Changsha

"Kan du ta nokre bilete fra Changsha for meg? Eg har ei gamal sviger-grandtante som var misjonar der pa 30 og 40-talet, og ho har fortalt mykje derifra. Faktisk er det mykje god norsk misjonshistorie i Changsha viss du leitar litt", skriver Kjartefisk, en studiekamerat som er misjonar i Nepal. Svigergrandtanta het Gunvor. Og siden det er paske, passer det kanskje med noe kristen aktivitet.

I sa mate er jeg heldig som blir kjent med ei kristen jente i Martyrparken. Jeg har akkurat vart pa historisk museum, som ligger i enden av parken. Museet viste funn fra utgravinger som ble gjort pa 70-tallet. En avisartikkel fra den tiden var savidt synlig: "Utgravningene som na finner sted i Changsha viser hvilket overdadig luksusliv overklassen levde. Endelig har Folket fatt tilbake det som engang tilhorte dem". Folkene som na vandret vandret rundt pa museet sa mest ut som de onket a ha mingvasene pa hylla hjemme og selv kle seg i silkeklarne. Utstillingens hoydepunkt var liket av ei kvinne. Damen ble gravlagt for 2100 ar siden, til det som nok skulle vare evig hvile. Liket var helt hvitt, og det var ogsa innvollene hennes som la pa glass i utstillingsmontre. Mer interessant fant jeg et dokument som beskrev planetenes bane rundt sola. Omlopstidene avvek kun med opptil et dogn i forhold til dagens viten. Dokumentet ble skrevet av kinesiske astronomer hundre ar for Kristus. Jeg ble staende a tenke pa hva man drev med ellers i verden pa den tiden.

"Du kan kalle meg Judy", sier jenta etter at jeg tre ganger har forgjeves forsokt a uttale navnet hennes uten a si "Gris". Hun kommer fra en by sor i Hunanprovinsen, og studerte her i Changsha. Etter studiene flyttet hun sammen med kjaresten til Beijing, men forlot ham da hun fikk tilbud om jobb i Changsha. "Jeg jobber for Kinas storste forsikringselskap! Kinas fjerde storste firma!", forteller hun stolt. Judy er sa narvos at hun ma ta sats for a fa ordet helt ut av munnen, men klarer seg med mye sjarm og en digital ordbok. Pa kinesisk finnes det ikke ord for "ja" eller "nei". Som om det er litt for bastant for kinesere. Judy loser dette pa engelsk med a alltid folge opp et "ja" med et "nei" og omvendt. "Vil du bli med pa fest i morgen?", spor hun for vi skilles. "Klart det!". "Fint. Da motes vi her klokka ti i morgen". "OK. Sees i morgen kveld!". "Ja! Nei! I morgen tidlig".

I en sykkelbutikk forteller innehaveren meg at jeg ikke kan finne et tilsvarende drev som det jeg har pa sykkelen. I motsetning til alle andre sykkelreperatorer, som jeg ma dra sykkelen ut av henda pa, nar de skal til a montere en kinesiskprodusert girkrans med kortere diameter pa den ene pedalarmen. "Men jeg kan bestille reservedelen til deg", sier han. Jeg slar til, selv om det koster mer enn hele sykkelen til Fattern. Men a kunne bruke alle girene pa sykkelen nar en er pa langtur er verd sapass.

Jeg spiser middag med en ung mann pa hotellet. Han er fra en by i narheten av Beijing og forteller om jobben sin. "Oljeselskapet jeg jobber heter Sinopec - Kinas nest storste. Jeg arbeider med oljeproduksjon i Ostkinahavet...", forteller han, men jeg horer ikke helt etter. Jeg er mer fascinert av det havet som ramler ned fra himmelen utenfor vinduet. "Aja, det er regntiden som begynner na", forklarer han. Hvor ble det av varen?

