Elva Daugava

Sommeren kom med et brak sa kraftig at lynet utloste alle bilalarmene i gata hvor jeg bor. Vannstanden i elva Daugava stiger raskt, uten at den renner noe raskere av den grunn; tre kraftverk som er bygd sa tett som det er mulig a bygge dem nedover elva regulerer vannforingen, og gir Latvia en kjarkommen eksportinntekt. En kar som jeg tror presenterer seg som Henk gir meg en omvisning pa den midterste av dem; bygd av russere pa 70-tallet. Aller mest ivrig blir han nar han viser at kjempedorene inn til turbinhallen lar seg apne automatisk, mens jeg er mest glad for at dette er en vann- og ikke kjernekraftverk.

Omradene rundt elva er frodige, og det har ikke manglet pa tsarer, keisere og konger som har onsket a sla kloa i dette landomradet opp igjennom historien. Frontlinjene har rast gjennom omradet mange ganger. Derfor har ogsa de viktigste byene navn som ender pa "-pils": -borg. Derfor er det kanskje ikke sa rart at folk er litt skeptiske nar enda en fremmed mann med hjelm kommer til byen. Skuling. Ikke fientlig, men nyskjerrig. Et nolende nikk. Men deres vennlighet vises til fulle nar jeg kommer inn pa dem. Eller nar de drikker vodka.

Fredagskvelden spiser jeg middag hjemme hos foreldrene til Egita. Moren disker opp med mer kylling, poteter og salat pa et bord under et plommetre i hagen, som blomstrer i alle farger. Faren serverer vodka og ol. Han sier ikke stort, men dulter borti meg og sier "oh oh oh" hver gang det rorer seg i siver i fiskdammen hans. En olm schaffer ser pa meg. Jeg later som om jeg ikke er redd for den, og den later som om den ikke synes jeg er en dust sa lenge jeg har mat pa tallerkenen. Noen katter med bla oyne ser sultent pa farens fiskestang. Foreldrene har bodd langs elva hele livet, og forteller om da tyskerne invaderte under andre verdenskrig, og tok med seg deres fedre og tvang dem til a arbeide; alternativet kunne vare grusomt. Men da den sovjetiske arme befridde landsbyen, ble den ene sendt til fem ars fengsel i Estland. Den andre til 35 ars forvisning i Sibir. Derfor er det forstaelig nar de drar litt pa det nar jeg spor om forholdet til alle russerne som bor i Latvia. Egitas far sier heller "Laps" og ser utfordrende pa glasset med vaniljevodka. Det hores ut som om han skal lappe til meg om jeg ikke tommer det. Drikkinga er sterkt konkurransepreget her; alle samtidig og banski. Nar flaska er tom fyller han den opp igjen med hjemmebrenten sin. Han sier at om jeg skal drikke med russere, sa slipper jeg ikke unna med eggeglass, men ma tale melkeglass. Ovelse gjor mester, antar jeg. Nar den flaska ogsa er tom, er middagen over og jeg gar hjem med en pose full av nyvaskede klar og maten jeg ikke klarte a spise opp.

Inne pa museet over Latvias nasjonaldikter, Andrej Pompur, forstar de straks at jeg er utlending, og da skjer det som vanligvis skjer: en stakkar med mest sprakkunnskapet dyttes frem. Hun sier unnskyldende at de snart skal lage en bedre utstilling, men forklarer meg at Andrej Pompur levde pa 1800-tallet og gikk pa skole i landsbyen. Han skrev det kjente eposet "Lacplesis", som handler om hvordan helten river en bjorn i to med bare handene. "He took one beer, and made two" forklarer damen. Siden er viktige ting i Latvia, som olet, vodkaen og et rockeband er oppkalt etter eposet

Pa en pub treffer jeg en gjeng i 20-arene. En ber meg pa engelsk om a sitte ned. Han presenterer seg som Alex og russer. Alle i Latvia presenterer seg pa samme mate. Navn og nasjonal tilhorighet. De andre er russere og aserbajanere. Og ser ingen problemer med dette. Og jeg kan jo forsta det; det var kanskje ikke noe valg for deres foreldre a bosette seg her. Alex forteller at han har jobbet som sjauer pa kaia i Porthmouth, og engelsken hans hores ogsa sann ut. Og for a fa litt flyt over den gjentar han alle setninger to ganger og avslutter den siste med "yeah". Vennene hans ser ut som om de drommer om en jobb pa en kai i England.

