Guilin

"I 1372 - under Tang-dynastiet - utnevnte keiser Hongwu sin slektning Zhou Shouqian til fyrste av Jinjiang", messer guiden. Jeg sendte tilbake den engelsktalende guiden, selv om han fulgte gratis med inngangsbilletten. Enten sa forteller guider for mye om noe som jeg ikke er interessert i, og da har jeg en folelse av at de passer ekstra godt pa at jeg folger med. Eller sa forteller de bare kort ting jeg vet fra for. Derfor foretrakk jeg a ga gjennom fyrstepalasset i Guilin i eget tempo. Helt til Judy syntes at den kinesisktalende guiden var interessant a lytte til. "Zhou Shouqian fikk derfor dette palasset. Kan dere se hva det likner pa?", spor guiden. "Den Forbudte By i Beijing", mumles det et sted i tilhorerskaren. "Nettopp! Faktisk ble denne bygget trettifire ar for keiserens palass i Beijing!", sier han stolt. Mengden forsoker a holde folge med guiden mens de passer pa a bli fotografert foran severdighetene som guiden nevner. I nordenden av det innmurte omradet stopper guiden foran en hoy fjelltopp. "Fyrstetittelen gikk i arv fra far til sonn i ti generasjoner", forteller guiden, "takket vare at denne fjelltoppen vernet mot nord". I folge taoistisk kosmologi ma bygninger vare tilpasset topografien, og generelt regnes nordsiden som uheldig - den kinesiske sivilasjonens farer kom gjerne derfra. "Men sa trengte den tiende fyrsten et sted a holde olet kaldt, og fikk gravd ut tunneler i dette fjellet. Dermed forsvant ogsa vernet fjellet ga mot nord". Noen fa ar senere ble byen rasert av rivalsierende Manchurer og Mingtropper, og fyrstedommet ble opplost. Pa veggene inne i tunnelen henger det bilder av seksti skumle guder med lange barter og bukkeskjegg. Under hvert bilde henger en bosse. Det er penger i dem alle. Det henger ogsa et skilt ved hver gud, som forteller hvilket arstall de representerer. En gammel mann leder meg bort til guden for 1969 og ber meg bukke. Jeg noyer meg med et nikk. "Vent utenfor, sa kommer jeg straks!", sier Judy. "OK", svarer jeg, men jeg titter tilbake for a se hvorfor hun ville vare alene. Hun star foran guden for sitt fodselsar og bukker med handflatene mot hverandre. Utenfor spor jeg om ikke det strider mot kristendommens forste bud. "Nei, det var bare for a vise respekt", forklarer hun.

Det er ikke mange som besoker det historiske museet i Guilin lenger. Pa tross av at det har en imponerende samling Mingvaser. Kanskje fordi byen har fatt sa mange andre severdigheter siden det historiske museet ble bygget, at ingen gidder a besoke det lenger? Kanskje fordi det er er sa sjeldent apent at vi ma gjore vendereis to ganger for vi slipper inn? Eller kanskje fordi det ligger gjemt bak et annet museum som stiller ut en dod panda? Uansett, en mann som jeg antar er guide - som var rask til a nevne at han behersker bade japansk og engelsk - handhilser pa meg nar jeg ankommer. Pa museet henger en plakat som viser antall besokende til Guilin. I 1976 - aret Mao dode - besokte droye ni hundre turister byen. Men sa tok det av; i ar har byen over en million besokende. Blant de forste var Oddvar Nordli, kan en annen plakat fortelle. Noen ar senere fulgte Gro Harlem Brundtland - hun har jeg ikke sett spor etter siden museet for det forste kommunistiske partimote i Minsk.

Judy onsker ogsa a besoke en park hvor vi kan se Miaofolket vise sine kunster. Forsokene mine pa a overtale til a heller stoppe i avsidesliggende landsbyer enn etnoparker faller i dod jord. "Dere utlendinger er kanskje ikke interressert i slikt?", sier hun. Jeg gir meg og blir med. I en sal setter vi oss pa forste rad. Der ser vi unge mennesker danse i lokale bunader, men angsten for a bli dratt opp pa scenen gjor at jeg ikke helt nyter forestillingen. Deretter overtar to akrobater. Ei stor dame ligger pa ryggen og sparker ei lita jente hoyt opp i lufta mens hun snurrer rundt. Imponerende i seg selv, men jeg blir mest fascinert av at jentungen smiler med loftet hode uansett hvor hoyt hun blir sparket. Sa er forestillingen slutt, og alle artistene kommer ut i salen til publikum for a la seg fotografere mot et lite vederlag.

Utenfor en av Guilins fjelltopper stoter jeg pa den forste landsmannen jeg tilfeldigvis moter i Kina. "Flott fjell", sier hans franske reisefolge som Judy og jeg ikke er enige om er mann eller dame. "Kanskje byens beste", svarer jeg. Han ser pa billettene vare. "Betalte dere? Da vi sa at de krevde betaling i hovedporten, gikk vi bare rundt muren og fant denne bakveien. Her var det ingen som spurte etter billetter". Enda flauere blir jeg nar jeg forteller at vi bor pa hotell. "Med eget rom?!", utbryter franskmannen som kanskje er kvinne. "Nei, vi bor pa sovesal. Koster ti yuan dognet".

Utenfor et hotell kommer et ungt vestlig par bort til meg. De har en stor ryggsekk pa ryggen og en liten en pa magen. "Guideboka var har gatt ut pa dato", sier jenta. Hun er svett og vifter vind mot ansiktet med en lefse som jeg antar er guideboka deres. "Vet du om et pensjonat her i byen?", spor han under en lang lys lugg. "Tja, dere kan ta inn der vi bor. Sentralt og ikke sa dyrt - atti yuan dognet", svarer jeg. "Hores bra ut, men er det et hotell eller pensjonat". "Det er et hotell". "Vi vil helst bo pa et pensjonat, hvor vi kan snakke med andre vestlige".

I Kina, vil jeg helst prate med kinesere. Men er det noe galt i a bruke tiden sammen med landsmenn? Hvor mye er man nodt til a sette seg inn i landets kultur? Er noen reiseformer mer korrekte enn andre? Selvfolgelig finnes det ingen fasit for hvordan man gjor en reise. Alle reiser pa sin mate. Heldigvis.

Pa vei opp i fjellene ut fra Guilin blir vi tatt igjen av en annen langdistansesyklist som oss - den forste jeg ser siden Svartehavet. Det vil si, han har ikke syklet langt - dette er den forste dagen hans. Men han har ambisjoner om a sykle helt til Lasha. "Regner med a bruke to maneder", forteller han. Ut fra den slitte, men riktig opppakkede sykkelen hans kan jeg se at han vet hva han snakker om. Ganske riktig: "Jeg har gjort turen to ganger for". Hadde han ventet en dag til, kunne han tatt toget - 1. juli blir Lasha knyttet sammen med resten av den kinesiske jernbanenettet. President Ho Jintao er pa tv og kaller begivenheten "et mirakel" - og har pa sett og vis rett i det. Men var venn har neppe noe onske om a gjore reisen i en togkupe. Hva er det som far en mann til a heller sykle denne tre-fire hundre mil lange motbakken - for tredje gangen? Blir det a rulle kilometer etter kilometer etterhvert en lidenskap, en besettelse? Eller er det en folelse av frihet som han ikke tilsvarende andre steder? Nar skal han stoppe?