Den Lengste Reisen

Regnet har kommet og gått hele morgenkvisten, men ser nå ut til å holde seg borte. Da er det ikke noe mer å vente på. Ingen flere gode påskudd. Nå eller aldri. Et tungt sukk senere bestemmer jeg meg for å dra.

Nede i bakgården på Oslo öst venter en Finansministern. Han heter egentlig Knut, men det er det for mange andre som også gjör. Han skal bli med meg idag. Fra balkongene myser morgentrötte naboer. Jeg spör dem om veien ut av byen, og fårbussterminalen til svar. Jeg önsker dem god sommer og triller sykkelen ut portrommet.

Ute i Birkelunden flyter söppelet denne regntunge maisöndagen. Kebabpapir og ölbokser. Festen er over. Det er på tide å gjöre noe annet. Etter en kort rådslagning beslutter vi at det er raskere å sykle forbi Töyenbaden enn over Carl Berner, men vi kan ha tatt feil, siden noen har gravd opp Helgesens gate. Så vi tar en kort pause på Esso ved Trondheimsveien; han for å pumpe mer luft i dekkene, jeg for å spise noen bananer til frokost. Veien opp mot Valle Hovin går greit. Har jo arbeidet i närheten i flere år. Det föles litt rart - selv om jeg ikke hadde tenkt meg på jobben i dag - å sykle videre. Jobben og jeg klarer oss hver for oss. Värre er det å finne sykkelveiene ut av byen mot nordöst.

Oppe ved Furuset treffer vi på en gammel mann med rullator. Kanskje ikke så rart; det er jo bare gamle folk som er ute å spaserer i gatene på en söndag morgen. Idet vi passerer ham får vi öyekontakt, og jeg synes at jeg ser et glimt av misunnelse - eller i det minste litt vemod - i blikket hans, der vi trillet forbi på to hjul mens han er bundet til rullatorens fire.

Ved bygrensen ber jeg om en liten stopp. Grensen til Lörenskog er bare en liten bekk full av söppel, men veien hit har värt lang. To år med utsatte planer. Ble rammet hardt av beinbrudd og jobb. "Ja, en ulykke kommer sjelden alene", sa en gang sjefen min lakonisk. To år med ferdigpakkede sykkelbager i tankene. Som har sloss med min uvilje mot å reise ut av byen. Jeg synes aldri fornuftig å dra fra Oslo - det er jo der alt skjer. Selv på en grå söndag er det en Amerikareise. Derfor var det som kun er en liten bekk for Finansministeren, en milepäl for meg. Markerer slutten på min lengste reise. Som jeg aldri har reist.

Mens solen titter frem ved Fetsund, som om den vil understreke at det var riktig å dra idag, merker jeg at Finansministern sakker akterut i oppoverbakkene, mens han holder fint fölge ellers. Tempoet er bedagelig - vi har begge syklet kun to mil hver i år, men sykkelen hans er låst i de tyngste girene. Derfor slutter han å fortelle om alt mulig rart; han slutter å fortelle noe som helst. Hans taushet gir meg en falsk fölelse av å väre i god form.

Etter 83 km på sykkelen kommer vi frem til en gammel husmannsplass ved svenskegrensen. Foran hovedhuset sitter en mann med grått skjegg og skyter med en rifle. Det er Jonny, en tidligere kollega. Selv om han neppe sykler mye selv, vet han hva syklister vil ha, for han gir oss kald öl mens han serverer koteletter. Og etter at andre gode venner har hentet Finansministeren tilbake til en kontorstol i byen, roper Jonny "0-0" fra TV-stolen og setter frem en flaske whisky. I pausen på fotballkampen skyter vi på blink, för vi går inn og drikker mer sprit i 2. omgang. Etterpå får jeg sove i senga fra eventyret om prinsessen på erten.

Joda, det föles som om dagens beslutning var riktig.