"Det er en hjemmekirke", forklarer Judy nar vi neste dag gar opp trappene til en leilighet i attende etasje uten heis. Der inne er et tjuetalls personer samlet i stua, hvor et juletre pryder et hjorne. De fleste er jenter i pene klar og med elegante briller. To menn taler til menigheten. "Jesus dode for vare synder!", forkynner Ian, en femtiarig misjonar fra Australia. "Jesus dode for vare synder!", simultanoversetter den unge presten Blake pa kinesisk. Ian tar en liten pause og ser pa Blake. "Noen ganger synes jeg du sier lite nar jeg sier mye". Blake oversetter. Menigheten humrer. "Og noen ganger synes jeg du sier mye nar jeg sier lite", fortsetter Ian, og tilhorerne ler allerede for Blake far oversatt. "Men tilsammen sier vi kanskje like mye", avslutter Ian. Alle ler. Sa blir jeg bedt om a tale. Jeg bytter plass med Ian og forteller hvor jeg kommer fra. "Jeg har vart i Fredrikstad!", avbryter Ian. "VM i vektlofting pa 70-tallet. Og der traff jeg ei jente som het Mona...", sier han og ser ut av vinduet. Etterpa snakker jeg med Ian pa tomannshand. Han har bodd i Kina i seks ar, og har en liten datter med sin kinesiske kone. "Er dere mange kristne i Kina?", spor jeg. "Vi er den storste religionen. Til og med storre enn kommunistpartiet!". "Jeg trodde Buddhismen var storst". "Det ser kanskje slik ut, med templer overalt". Og Ian har kanskje rett. De templene jeg har besokt er lite religiose. Kineserne som kommer dit blir gjerne jaget rundt av en reiseleder med vimpel. De kjoper kanskje noen souvenirer, noe a spise eller skyter istykker ballonger med luftgevar, for de jages videre. "Kristendommen begynte a vokse under kulturrevolusjonen...". "Under kulturrevolusjonen?!". "Ja, du vet det, at det er under forfolging og undertrykkelse at kristendommen vokser mest". "Hvordan er det a vare kristen i Kina idag? Blir dere fortsatt forfulgt?". Kina har offisielt ingen religon. "Tja, myndighetene har ikke stengt denne kirken enda. Men her om dagen ble jeg anholdt av politiet og fikk femten hundre i bot fordi jeg ikke hadde passet pa meg. Sa jeg ligger litt lavt om dagen". Jeg har ikke blitt plaget mer av politiet enn hyppig skaling, men sa forkynner jeg heller ikke at man skal ha andre guder enn kommunistpartiet.

Telefonnummeret Ian gir meg forer meg ikke noe narmere Gunvor. Men jeg vet at det er noen kirker i Changsha, og jeg gar for a finne dem. Jeg gar igjennom en gate hvor det selges dyr. Til mat. Ei dame trekker opp fire slanger fra et bur, og holder dem i halen mens hun vurderer dem. Ei anna dame sitter a hugger skall av skilpadder. Det er blod over hele fortauet. "Er det en hund?", spor jeg en mann som sitter ved siden av et dyr med oppsprettet buk og blodige oyne som henger pa en kjottkrok. "Javisst!", sier mannen stolt og lurer pa om jeg skal ha en bikkjebiff. Da hundeplagen var som varst, bestemte jeg meg for a spise hund sa snart jeg fikk sjansen. Men na betakker jeg meg; bikkjer er skumle - levende eller dode.

Jeg forlater skrekkgata og gar opp Nordre gate. Der ligger en presbytariansk kirke. Mens jeg roter rundt bygningen, kommer en dame bort til meg. "Du kan bare ga inn!", oppfordrer dame til meg pa engelsk. "De studerer litturgi". Jeg forklarer at jeg ikke er litturgistudent, men er kommet for a finne ut noe om Gunvor. "Tja, denne kirken er fra 1915, sa hun kan ha vart her". Ikke all verdens a skrive til Kartefisk om. "Kan du kjore denne?", spor hun og peker pa en elektrisk moped som star mellom menighetshuset og sakrestiet. "Det skal jeg vel alltids klare...". Jeg setter meg pa mopeden, og damen setter seg bakpa. "Kjor den veien!", sier hun og peker mot et trangt smug. A kjore moped i et travelt kinesisk smug kan se ut som en umulig oppgave, men kinesere vet a flytte seg nar noe kommer kjorende. Etter en kilometer kommer vi til en ny kirke, og vi gar inn. Foran alteret star en prest og forkynner til en menighet gamle mennesker som leser fra loslitte bibler. "Han er mannen min. Kanskje han vet noe?", sier damen og forsvinner. Etter prekenen, amen og et surt postludium pa flygel, kommer presten bort til meg. "Kona di fulgte meg hit", forklarer jeg. "Ja, jeg sa dere kom", sier har og presenterer seg som Jeremy. "Jeg har bare vart prest her i ett ar, og vet desverre ikke noe om norske misjonarer. Men du kan hore pa Bibelskolen!", sier han mans han gir meg en liten omvisning pa denne anglikanske kirken.

