Guiyang

Ettermiddagssola reflekteres i skyskrapernes blanke fasader nar vi triller inn til Guiyang, Det er nesten utrolig at denne provinshovedstaden faktisk tilhorer samme provins som landsbyene av treskur som vi har syklet langs de siste to ukene. Pa Folkets plass sitter gamle folk og spiller den kinesiske varianten av sjakk, mens ungdom viser sine kunster pa rullebrett. I den ene enden av plassen star en stor statue av Mao med hevet arm, og i den andre enden henger en bred plakat med bilder av de tidligere formennene - rangert over hverandre i folgende orden - Mao Zedong, Deng Xiaoping og Jiang Zemin. "Jeg skjonner ikke hvorfor de har et bilde av Jiang Zemin hengende her. Han er ikke noe popular blant kinesere", utbryter Judy. "Hvorfor ikke?". "Han var stort sett pa reise i utlandet, og gjorde lite for a forbedre hverdagen for folk flest". Han har nok ogsa vart pa reise i Kina, for i mange av parkene og hotellene vi har besokt, henger det bilder fra da han var pa besok. Men det er under selve Folkets plass av folk flest befinner seg. Pa et enormt amerikansk supermarked.

Vi spiser middag pa en uterestaurant nede ved en stinkende elv i sentrum. Vinden som presses mellom de hoye bygningene truer med a ta med seg den hvite plastduken pa bordet. Judy bestiller en vestlig rett, mens jeg prover kinamat. "To uttrykk kan du lare deg med det samme", sier Judy etter a ha bedt bordbonnen. "Mange mennesker sier "Lykke til" til deg, og da kan du svare "Alt er bra". Og nar du snakker til eieren av en restaurant eller butikk, sa kan du si "Gratulerer! Du kommer til a bli rik!"". Et uttrykk som bade oppsummerer kineseres sterke tro pa spadommer og minst like sterke onske om a bli rike. "Jeg kan ikke si jeg har hort deg gratulere noen med fremtidig rikdom". "Nei, selvfolgelig ikke. Alle kinesere vet jo at det er umulig a bli rik. Men nar en utlending sier det, sa har det et snev av sannsynlighet". Og Judy har rett. "Gratulerer! Du kommer til a bli rik!", sier jeg til mannen jeg betaler for maten. Han legger den ene handflaten over en knyttet neve og straler av glede mens han bukker.

"Hva er det Guiyang er mest kjent for?", spor jeg Judy. "Tja, kanskje det er president Hu Jintao. Han var guvernor her i byen for han ble president". "Kanskje jeg skal bli president i Kina?", sier jeg etter at en mann har loftet opp en baby som kysset meg pa kinnet. "Du er utlending. Du kan ikke bli president". "Men jeg har snart vart her ett ar, og om jeg blir her enda lenger, kan jeg vel soke om kinesisk statsborgerskap". "Vel, da bor du i hverfall melde deg inn i Partiet". Kun kommunister kan president i Kina. "Og sa bor du komme deg til Shanghai". "Til Shanghai?!". "Guvernorstillingen i Shanghai er et springbrett for a bli president i Kina. Ogsa Hu Jintao dro til Shanghai". "Hvordan blir jeg guvernor i Shanghai?". "Du ma ha de rette kontaktene". "Og hvis jeg blir guvernor i Shanghai, hvordan blir jeg president? Ma jeg drive valgkamp for a fa folk til a stemme pa meg?". "Du ma fa medlemene i politbyraet til a stemme pa deg". "Og hvem bestemmer hvem som skal sitte i politbyraet? Folket?". "Det er det Partiet som avgjor". "Sa nar stemmer folket da?". "Aldri".

Sett fra et vestlig synpunkt, er kanskje denne statsformen forkastelig, men den er ikke uten fordeler. I Kina kan myndighetene planlegge lengre frem enn neste valg. Hvilken regjering som onsker gjenvalg - og det gjor gjerne regjeringer - ville torre a innfore ettbarnspolitikken?