Feodosia

Feodosia markerer slutten pa fjellene for denne gang. Like greit det. I byen bor jeg hos Marina og Roman, omtrent ti minutter fra jernbanestasjonen. Han er fra Sodak, hvor han jobbet som guide pa den gamle festningen over byen. Festningen ble oppfort av kjopmenn fra Genova i 1340-arene, som en sidestasjon til Silkeveien. Tror det var omtrent hundre ar etter at Marco Polo angivelig skal ha fartet ostover. Riktignok var han fra Venezia og passerte pa andre siden av Svartehavet, men sa vidt jeg husker dode han med alle historiene i Genova. Og noen i Genova ma allikevel ha trodd pa han. Roman forteller meg at ogsa i Feodosia bygde genoanerne en festning, og forteller meg hvor jeg kan finne den. Der moter jeg det vanlige oppstyret med en mann som er utkledd som romersk soldat, som turister kan betale for a bli fotografert sammen med. Festningsverkene er derimot imponerende; dette var fremmed land og langt fra Genova. I borgen i Sodak sa jeg en mann i fortiarne som en gammel tatoering pa skuldern. "Afganistan" sto det. Jeg tenkte jeg skulle stille ham et noen sporsmal, som hvor og nar, og ikke minst hvordan og hvorfor, men sa sa jeg at han hadde med seg familien, sa jeg lot han fa slippe.

I en bakgard ser jeg noen jobbe med en skulptur, og gar inn for a se hvem som foreviges. Skulpturen er tre meter hoy, og en mann overst pa et stilas slar pa den vate leiren med en planke. Skulptoren kommer bort til meg, og jeg spor ham hvem han lager. "Det er Michael, fra bibelen", sier han og viser meg en liten modell av hvordan skulpturen skal bli. Det ser ut som en prest med en bok i hendene for meg, som aldri har hort om Michael. "Vi bruker to maneder pa a lage en slik", forklarer han, og legger til at han har laget to andre skulpturer som pryder Feodosia. "Lager du ikke lenger skulpturer av Lenin, eller har alle disse blitt kastet?" spor jeg. "Der har du det som er problemet med Russland!" sier han og snakker som om vi er i Russland. "Vi klarer ikke a folge en tradisjon. England har sin tradisjon som de folger, Frankrike har sin tradisjon og Norge har sikkert ogsa sin, men i Russland kastes alle gamle tanker i sopla hver gang vi kaster oss over noe nytt. Russland klarer ikke a skape noe varig pa denne maten. Dette var det Pusjkin skrev om. Du kjenner Pusjkin?". "Og hva er det som er nytt na?" spor jeg for a unnga a svare. "Materialisme. Det er det eneste som teller na er materialisme. Han -", sier han og peker pa han overst pa stillaset "- er elektriker for torpedoer pa ubater, men jobber her. Og jeg, som er arkitekt, ma ofte kjore lastebil". Deretter gir han meg litt kjeft for den orange T-skjorta jeg har pa meg. "Kortsiktig populisme!". Skulptoren - eller arkitekt som han kaller seg - har mye pa hjertet, og det virker svart interessant det han sier, men han snakker nesten bare russisk, og russisken min er sa darlig at jeg blir flau. Derfor er det kjarkomment nar mannen som barer leire opp til stillaset, med solbriller pa hodet og blahvit troye, bringer samtalen ned til et mer forstaelig niva. "Er Norge med i Nato?". "Ja". "Nato er rava! Bra for dere, men ikke for oss!". Arkitekten kommer meg til unnsetning, og forteller handtlangeren at norske soldater kjempet hardt i kampen mot Hitler.

Byen har - som alle ukrainske badebyer jeg har besokt - en strand og en havn rett ved siden av hverandre. Bak stranda er det en strandpromenade, mens en jernbanelinje skiller stranda fra datsjaene. Det er mange stor oyne i vinduene nar togene ruller inn langs hele stranda. Og pa jernbanestasjonen pagar den vanlige kampen mellom turister og selgere. Ogsa Marina jobber her, men jeg sender henne hjem for a bli en dag til i byen. Turistenes ansikter er langt tristere nar toget skal ta dem hjem igjen. Og som om det ikke er hoytidlig nok nar et tog skal ga, spilles det en sovjetmarsj over hoytaleranlegget til Moskvatoget har forlatt perrongen.

Pa strandpromenaden kommer jeg i snakk med ei jente som heter Nina. "Fra Hviterussland" sier hun. "Hvor da?". Den hadde hun ikke ventet. "Et by som heter Baboisk". "Ja, jeg vet hvor det er", sier jeg. "Nei, det gjor du ikke!" sier Nina. Jeg kunne ha ha skissert et brukbart kart over sentrum i Baboisk, men noyer meg med a si at jeg syklet innom pa vei hit. Det synes hun ma feires med en middag, selv om jeg akkurat har spist. Hun spor meg hva jeg vil ha, og jeg noyer meg med en salat. "Hva vil De ha a drikke?" spor kelnern. "Hva vil De ha a drikke?" gjentar Nina helt unodvendig. "Vodka" sier jeg for a prove a holde folge med olene hun balmer nedpa. "Han skal ha vodka" sier Nina til kelneren. "Hvor meget onsker De?" spor kelnern for Nina gjentar spormalet. Vodka og vin selges i vekt. "Hundre gram" sier jeg. "Han skal ha en kvartkilo" sier Nina, for hun bruker lang tid pa a studere menyen over hvilken vodka jeg skal drikke en kvartkilo av. "A, det er bare tre dager igjen av ferien min!" gjentar hun til stadighet, og jeg kommer pa at jeg ogsa bor komme meg videre - har snart vart en maned ved Svartehavet.