"Hvor kommer alle disse svartingene fra?", spor Markus. Jeg stusset ogsa litt da jeg ble onsket velkommen til baren pa engelsk av ei negresse i kinesisk drakt. "Zimbabwe", svarer en svart mann. "Vi er en dansetropp som jobber pa en "Window to the World"-utstilling utenfor byen. Og sa jobber vi her om kvelden". "Men hva er oppgaven din her?". Jeg kan ikke se at han jobber i det hele tatt. "A snakke med utlendinger!". Jeg gar tilbake til Markus; han star forsatt ved siden av sin kinesiske kone. Han har bodd i Kina i sju ar, og selger tungt maskinelt utstyr for et tysk selskap. "Men innen tre ar har kineserne overtatt alt sammen", spar han. "Hvordan er det a ha kinesisk kone?". "Jeg skal si deg det, at jeg kommer aldri til a ha en europeisk dame igjen!". Jeg er enig i at jentene er flotte, men mistenker dem for a like hudfargen min best. "Kona mi jobbet som tolk for meg tidligere. Etter at vi hadde vart sammen i ett ar, sa hun "Her er en kontrakt! Jeg skriver under pa at om vi skilles, sa skal jeg ikke ha en eneste euro av deg!". Da giftet vi oss". Ekteskapet ble forseglet med tatoeringer av hverandres navn pa ryggen. "Kinesere kan ikke feste!", slar Markus fast. "Hvis jeg er ute med kinesere og spor dem om hva vi skal gjore etter middagen, sa bare ser de rart pa meg. Festen pagar bare sa lenge det er mat. Eller underholdning", sier han og peker mot danserne pa scenen. Noen menn danser riverdance ifort kilt, for noen jenter danser flamengo med slor foran ansiktet. "Det spiller ingen rolle hva du selger; bare det er utenlandsk, sa kjoper kineserne det!", sier Markus. Etiketten pa olen min bekrefter pastanden.

Hjemmekirken i attende etasje har fatt besok av en predikant fra New Zeeland. "Jeg preker litt pa si", sier Nigel og forteller at arbeidet hans er a godkjenne nystilte kullkraftverk i Kina. "Det er omtrent som kontrollere en bil; jeg banker litt her og sparker litt der". "Det er ikke sa vanskelig. Forst kontakter jeg Stanley Morgan eller noen av de store investorgruppene, og tilbyr a folge opp deres investeringer i Kina", sier Nigel og legger til at han er seks til atte uker i Kina hvert ar. Og han blir neppe arbeidslos med det forste. Kina er verdens storste forbruker av kull, og det foreligger visstnok planer om a bygge ytterligere fem hundre kullkraftverk. Ifjor krevde ulykker livet til over seks tusen gruvearbeidere i Kina; en okning pa ett tusen siden 2004.

Bibelskolen ligger i et forfallent strok bak jernbanestasjonen. Jeg gar igjennom porten, forbi et plakett som forteller at norske myndigheter bevilget hundre tusen kroner til denne skolen, over gardsplassen hvor noen ungdommer spiller badminton og opp trappa til fjerde etasje. Vinduene i trappegangen er dekorert med falmede julenisser. Jeg hilser pa endel personer, men ingen av dem snakker engelsk. "Sett deg her inne og vent", sier ei jente og gir meg et plastkrus varmt vann. Pa veggen henger vimpler fra det Norske Misjonselskap og Byasen Misjonsforening. Mens jeg star og betrakter vimplene, kommer en mann inn dora. Fader Xinde forteller pa skropelig engelsk at han er prest og larer her pa skolen. Jeg trekker kun frem hele sykkelhistorien nar jeg trenger den - den apner alle dorer. Sa ogsa pa bibelskolen. Fader Xinde lar meg lane pc'en hans mens han ringer direktoren for bibelskolen og pressen. En halvtime senere kommer ei stram dame inn pa kontoret. Hun heter Jane og er direktor for bibelskolen. "Jeg er her for pa vegne av en norsk venn. Slektninger av ham var visstnok misjonarer her i Changsha", forklarer jeg. "Ja, det var mange norske misjonarer her". "Hvorfor havnet de her?". "Folk i Hunan har gjennom historien alltid vart motstridige. Sa mens det var misjonarer i resten av Kina, fikk ingen misjonere her. For a endre pa det, dro i 1902 en amerikaner bosatt i Wuhan til Beijing. Og der fikk han keiserens velsignelse for a slippe misjonarer inn i Hunan", forteller Jane. Og det ble nordmenn, svensker og finner som fikk i oppgave a misjonere i Hunan. "De delte provinsen mellom seg. Finnene i vest, svenskene i ost og nordmenn i mellom". Jeg spor etter Gunvor. "Jo, jeg husker henne!", forteller Jane. Fra arkivet kan vi lese at Gunvor og mannen Lars var her i perioden 1935-1951. Jane blar frem et bilde i et album. "Hvordan gar det med henne?". "Med henne? Hun dode i ifjor", sier jeg over skuldern. "Ahh...". Jeg angrer umiddelbart pa maten jeg kom med dodsbudskapet. "Hun var slikt et vennlig menneske", sier Jane og tegner et kors med arstallet 2005 ved siden av bildet. Gunvor ble 98 ar.

