Hanoi

Veien videre gar langs en elv mellom jungelkledde aser. Pa rismarkene er innhostingen i full gang. Selv om byene er sma, bor mange folk pa den vietnamesiske landsbygda. Og en ting slar meg etter nesten et ar i Kina: Vietnam er pa mange mater en ung nasjon. Bygningene har byggearet stopt oppunder monene - de fleste er bygd de siste ti arene. Det nar det gjelder menneskene, sa treffer jeg stort sett unge folk. Men jeg gidder knapt a snakke med noen - det er et ork a begynne pa nye vennskap. Jeg savner Sapa.

Jeg gar hele hovedgata ned i den forste byen jeg kommer til for a finne et bra spisested. Gar inn der det er flest folk. Setter meg ned, og peker pa maten pa nabobordet til damen som lurer pa hva jeg skal spise. Hun kommer tilbake med noe grillet kjott, en bolle saus og en olflaske med sprit. "Ris?", spor jeg, men damen ser sporrende pa meg. "Ris!?", gjentar jeg og folger opp med imitasjon av iherdig pinneforing. Damen gar ut pa gata. To minutter senere kommer hun tilbake med en stor bolle ris. Kjottet lukter ille, smaker enda varre og blir aller varst nar jeg dypper det i sausen. Jeg spiser nok til at kokken ikke taper ansikt, betaler og gar mot utgangen. "Nammen! Utlending!", sier en eldre mann som har for mye sprit bade innabords og pa flaska han holder i handa. "Ikke drikk den bordspriten, prov heller mine saker!", og tviholder armen min i tilfelle jeg skulle ha andre tanker. "Hva er det vi spiser?", spor jeg etter forste skal med etterfolgende obligatoriske handhilsing. "Mener du dette? Ah, det er hund. En god hund". Jeg liker ikke hunder, hverken fri eller pa fat.

Dietten hund og sprit gjor ikke klatringa over forti grader varme fjell noe enklere. Det gar smatt. Sa smatt at visumet mitt er i ferd med a lope ut. Sa jeg lar sykkelen bli igjen i Dien Bien Phu og tar morgenbussen til Hanoi. De andre pa bussen er menn med strokne skjorter og stresskofferter. Jeg sitter og undrer pa hva de har i de sma koffertene sine. Kanskje skal de pa et styremote i Hanoi, og har koffertene fulle av viktige dokumenter og kontrakter? Eller kanskje de har penger i koffertene sine - jeg har jo ikke klart a fa ut penger i en minibank andre steder enn i Hanoi, sa alle ma jo drasse rundt med store seddelbunker? Nar mannen ved siden av meg endelig apner dokumentmappa si, kan jeg ikke dy meg for a titte nedi - nyskjerrighet er ingen frekkhet pa disse kanter. Stresskofferten hans rommer ikke mye - to par sokker og en underbukse.

Tilbake i Hanoi. Denne gangen bor jeg i det gamle kvarteret. Sammen med mer turister enn jeg har sett noe annet sted sa langt pa turen. Setter meg pa en cafe pa et gatehjorne utenfor hotellet og tar en ol. Halvparten av de ansatte pa cafeen star i krysset og prover a overtale passerende kjoretoy om a ta sla seg ned. Overtalelsen bestar av a stille seg midt i veien eller rive folk av motorsyklene. En avrevet ung mann lar heller overtale til a gi innpiskeren inn, og loper etter ham med en knust flaske. Gutten loper inn pa cafeen med mannen etter. Hva som skjer der ser jeg ikke, men like etter loper gutten ut, over gaten og inn pa en annen cafe pa andre siden av gaten. Forfolgeren blor na fra tinningen, og gir opp jakten. Ei stor dame i rod buksedrakt driver stedet fra en plastikkstol under en gatelykt. Opptrinnet stopper henne ikke i pengetellingen. Men et varselsrop rett for midnatt far fart pa henne. Sekundet etterpa er lysene slukket, og det tar ikke mange fler sekunder for gutta har tatt fra meg bade stol og bord. Halvt i knestaende - med en halvtom ol i handa - star jeg forsatt pa fortauet nar politiet kommer. "Bor jeg ogsa lope?", tenker jeg, men en av gutta som stakk av med restauranten gir meg svaret. "Slapp av, kamerat. Snuten sjekker bare at vi stenger". Noen er tydligvis ikke sa raske som disse gutta. Ei dame far noen vaskebaljer inndratt, mens en ung mann klager fortvilet idet politiet skyver motorsykkelen hans oppa lasteplanet av politivarevogna. Denne bilen har knapt rundet hjornet, for alle lys er pa og jeg kan nyte resten av olen med bade stol og bord.

