Fenghuang

Landeveien snor seg sorover mellom gronne aser. Langs veien er bonder opptatt med a plante ris. Under store strahatter gar de barbeint og boyd, mens de setter den gressliknende risplanten ned i vannet. En og annen bonde bakser med en plog bak en vannboffel. Ikke enestaende - det skal visstnok vare ni hundre millioner bonder i dette landet. Her i fjellene vest i Hunanprovinsen er bondenes hus bygd av tre, de fleste har en plakat av Mao hengende pa veggen. Livet pa den kinesiske landsbygda ser ikke ut til a ha forandret seg siden hans tid.

En bil er parkert pa en bakketopp. Fire personer har gatt ut av bilen og gir tegn til at jeg skal stoppe. "Sliten?", spor en av dem og gir meg en flaske vann. "Nei, jeg hygger meg!", sier jeg, men merker at all svetten gjor det vanskelig a bli trodd. "Har du syklet igjennom Xinjiangprovinsen?", spor ei dame. "Joda". "Ogsa har du syklet igjennom Russland og Kasakhstan? Da har vi sett deg pa tv! Du er svensk, ikke sant?". Svensk?! Samme det. Det spiller egentlig ingen rolle hvor jeg kommer fra. Ei heller hvor jeg skal. Etter ett ar og femten hundre mil pa veien er det kun det faktum at jeg er her na som teller.

I en dal oppe i fjellene ligger landsbyen Fenghuang. Jeg tar inn pa et familiedrevet pensjonat. Det forste sadanne jeg bor pa i Kina - ellers har alle hotellene vart bemerkelsesverdig standerdiserte. Alle med en resepsjon innkledd i marmor og messing, og med fem klokker pa veggen bak disken. Under klokkene er det forsokt skrevet "Tokyo", "Moskva", "Beijing", "London" og "New York". Spesielt sistnevnte har skapt mye bryderi for vedkommende som er ansvarlig for a stave navnet pa disse byene. Uten at det betyr sa mye - den jevne hotellgjest vet neppe hvor disse stedene er i verden. Dessuten viser de fleste klokkene rett tid kun to ganger i dognet - de har forlengst stoppet.

Fenghuang en trivelig landsby, selv om det er mange turister her. Sentrum befinner seg midt ute i elva som renner gjennom landsbyen. Pa begger sider av elva har huseierene har forsokt a overga hverandre i a bygge dristige trekonstuksjoner lengst ut i elva. Jeg spiser middag inne pa et av disse husene som holdes over vannet av soyler av tommerstokker. I hjornet sitter en gruppe turister. Det later til at middagselskapet gar mot slutten, for maten er ikke lenger kun pa fatene, men strodd utover hele plastduken og rundt bordet. Spritflasken har veltet - den er tom. En mann henger ut av vinduet - han er full. Det plasker i vannet under ham. To damer holder rundt hverandre mens de grater. Den mest edru mannen drikker opp olen min. Det er turisme pa kinesisk.

"Det er mye spennende a se i omradene rundt byen ogsa!", forteller damen som driver pensjonatet. Og nar tre jenter som ogsa bor her har ledig plass i drosjen, sa blir jeg med pa biltur. En halvtimes kjoretur fra Fenghuang er det slutt pa asfalten. "Sjefen for byggingen av denne veien stakk av med pengene!", forteller sjaforen mens ei av jentene oversetter. Selv om myndighetene har innfort dodsstraff for underslag og korrupsjon av belop som overstiger ett hundre tusen kroner, sa er fristelsen tydligvis forsatt stor. Sa her har ikke veien noen asfalt.

To av jentene er studenter nord i Kina. Den tredje heter Ying og er klesdesigner. Med sine smale briller og rette pannelugg ser hun passe spesiell ut til a ha et slikt yrke ogsa. Men det mest spesielle er at hun reiser alene - den forste kineseren jeg treffer som gjor det. Ying kommer ogsa fra nord, men bor i Shengzheng - grensbyen til Hong Kong. "Men jeg har aldri vart i Hong Kong. Man ma ha pass for a komme dit". Pass er det relativt fa kinesere som har, sa de ma noye seg med a skryte av at den tidligere kronkolonien er kinesisk; forovrig forblir Hong Kong like mye utlandet som det har vart i hundre og femti ar. Ying designer kvinneklar. "Bruker du kinesiske eller utlandske modeller nar du skal vise klarne?", spor jeg. "Halvparten av hver". "Men kundene dine er kinesere. Sa hvorfor bruke utenlandske modeller?". Svaret har jeg hort for: "Det selger".

Dagturen begynner med en tur ned en kloft og inn i en hule. Jentene lar seg imponere av fossefallene, mens jeg er mest fascinert av en mann som slenger fra seg en soppel i elva. Deretter spiser vi lunsj i en landsby hvor Miaofolket bor. Noen ungdommer underholder med a vise frem Miaotradisjoner, som a danse, ga pa stylter og a klatre opp en pale. Jeg prover a spise lunsjen min, men drosjesjaforen dytter meg stadig utpa til underholdningen. Hva kan gjore underholdningen morsommere enn en forvirret utlending? Deretter drar vi for a se pa flere fosser. Bilturen avsluttes med et besok til den Sorlige Store Muren. "Den er som den Store Muren, bare at denne er i sor", forklarer Ying. "Denne har jeg aldri hort om! Hvorfor er den ikke sa kjent som den i nord?". "Den ble forst godkjent i 2000". Det finnes altsa en kommite for godkjenning av murer i Kina. "Hvorfor forst i 2000?". "Den er bare sju kilometer lang". Selv kunne jeg ha godkjent den kun ved a kaste et blikk pa hvordan den snor seg over askammene, men jeg mangler spesialkompetanse for a gjore slikt. Dessuten er den Sorlige Store Muren stengt nar vi kommer dit. Selvfolgelig er den det - hvorfor streve med a bygge en mur hvis den skal sta apen?