Judy inviterer meg med pa middag med kollegaer. En mannlig kollega har disket opp med ti fat med forskjellige retter. Mennene rundt bordet har store nokkelknipper hengende fra beltene. Det kan vare sa mange som tjue nokler, sa de kan jo ikke ha de enorme nokkelknippene i lomma. Jeg har kun en lite nokkel til sykkellasen a passe pa, sa jeg trenger ikke henge den pa utsiden av buksa - trenger ikke engang a ga rundt med den pa meg. Men disse mennene bruker tydligvis alle noklene sa ofte at de er nodt til a bare dem pa seg til enhver tid, uten at jeg helt kan forsta hva man skal lase med tjue forskjellige nokler. Mistenker det hele for a vare jaleri; at noklene er et symbol pa makt og rikdom. "Dette er skikkelig hjemmelaget mat!", skryter mannen. "Slikt far du ikke pa restaurant!". Jeg gjor ikke skam pa maten, men Judy liker darlig at det serveres ol. "Ok, smak pa en ol. For hoflighets skyld". Hun er redd for at ogsa jeg skal brette opp buksebeina til over knarne og legge beina oppa stolen nar jeg passerer andre olen. "Ingen vitser!", hvisker til stadig. I arbeidelivet gjelder det a ikke tape ansikt. Den eneste som kan noe engelsk er en kjedelig fyr fra forsikringselskapets internasjonale avdeling. Uten sprak, skaling eller vitser, sa har ikke jeg sa mye a bidra med i et kinesisk middagselskap. Ikke Judy heller forsavidt; hun holder kjeft med mindre hun blir snakket til under hele maltidet. I likhet med de andre kvinnene.

Fader Xinde har bedt meg komme tilbake til bibelskolen klokken ett presis. "Jeg har bedt kokken om a vare forsiktig med krydderet!", sier han og gir meg et brett med mat. Alle de droye hundre studentene har allerede spist lunsj, og pa en hylle star grytene til hver enkelt student. Innen jeg har spist opp maten, kommer det en svett journalist inn i kantinen. Og like etterpa kommer tre fotografer, en kar med mikrofon og en med et TV-kamera. "Kunne du komme tilbake i morgen ogsa?", spor presten. "Det var ikke alle TV-kanalene som kunne komme idag". De vil se sykkelen, sa vi kjorer en bil hvor det star ETV pa panseret til hotellet. "Economy Television", forklarer mannen med kameraet. Okonominyhetene. Hadde helst hapet pa Sportsrevyen. Forstar ikke helt hvilken okonomisk nyhet det er at en syklist har kommet til byen, men kinesisk okonomi er ikke som andre okonomier. Etter intervjuene, hvor fader Xinde tydelig trives som tolk, er det fotografenes tur. Angrer pa at jeg fortalte sykkelhistorien min, men setter det pa kontoen for avlat til bibelskolen. Jeg sykler frem og tilbake pa gata foran hotellet, men fotografene er ikke fornoyde. De diskuterer seg i mellom. "Folg etter meg!", sier fotografen som har scooter, og vi havner etterhvert i en park til minne om da Mao bodde i byen. Jeg har allerede vart pa museet.Halve museet var blitt utstilling for moderne kunst; jeg tok som et tegn pa at Mao begynner a ga av moten. Men ikke helt. Fotografene ber meg stille meg foran en stor statue av formannen. Nar klokken er tolv, star stauen i skyggen av skyskraperen til Bank of Chinas Avdeling for Utenlandske Investeringer. Selve statuen var en gave fra provinsen Heilongyang, som ligger ved Kinas ostlige grense mot Russland. Og jeg antar at det er derfor den likner pa statuene av Lenin, der Mao star med en hevet hoyrearm. "Poser slik som Mao!", oppfordrer de, og jeg strekker ut hoyrearmen slik diktatorer gjerne gjor.

For jeg sykler fra Changsha, har jeg en liten prat med Jane. Hun snakker igjen om Gunvor. "Da jeg traff henne i 1994, fortalte Gunvor at hun hadde lengtet tilbake til Kina resten av livet".