Russland. Pa bildene poserer han og andre soldater med noen automatvapen med avtrekkern plassert pa vapenets fremre halvpart. "Der er Kung Fu-instruktoren var!", sier han og peker pa en alvorlig mann i bar overkropp. Andre bilder viser soldater som hopper ut fra et fly. "Jeg har tretti tre hopp", forteller han uten a heve stemmen. Men han knuste allerede myten om at kinesere er noen pingler da vi kjorte vannscooter sammen; han kjorte sa hardt at scootern kullseglte.

"En spesiell gave fra en spesiell venn", unnskylder Judy nar jeg gir Redrum en kniv i bryllupsgave. De andre gjestene har gitt penger. Hun ble pakjort av en bil i Changsha for noen dager siden. "Gud reddet meg! Jeg var heldig som slapp sa billig", sier hun optimistisk. "Men ma du ikke pa jobben?", spor jeg. "Sykmeldt", sier hun og peker pa bandasjen i pannen. Sa na er hun kommet til Redrums bryllup i Changde. "Er du klar til a klemme hanen?", spor Redrum. "Klemme hanen?". "Ja, det er en viktig oppgave du har! Sett dere inn i bil nummer tre!", kommanderer han. Det er ti morke og nyvaskede biler i kortesjen. I den forste bilen star bryllupsfotografen opp av takluka med et videokamera i handen. I bil nummer to sitter brudgommen. Sa folger bilen med forloveren. Deretter folger bilene med foreldre og andre venner. "Kom igjen! Kom og se bruden!", roper Redrum nar kortesjen stopper, og alle folger etter til et enkelt ettetasjes hus. Dora er last. "Nammen, sa apne opp, da!", roper Redrum og banker hardt i dora. "Vi skal jo gifte oss!". "Jeg vil ha penger!", sier en pikestemme innenfra. Redrum stikker noen sma rode konvolutter igjennom lufteluka over dora. "Na ma du apne!". "Jeg vil ha godteri!", sier pikestemmen, og noen av vennene kaster sjokolade, drops og sigaretter gjennom apningen. Sa gar dora opp, og hele brudefolget strommer inn. Innen jeg kommer inn i treromshuset, ligger Redrum og brudens mor og ruller rundt pa gulvet. Nar jeg ser at det er en hane de sloss om, forstar jeg at denne brytekampen var tiltenkt meg. Deretter gar Redrum inn pa soverommet, hvor bruden sitter pa senga. Han gir henne en ring, en blomsterbukett og et kyss. Dermed er de gift, uten prest eller fogd, men med venner som vitner. Sa kan bryllupet begynne.

"Husk at du har intervju klokka ett!", advarer Judy nar en gjeng lystige onkler holder en flaske risbrennevin over glasset mitt. Tre hundre gjester har kommet til bryllupslunsj pa hotellet hvor jeg bor. Jeg har ikke glemt intervjuet - kameramannen sitter allerede pa andre siden av bordet og filmer meg nar jeg forskyner meg med skillpadde, og filmer meg nar jeg gar opp pa scenen for a holde tale. Gjestene ma virkelig tro at jeg er en kjendis, der jeg blir fotfulgt av en nasjonal tv-kanal. Etter lunsj far jeg - som alle andre - en liten rod pose av bruden. "En kjarlighetspose!", forklarer hun. Oppi kjarlighetsposen ligger en boks drops, en pose med en lakrisinnsatt frukt som folk tygger pa i timesvis, og en pakke sigaretter.

Intervjuet skaper litt problemer for Judy. "Hva kommer moren min til a si hvis hun ser meg pa TV. Og kirken? Og jobben - jeg er jo sykmeldt". Hun synes allikevel oppmerksomheten er stas. Med over en milliard landsmenn, er det svart fa kinesere som noensinne kommer pa TV. Og selv om Redrum har tre hundre gjester, tar han seg tid til a stille opp til intervju i parken bak hotellet. Han forteller hvordan han traff meg og om hva vi har gjort i Changde sammen. "Han er...", sier han for han ser inn i kameraet. "... min aller beste venn".

"Kom til brudesuiten klokka atte. Det kommer til a bli en vill fest!", sier Redrum etter at vi har spist middag sammen med femti andre venner av brudeparet. Jeg fikk se brudesuiten kvelden i forveien. Senga var pyntet med ballonger og notter. "Frukt i senga gir en fruktbar bryllupsnatt", forklarte Nicholas. "Her blir det nok romantisk", svarte jeg da. Men jeg tok feil. Nar vi kommer til bryllupsuiten, er utdrikkingslaget igang. Brudgommen blir avkledd, ifort kvinneundertoy og sminket. Deretter ma han utfore en rekke med selskapsleker som noen har listet opp pa et ark. Stikke en blyant som henger i en snor fra livet ned i en flaske uten a se pa eller bruke henda, skyte en rakett fra mellom beina og ned i en gryte, og kline inn bruden med sjokoladekake. Det hele avsluttes med at han ma ut pa gata og tigge to yuan. Vennene ler sa de griner, der direktoren for byens storste supermarked loper rundt pa gata i dameundertoy og tigger penger. Nar oppgavene er utfort, kan bryllupsnatta begynne. Med alle vennene tilstede. "Hvor mange plagg klarer du a kle av?", spor en av vennene og Redrum kler seg naken under dyna mens han teller alle plagg. Deretter kler han av bruden - fra rosene i haret til blondeundertoyet. Da forlater jegbryllupet.