Evpatoria

"Kan jeg fa by Dem pa en kopp kaffe?" spor den ene damen pa butikken nar jeg er innom for a kjope enda en flaske vann. Det virker som om hun onsker a rette opp ryktet om at butikkdamer er sure. Akkurat som det har kommet huseierene at osteuropa kalles gratt og trist i vesten, og har kjopt inn maling i botter og spann. Selv om jeg akkurat har drukket en kopp etter lunsjen, takker jeg ja. Begge damene sukker lengselsfult nar jeg forteller at jeg skal til Krim. "Kan vi fa bli med?", spor hun igjen, som om Krim er lenger vekk enn de to milene ut til halvoya. Begge rister pa hodet nar jeg forklarer at jeg sykler. "Nei, disse nordmennene ..." begynner den ene uten a fullfore setningen. En sjomann kommer inn i butikken. Han blir ikke paspandert kaffe, selv om han sikkert har darligere rad enn meg. Han har sett Middelhavet sier han "Der er det fint der!", og skrur ned forventingene mine til Krim.

Det er ikke rare sandstranda som forbinder den autonome republikken Krim med fastlandet. Og pa denne forbindelsen gar det tog, gassrorledninger, en sterkt trafikkert vei og en kanal fra Dniepr. Gresshoppene har overtatt spillejobben etter fuglene, som har holdt det gaende helt siden Oslo.

Jeg blir vinket igjennom dokumentkontroll og bomstasjon, og passerer de sedvanlige radene med folk som selger frukt, gronnsaker og honning fra vegkanten. Det som er spesielt, er at alle er morke i huden. De er tartarer, etterkommere av Djengis Kahn - eller rettere sagt ett av hans barnebarn. Mongolerne kom helt til Donau for hjemlengselen ble for stor, men noen gadd aldri a dra helt hjem, og bosatte seg pa Krim. Senere ble de underlagt det ottomanske riket, sa for meg ser alle fruktselgerne turkiske ut. Det forste hotellet jeg kommer til pa Krim ligger i en innhegning av betong, og utenfor star mange lastebiler parkert og en butikk som reklamerer med "Sex Shop". Velger derfor a droppe dette stedet, vel vitende om at en skal ikke skue byene her pa hvordan de ser ut utenifra; da hadde jeg vel ikke besokt en eneste en. En punktering gjor at jeg kommer frem til neste by ved skumringen, men der er de opptatt med oppussing og sender meg videre til telting pa stranda. I morket slar jeg opp teltet der jeg kjenner sand under beina, men ligger mer og lurer pa hvor hoyt tidevannet gar enn a sove.

Neste dag suser jeg ned til Eupatoria, og der er feriesesongen i full gang. Folk er turister helt uten blygsel, med badeballer, flytemadrasser og kameraer pa begge skuldre. Og endelig kan jeg ta frem shortene jeg har tatt med; ukrainere gar ikke med kortbukser i byen. Det er en enorm industri som tar imot turistene - det ma vare hundretusner som lever av a betjene hordene som kommer i nedlessede Ladaer fra Ukraina og Russland. Og her finnes det ogsa en annen skoleretning innen servicenaringen: den kommersielle. Denne skolen tilsier at en smiler nar det kommer kunder, og prover a tjene sa mye penger pa denne som mulig. En kan ikke si at denne skolen er noe bedre eller darligere enn den sovjetiske skolen; det er bare en alternativ skole. Derfor er det heller ikke noe problem at alle hoteller er fulle; noen snakker med noen, og sa havner jeg opp en trapp, gjennom et klokkeverksted, gjennom en svart anonym dor og inn pa et rom med rent bad og klimaanlegg. Vertinnen er neppe noen tilhenger av skatter og avgifter, og har ingen interesse for passet mitt - dessto mer for penger. "Are you eco-tourist?" spor damen, og jeg skjonner sporsmalet, der jeg star med sykkel, sandaler og suppe i skjegget.

Pa stranda ser jeg noe jeg har vart pa jakt etter i lang tid, men ikke turt a sporre etter i frykt for a bli misforstatt: massasje! Jeg velger hun kraftigste med skjeggstubber i ansiktet, og hun starter med a dra ned buksa pa meg. Jeg har aldri fatt proff massasje for, og vet ikke om dette er vanlig. Uansett foles det litt pinlig a ligge pa en benk pa stranda mens folk spankulerer nysjerrig forbi. Men nar en er pa Krim, sa gjor man som de ... Kriminelle(?). Den gamle damen er utrolig sterk; hun knar og dytter sa det knaker i ryggraden i en time. Og nar hun etterpa spor om jeg er sportsman, er alle pinligheter glemt.

En kveld spiser jeg pa en tatarrestaurant, og lar ikke sjansen til a fa en kebab la ga fra meg. Men den er bedre hjemme - dette er noen lammekoteletter som star i brann. Det folger ogsa med et show, annonserer serveringsdamen pa uterestauranten, "Show Krimsky Tartar". Men underholdningen innkluderer spansk tyrfekting, argentinsk tango og en selvskapslek med olflasker mellom en mann fra Minsk mot en mann fra Moskva. Mannen fra Moskva vinner. Pa vei hjem stopper jeg for a se pa noen fotografier i et vindu, da ei gammel dame kommer og inviterer meg inn. Det viser seg a vare lokalene til byens avis, og hun og en gammel mann viser meg flere foto fra avisens historie, mens de forklarer pa tysk. Pa byens historiske museum tidligere pa dagen sa jeg en utstilling av brev mellom byens skoleklasser og noen elever i Ost-Tyskland, og det gar opp for meg at all denne tyske sprakkunnskapen ikke har noen med krigen a gjore, men at tysk var et svart stuerent sprak i den gamle ostblokka. Den gamle damen forteller om at et ar kom to personer syklendes fra vennskapsbyen i Ost-Tyskland og aret etterpa dro to fra Eupatoria pa sykkeltur til Tyskland. Ikke noen spok det - selv om de tok flyet hjem igjen - for jeg vet hva slags sykler de sykler pa her. En tysker her i byen har til og med giftet seg med ei ukrainsk dame, og lever ganske godt pa pensjonen har far fra Tyskland. Jeg spor den gamle damen om de ikke har noen bilder fra den Orange Revolusjonen. "De kjenner kanskje til konflikten her i Ukraina?". Jo, jeg har hort om ost-vest konflikten, hvor de i ost foler seg tilknyttet Russland og de i vest onsker a knytte seg til vesten. Det siste er ikke sa lett; Berlinmuren er revet, men en ny og hoyere mur har kommet mellom Polen og Ukraina: EU. "80% av folk pa Krim stemte pa Janokovitsj" sier den gamle, og jeg blir klar over at jeg har syklet til ostlige Ukraina.