Den andre september var hovedgatene pyntet med vietnams rode flagg med gul stjerne. Og om mulig var det enda fler bilder av Ho Chi Minh. Bakgrunnen for at denne dagen ble nasjonaldag fant sted i 1945, her i Hanoi. Droye fjorten dager tidligere hadde Japan overgitt seg, og endte med det den andre verdenskrig. Europa var opptatt med a slikke sine sar, og maktvakuumet som oppsto her i Fransk Indokina var anledningen som Ho Chi Minh hadde ventet pa. Han steg opp pa en talerstol foran operaen - eller "Hus Sang Stort", som det idag star overst pa hovedfasaden - og erklarte Vietnam en selvstendig nasjon. Han kom ikke alene; ved talerstolen sto to amerikanske etterretningsoffiserer. Mannen med de mange alias - hvorav Ho Chi Minh ble det mest kjente - hadde arbeidet i USA, og hadde USA som sitt forbilde. Og for USA - som kom sent med i erobringen av kolonier - var dette en mulighet til a ta igjen det tapte. De kunne jo ikke direkte ta disse landomradene fra sine tidligere allierte, sa de noyde seg med a stotte frigjoringsbevegelsen Viet Minh. Derfor ble den nykomponerte vietnamesiske- og den amerikanske nasjonalsangen avspilt for Ho Chi Minh leste vietnams uavhengighetserklaring - en kopi av den amerikanske.

"Bli med meg hjem pa middag!", inviterer Trang nar hun er ferdig med jobben for dagen pa hotellet hvor jeg bor. "Du kjorer!", sier hun nar motorsykkelen hennes trilles frem fra sykkelparkeringa. Jenter sitter av en eller annen grunn som oftest bak. "Men ikke kjor sa fort!", advarer hun. Det passer meg bra, men "fort" er et relativt begrep. "Ikke kjor sa sakte!". "Hvorfor bruker du ikke fjerdegiret?". Dermed kjorer jeg i fjerde gjennom bytrafikken, mens hun stikker meg i siden hver gang jeg har kurs for noen jeg bor holde meg unna. Trang bor en halvtimes kjoring fra gamlebyen, i et lite toetasjes hus. Forste etasje er akkurat stor nok til a parkere tre motorsykler, mens en trapp med nesten halvmeter hoye trinn leder opp til andre. Nar hun ber meg ta av meg pa beina, minnes jeg kineserne som ga kjeft om jeg gikk uten sko inne. I annen etasje treffer jeg Trangs lillebror og mor, som - i motsetning til alle i nabolaget - ikke virker noe overrasket over mitt oppsyn. "Hvor er faren din?", spor jeg Trang. "Han jobber nord i Vietnam, og er sjelden her". Siden det er ingenting i rommet som kan vitne om ham, antar jeg det betyr skillsmisse. Det lille rommet rommer en komode, en TV og et alter som henger pa veggen. Pa gulvet ligger en stor matte, og over den henger en myggnetting. "Her sover jeg. De sover et annet sted", sier hun og nikker mot mor og bror. "Sett deg ned!", sier hun og serverer oppkuttede epler og parer. Detetter skifter Trang til pysjamas med bilde av en bamse pa magen, for hun og muttern begynner pa matlagingen pa kjokkenet. Der er det ikke plass til mer enn to personer, sa jeg blir med en venn til skolen steden for a vente. "Oppfor deg pent! Og ikke snakk i timen!", formaner Trang, men slik gar det som vanlig ikke. Jeg holder min vanlige forelesning om Norge, og blir presset til a avrunde med "Ba, ba, lille lam". "Noen sporsmal?", spor jeg for jeg gar tilbake til middagen. En gutt pa forste benk rekker handa i varet. "Paul, hvor hoy er du?". "En atti en". "Hvor mye veier du?". "Sytti ni". Det gar et sus gjennom den lille, kortvokste tilhorerskaren. "Hvorfor er dere sa fa?", spor jeg. "Fordi mange har dratt hjem til familiene sine for a feire Fullmanefestivalen", forklarer den vietnamesiske engelsklareren. "Studentene som er har, studerer andre fag pa dagtid og engelsk om kvelden". Ogsa pa en sondags kveld.

Nicholas har vart i Hanoi nesten et halvt ar. "Ja, jag ar lite forsenad", unnskylder han. "Derfor vill jag at min besvarelse skal va bra, forstar du?". Han skriver pa sin diplomoppgave i antropologi om den minste vietnamesiske stammen. "Dom ar bara tjugo tusen, men reknast forfarande som en egen etnologisk grupp". Arsaken var visstnok gode meritter fra den amerikanske krigen. Nicholas har firkantede briller og smiler sjelden - han ser ut som en larer. Og riktignok var han larer i Kina i halvannet ar for han kom hit. "Men dar fikk jag inte fortelle studentene at jag var svensk. Jag matte si at jag var kanadensisk. Men det var inte alltid sa kul nar dom fragade "Hur er det i Kanada?". Jag har vel fan aldrig varigt i Kanada!". Det virker som om han trives bedre her. Jeg treffer han ihvertfall nesten hver kveld ved ett vanningshull i gamlebyen. Enda han ikke bor her, han kjorer inn hit pa sin motorsykkel. En dag har han et sar nedover venstre kinn. "Hva har du gjort?, spor jeg. "Nei, men altsa, jag hadde en liten olukka pa veg hem igar". Alle mine uttalelser moter han med en benektelse, selv nar jeg stiller sporsmal. "Hva hendte?". "Ja, men det kommer jag inte i hag".

Nicholas venn er Anti, en famalt finsk kokk. Det vil si, i Vietnam er han bare famalt og finsk. Han har vart her i tre maneder. Hver kveld sitter han pa det samme hjornet og drikker Hoi ol, olet som er sa billig - og angivelig darlig - at vietnameserne selv kvier seg for a drikke dette brygget. Forst nar vi gar over til vokda, tar han ordet. "Jag har givit slyngan foten". "A, det var synd!". "Nej, for hon er prostituerad". "Da var det kanskje like greit". "Men det kjenns lite trist ocksa. Hon er en av dom snyggsta tjeiorna pa gatan". "Da ma hun vare fin". "Men det hjalper inte! Hon er heroinist ocksa". Men dette betyr allikevel ikke at jeg bare vanker i darlig selskap.

"Sa fint at du kunne komme sa tidlig!", sier damen. Dagen i forveien kom jeg i prat med ei jente ved Tempelet for Litteratur i Hanoi. Hun var kledd i en hvit silkekjole og strahatt. Hun sa flott ut, og jeg takket ja til en invitasjon til en utstilling, pa tross av at temaet for utstillingen var broderi. Inne i broderilokalene traff jeg ingen mennesker. Ikke for inne pa et kontor oppe i andre etasje. "Eh ... jeg har en invitasjon ...", sier jeg for a forklare min tilstedevarelse inne pa kontoret til damen. "Har du noe legitimasjon?". "Nei, passet mitt er hos politiet med en soknad om forlenget oppholdstillatelse. Men jeg har denne", sier jeg og drar frem invitasjonen jeg fikk av jenta jeg traff dagen i forveien. "Det er sikkert i orden. Skal vi se pa noen klar til deg na med det samme?", fortsetter hun. "Klar?". "Ja, til forestillingen ikveld". "Forestillingen? Trenger jeg spesielle klar?". "Joda, de andre har ogsa tradisjonelle klar", sier hun og drar frem fire gullfarvede skjortler. "Hvilken foretrekker du?". "Eh ... kanskje den morke?". Jeg far ogsa et par hvite bukser, og blir vist til et toalett hvor jeg kan skifte. Damen me hjelpe meg med a fa pa meg klarne; skjortelen har sma knapper fra halsen og ned til siden av livet. I trappa snubler jeg i den fotside silkeskjortelen, og et oyeblikk tror jeg at den har spjaret, men det er bare knappene som har gatt opp. Damen hjelper meg en gang til, for hun folger meg til en sal hvor det sitter et tjuetalls andre gjester.

En buss kjorer oss til Litteraturtempelet. "OK, da vil jeg at dere gar forst i prosesjonen", sier en hoy mann kledd i silke til ei bleik dame og meg. "Hva er din stilling?", spor ei dame meg. "Min stilling?". "Ja, vi kommer til a annonsere dere". "Tja, jeg er ingenior...", svarer jeg. Sa far jeg en rod lanterne i handa og marsjerer inn hovedporten i front av en prosesjon med flere hundre mennesker. Det kryr av fotografer og kamerafolk. Langs den flere hundre meter lange entreen star damer med strahatter og silkekjoler. De bukker langsomt idet vi passerer. Idet jeg blir fort til et arepodium foran det innerste tempelet, sniker det seg inn en folelse av at jeg ikke skulle ha vart her. At jeg var feil mann til rett tid. "Fra den hviterussiske ambassaden har vi forstesekretar ...". Jeg oppfatter ikke navnet, sitter bare konsentrert for a gjenkjenne en variant av mitt eget navn. "Fra den norske ambassaden har vi ingenior Paul Solheim", sier damene pa talerstolen pa vietnamesisk og engelsk. Jeg reiser meg og bukker langsomt. Foran meg sitter rekke pa rekke med gamle menn som breier seg i stolene sine og gransker meg noye. Kan de se at jeg er en svindler? Kanskje antok arrangorene at jeg var diplomat, siden jeg sa likefrem gikk bort til hviterusserne og slo av en prat. Og hviterusserne ble jo begeistret for hore meg fortelle at jeg har syklet gjennom landet deres - pa russisk. Den som virkelig har en morsom dag pa jobben, er hviterussernes vietnamesiske tolk. Hun horte meg fortelle at jeg kun er en syklist pa villspor, og forstar at jeg presenteres som aresgjest. De som ikke sitter pa arespodiet, presenteres som ministre, direktorer og en aresarbeider. Sa gar aresarbeideren i hvit dress gar inn i tempelet, hvor han far tre pinner rokelse, bukker tre ganger og setter dem i en stor vase. Sa blir jeg vinket inn. "Bare gjor som mannen i hvit dress! Det er en vietnamesisk tradisjon", hvisker tolken. Foran fler kameraer enn noengang tidligere gar jeg inn og bukker svett foran vasen mens noen slar pa en enorm tromme ved siden av meg. "Kunne jeg fa noen ord med deg?", sier ei dame nar jeg kommer tilbake til plassen min. "Jeg er avslort!", tenker jeg, men sa blir jeg fort frem foran et kamera. "Hva er dine tanker rundt tradisjonelt dobbeltsidig broderi?", spor damen og holder en mikrofon foran meg. Mange intervjuer til tross, jeg blir ikke vant til dette. "Eh ... de er jo fine ... og imponerende ... eh ... fordi ... fordi ... jo, fordi de er dobbelsidige ... som du jo sa". Intervjuet blir kort. