Guangzhou

Det er klam luft og mye leven i togvognen. Utenfor vinduene er det morkt. Selv om det er en halv time til toget skal ga, er alle passasjerene pa plass. Kinesere liker a vare forst, enten det er gjennom dorer, i trafikken eller inn pa toget. I motsatt fall kunne de jo risikere a fa en milliard landsmenn foran seg i koen, og det innebarer jo mye venting. Ved siden av meg pa den lille harde benken sitter Fattern. Han sitter helt stille. Han var ivrigere for vi gikk ombord. Da var han opptatt med a beregne hvor mange folk som befant seg pa den nylig oppussede jernbanestasjonen i Guangzhou. "Hvert av venterommene rommer tusen staende personer. Allikevel er det ikke plass til alle! Og om hvert tog tar med seg to tusen reisende, sa har tjue tusen passasjerer reist fra herfra i lopet av den timen vi har statt her!". Beregningene hans blir avbrutt av ei dame med megafon i utgangsdora. Men na som en stor del av beregningene hans har havnet i samme togvogn som oss er han altsa stille.

"Na er det ikke mer enn tyve timer til vi er fremme!", oppmuntrer jeg, men det er kanskje like mye en hevn for at det forste han sa da jeg motte ham pa flyplassen her i Guangzhou var at jeg var blitt tynn. Han svarer ikke. Jeg horer at medpassasjerene diskuterer oss. "Hvor kommer dere fra?", spor han som er storst og ogsa vil vise seg som toffest. Det blir stille pa setene rundt oss. "Vi kommer fra Norge", svarer jeg pa kinesisk. "De kommer fra Norge!", gjentar han store. Diskusjonen gjenopptas. "Norge? Hvor er det? Snakker de kinesisk?". "Hvor skal dere?", fortsetter den store. "Til Nanyang!", sier mannen pa den andre siden av meg. Han har tittet pa billetten min. Fattern var for litt siden litt misunnelig pa ham. "Han har ihvertfall et lite bord han kan legge hodet ned pa...", mumlet han. "Hva i all verden skal turister som dere pa et sa lite sted?", spor den store. "Besoke venner", svarer jeg. "Fortell at du har syklet hit!", oppfordrer Fattern. "Nei...". "Jo, det ma du gjore!". Fattern gir seg ikke. "Han har syklet hit!", prover Fattern a forklare pa engelsk. Ingen respons. Enten sa forsto de ikke hva han sa, eller sa vet de ikke hvor Norge er, eller sa tenker de som sa: "Hvis han ene er en tulling, sa er det darlig gjort av han andre a si det til alle". "Hvorfor flyr dere ikke?". "Koster mye penger", svarer jeg. Alle medpassasjerene kjoper den forklaringen. "Hvorfor er dere ikke i sovevogn?". "Utsolgt", svarer jeg. "Det kan vare at det allikevel er noen ledige senger!", oppfordrer han store, og alle de som sitter rundt oss nikker ivrig. Jeg ser pa Fattern. Han ser litt blek ut i neonlyset. Jeg gar deretter fremover i toget for a se om det er noen ledige senger.

Vi far to koyer i samme kupe som to menn i femtiarene som ogsa skal til Nanyang. Han ene snakker noe engelsk; han er larer pa Taiwan. Han viser meg passet sitt. Teksten er skrevet med romerske bokstaver, og jeg stusser over navnet hans. "Ja, jeg heter Nyttar. Jeg ble fodt forste januar", forklarer han. Sammen med familien matte Nyttar flykte under borgerkrigen pa slutten av fortitallet, og fikk ikke komme tilbake pa besok for pa begynnelsen av nittitallet. Nyttar har to brodre i Nanyang. "Sa na skal du besoke dem?", spor jeg. "Nei, de maser bare etter penger. Jeg besoker heller noen venner", sier Nyttar. "Hva tror du om Taiwansporsmalet?", spor jeg. "Det er for store forskjeller mellom Taiwan og Kina til at det er aktuelt med noen gjenforening na. Men de siste ti arene har Taiwans okonomi stagnert, mens Kinas har okt med ti prosent i aret. Sa kanskje om tjue ar er det Taiwan som trygler Kina om en sammenslaing". "Hvor mange mennesker bor pa Taiwan?", spor Fattern. Nyttar teller pa fingrene. "Tre hundre og tjue millioner" kommer han til. "Tror jeg skal slutte a sporre slike sporsmal..." sier Fattern pa norsk.

Vi gar heller en tur i spisevogna. Spisevogner pa tog ma vare verdens flotteste restauranter. Jeg kan sitte i timesvis og se ut av vinduet uten a kjede meg. En ung mann slar seg ned bed bordet vart. Han kaller seg Alex og har hort at vi er norske. "Jeg jobber for Nissan i Giangzhou", forteller han. "Produserer dere japanske biler i Kina?", spor jeg. "Nja, vi setter sammen delene her. Motorene kommer fra Japan, og resten av bildelene kommer fra hele verden". Jobben hans er a finne egnede fabrikker i Kina til a produsere flere av delene. Arbeidsgiveren hans er ikke det eneste bilmerket som gjor dette. Ogsa amerikanske, tyske og franske biler settes sammen her, og far kinesisk tekst pa baggasjelokket. De togansatte spiser samtidig med oss. Det er ganske mange av dem, for de opptar alle de andre bordene. Etter at de har spist, er det oppstilling i midtgangen mens en sjef holder en tale. Deretter gar alle til sitt, for annen bordsetting for ansatte begynner. Rundt to bord sitter ogsa uniformerte politifolk og spiser. Det er neppe mye kriminalitet ombord, for de ser ut til a kjede seg. "Det ma jo vare fler politi- og togbetjenter ombord enn passasjerer pa et vanlig NSB tog!". Fattern har tydligvis kommet seg; han er i gang med beregningene igjen.

"Jeg inviterer dere til middag hjemme hos meg!", sier Nyttar. "Ja, sa kan vi samles alle sammen", sier han og peker pa han tause. Jeg har mott opp til slike kinesiske invitasjoner for, og vil helst unnga nok en bomtur. "Kona mi kan lage god mat!", sier Nyttar, men jeg mener at han sa at familien hans bor pa Taiwan. "Du har to koner, du!", prover jeg. "Neihei...". "Jo!". "OK, sa har jeg to koner, da!". Nanyangkona moter Nyttar pa plattformen. "Er hun ikke flott!", hvisker Nyttar til meg. "Flott og ung!", sier han.

"Hei!", roper en mann nar vi gar gjennom Nanyang. "Hei!", roper jeg tilbake. "Kjente du han?", spor Fattern. "Nei". "Hei!", sier to jenter idet vi passerer dem. "Hei", svarer jeg. "Kjenner du dem?", spor Fattern. "Nei". "Hei!", roper en mann litt lenger nede i gata. "Hei!", roper Fattern tilbake.