Det er en gronn verden jeg sykler gjennom, med dufter fra syriner, liljekonvall og fjos. Kornet har rukket a vokse en halvmeter, og boyer seg i bolger av medvinden. Bikkjene loper etter meg. Til slutt gar jeg lei, stopper opp, plukker opp noen steiner og knurrer mot kjotern. Den snur og loper ynkende nedover veien. Full av faen sykler jeg etter den i over en kilometer, for den stryker til skogs. Jeg har syklet fra min siste drittbikkje.

Omtrent da jeg runder 100 mil inntreffer forste storre mekaniske problem. Jeg kjorer pa en stein. En eike i det allerede overbelastede bakhjulet ryker og kjarer opp igjennom slangen, og jeg punkterer. At dette kunne skje hadde jeg forutsett; eiker bytter jeg pa et kvarter na, og lappesaker har jeg. Problemet er derimot sykkelpumpa; uansett hvor mye jeg pumper forblir dekket flatt. Dette har jeg ikke regnet med - jeg har bare en sykkelpumpe. Mens jeg star der og holder julebord for myggen, kommer en gammel dame stavrende med en kjepp ned fra en gard. Hun ser pa all baggasjen min som ligger utover - alt verktoy ligger nederst i sykkelbagene for at sykkelen skal bli mest mulig stabil - og jeg forklarer henne at jeg er norsk. Hun ler og roper tilbake til folka pa garden at de har fatt en nordmann i hagen. Jeg gidder ikke sta der til spott og spe, biter i det sure eplet og stryker over til nabogarden hvor det star en traktor. Mannen pa garden ser pa bakhjulet mitt, og henter frem en solid russisk pumpe fra fjoset. Der star jeg som en idiot, med min teleskoppumpe som jeg sikkert har betalt 200 kroner for, mens bonden pumper opp dekket mitt med sin skikkelige pumpe som han sikkert har hatt i 20 ar. Han spytter sa pa ventilen - slik som gamle folk av en eller annen grunn gjor - og onsker meg god tur videre. Det samme gjor kjerringa med staven og hennes familie.

Lenger opp langs elven foler jeg at jeg har spist nok bananer og rosiner, og stopper pa en sted hvor det star "cafejnica" over doren. Jeg sier at jeg er sulten, og dama bak disken trekker frem en frossenpizza. Men nar jeg ber henne varme den, men det later til at det har hun ikke bevilling til. Hun foreslar heller et tjuetalls forskjellige vodka for samme prisen. Jeg tenker pa hva som hadde skjedd om vi hadde samme type kantine pa hoyskolen, hvor det er lettere a bli full enn mett, men noyer meg med en iskrem.

Jeg er overrasket over alle kirkene langs elvebredden. Trodde at sovjetmakten hadde revet dem, men de folte kanskje at de sto ovenfor hoyere makter og lot dem sta. Kan se ut som om kirken og staten hadde en gjensidig avtale om a ikke plage hverandre. For forste gang ser jeg en russiskortidoks kirke, og gar spent inn den apne dora. Burde kanskje lukta lunta i all rokelsen, men jeg er vel innenfor innen ser jeg to prester med langt skjegg glott opp fra liturgien og glor pa meg. Ingen av de tyvetals damene med skaut tor snu seg. Etter noen forfjamsete sekunder velger jeg raskeste vei ut; synes de prestene ser skumle ut. Har ikke turt ga inn i en kirke siden.

Ved en veikro sitter en gjeng gamlinger utenfor og drikker ol, og det sa ut som om de hadde gjort det en stund. De vil at jeg slar meg ned, og vi slar av en prat pa tysk. Det er faktisk vel sa ofte at jeg ma borste stovet av tysken som engelsken. Rottene fra Hansatiden stikker nok dypere enn verdenskriger. Etterhvert som jeg kommer lenger oppover elva, blir den russiske innflytelsen sterkere. Kyrilliske bokaver pa plakater og veiskilt. I Daugavpils kommer ei jente bort til meg. Hun vil gjerne snakke spansk, og jeg koker ihop noen setninger jeg har lart i Syden mens hun hjelper meg med a finne et sted a bo. Hun forteller at de aller fleste i byen er russere, mens hun er latvier. Og drommer om Spania.

Pa historisk museum i byen stopper utstillingen pa 1940. Og kanskje ikke sa rart, resten av historien star skrevet pa bygninger og monumenter. Og i folks bevisthet. Men i Latvia lar man historie vare historie; de har viktiger ting a bekymre seg om. Som for eksempel om fisken i Daugava biter idag.