Funiu

"Hhhh". Hun prover a snakke, men det blir bare hvisking. Kanskje har hun aldri provd dette pa ordentlig for; bare lart om det pa skolen. Og kanskje har hun aldri sett en utlending for. Hun tar mot til seg og prover igjen. Denne gangen barer stemmen savidt. "H-hello...?". Jeg blir sa glad for a hore den vennlige forsiktige stemmen, at jeg glemmer at jeg atter er den ensomme rytter, glemt er de siste to dagene med stigning pa snobelagt vei og for et oyeblikk fryser jeg ikke lenger. Jeg har lyst til a gi henne en klem, men fremmede menn i min alder bor avsta fra slikt. Jenta er neppe mer enn tolv ar, og var opptatt med a lage en snomann da hun oppdaget meg. "Hello, hello!", roper jeg tilbake mens jeg sykler forbi.

Etter Xi'an bar det til fjells. Igjen. Alle de droye fire hundre milene jeg har syklet gjennom Kina har vart i eller mellom fjell. Allikevel skal dette karrige landet jeg har syklet igjennom visstnok ha verdens nest storste okonomi, uten at jeg helt vet hvordan man regner ut det, men jeg formoder at det dreier som om store tall. Hvor er sa all denne rikdommen? Ikke her i de sma landsbyene som jeg sykler igjennom, ihvertfall. Husene - som ser ut til a vare bygd av torket leire - ligger helt inntil veien. Dorene star pa vidt gap; husene er jo ikke oppvarmede, sa det er heller ingen vits i a lukke. De apne dorene inviterer pa en lynvisitt i hvert hjem. Innredningene er sparsommelige; kun noen stoler pa jordgulvene. Og noe som roper hvilket yrke de som bor i huset har: noen halvflettede kurver, demonterte motordeler eller en symaskin. Sa hvor er verdiene? Om en antar at de tjue prosent rikeste tar atti prosent av kaka, og deler resten pa en milliard mennesker, sa blir det kanskje ikke mer til hver enn noen stoler pa et jordgulv.

Pa hotellet i Lantien sprer ryktene om at det har kommet en utlending seg rask, og det tar ikke lang tid for en hotelldirektor kommer lopende. Han kan omtrent like mye engelsk som jeg kan kinesisk, og antagelig er det grunnen til at han hvisker ordene, ja, han beveger munnen uten at det kommer noe lyd i det hele tatt. Det er ikke umulig at jeg er tungnem, men jeg forstar ham slett ikke noe bedre pa denne maten. "Spise", forstar jeg allikevel at han mimer etter at jeg har satt fra meg sakene mine pa rommet. Hotellet har en enorm spisesal, hvor en kan velge mellom mat fra en lang disk som strekker seg langs hele spisesalens langside. Jeg ber direktoren om en tallerken innbakt svinefilet i sorsot saus; det er sa godt at jeg spiser det annenhver dag. Direktoren kjefter bestillingen videre til en av de noenogtredve kelnerne og kokkene som svirrer rundt, og ber meg ta plass pa bordet i enden av salen. Det star pa en lite podium - litt hoyere enn de andre. Der blir vi sittende tause - jeg i hettegenser og joggebukse og han i mork dress - til spott og spe for alle de andre gjestene.

Pa en liten fjellvei passerer en gammel mann som sitter bakpa en sykkel og royker. Mannen sukker og ser ut som han kjeder seg. Han har nok ogsa kjederoyket i mange ar, for bade hud, har og klar har samme farge som royken som siver ut av munnen hans. Da er det mer farge i den graharete damen som trar sykkelen oppover. Hun er rod i ansiktet.

Pa en restaurant i Shanglou star ei hoy dame i dora. Hun gar pa seg en blank rod kjole med gylne broderier, og en splitt som gar helt opp til hofta. "Velkommen til var restaurant!", sier hun nar hun apner dora. Grunnen til at hun star i dora er nok for a vare en sexy attraksjon som skal fa folk til a velge nettopp denne restauranten, og sexy er hun sikkert ogsa - om sommeren. For siden det er kaldt a star i dorapningen, har hun tatt pa seg en tykk brungronn strompebukse, det er definitivt ikke sexy. Vinninga gar opp i spinninga, uten at det gjor stort - det er forst og fremst for matens del at jeg gar inn. Menn i dresser og sorte skinnjakker sitter rundt de andre bordene og slurper i seg maten samtidig som de roper til hverandre. Jeg unngar a mote blikket deres, men forgjeves. En paseglet mann reiser seg fra ett av bordene sa bratt at stolen hans velter, og bringer med seg to glass med risbrennevin bort til meg. Risbrennevin er ikke godt, og blandt dresser og skinnjakker blir det ikke bedre. Mannen slipper allikevel a miste ansikt nar han lofter det ene glasset med to hender foran meg. "Skal", sier jeg, tommer glasset og later som om jeg er i ferd med a bli snydens i hap om at det skal forhindre mannen i a bringe flere glass med sprit. Jeg vet ikke helt hvorfor kinesiske menn drikker; de virker ikke sa oppriktig torste som russiske menn. Jeg tror de rett og slett drikker fordi det er et overklassefenomen; for a fremsta som rike. Fulle og vellykkede. Nar folget skal ga, ber en av dem om a fa med seg den halvtomme spritflasken, og en kelner putter den ned i den originale innpakningen - en rod kartong med gylne bokstaver og en drage. Etter a ha klart meg gjennom resten av maltidet uten flere bannski, er det noen som trekker i ermet mitt nar jeg venter pa heisen ned igjen. "Kom, sett deg med oss!", sier ei kort jente med myndig stemme. Det er ikke lett a si nei til slikt, men nar jeg setter meg rundt bordet, ser jeg at alle de andre er dress- og skinnjakker. "Vi er kollegaer som er ute og feirer!", gjetter jeg at jenta forklarer pa engelsk. Hun gir meg kortet sitt. De jobber alle for byens farmasifabrikk eller -grossist, og er ute for a feire nye salgsrekorder. For hva trenger ikke kineserne av medisiner mot forurensing, stress og depresjoner? Den moderne tid krever sitt, akkurat som opiumet, revolusjonen og kulturevolusjonen krevde sitt. "Skal!", sier direktoren og jeg skaler med ham. Deretter skal jeg skale med hver enkelt av pilletrillerne rundt bordet, for den obligatoriske fotograferingen begynner. Alle ma flytte seg, slik at ikke annet enn veggen bak direktoren og meg vises nar vi handhilser. Han blaser seg opp og ser ut som om han har signert en millionkontrakt med en brennevinsluktende syklist. Skuespilleriet mitt ser allikevel ut til a ha betalt seg. "This party is over!", sier jenta og jeg sender henne et takknemlig blikk.

I den nye tid hvor rikdommene atter skal skjevt fordeles, er det gode tider for alle som produserer noe som kan skille den nye overklassen fra de mindre bemidlede. Store stalporter - nylakkerte i gront eller sort - ligger til tork i vegkanten. Og for a gjore portene ekstra skremmende, hentes store hvite og rosa bautasteiner ut fra fjellene. De bearbeides pa mange mindre steinhuggerier langs veien, hvor de ogsa stilles ut til salg. Mest populart synes brolende fabeldyr a vare, men sinte okser og elefanter med lange stottenner ligger ikke langt bak. Mange onsker tydligvis ogsa en personlig statue av Buddha; noe ma fylle det spirituelle hullet etter at troen pa Mao og kommunismen forsvant. Noen steinhuggerier stiller ut personer som poserer med en loftet arm - ikke ulike statuene av Stalin som jeg sa i SUS. Jeg stopper for a hore hvem personene er. "Er dette Mao?", spor jeg i mangel pa noe bedre forslag. "Nei, Mao selger ikke lenger", forstar jeg steinhuggeren til. Og sa sier han et navn som jeg ikke har hort for. Neppe noen verdenskjent person, for han folger opp med en forklaring som jeg heller ikke forstar stort av. Skal jeg tippe, sa er det en direktor - for eksempel direktoren pa spritfabrikken - som synes det er pa sin plass a sette seg selv pa sokkel. Eller kanskje han heller vil hedre en lokalpolitiker, som var sa vennlig a skjenke ham de gamle statlige fabrikklokalene for en rimelig penge.

Endelig finner jeg et historisk museum. Det er ikke for mange slike her; Kinas historie de siste hundre arene kan neppe beskrives uten at a trakke noen pa tarne - sa da lar man like gjerne vare. Men museet over general Peng som sloss mot japanerne er ikke politisk komplisert. Japanerne angrep Kina i 1937 og stelte istand et helvete helt til de forste atombombene falt, og hatet mot japanerne sitter fortsatt dypt. Mens jeg gar igjennom museet og betrakter kart med piler pa, folger en stadig storre skare etter meg. Her og der ma jeg stoppe, slik at de kan fotografere hverandre sammen med meg. Og hvordan avslutter museets historie om general Peng? Han ble i nattens mulm og morke - som sa mange andre kinesere - drept av kinesere.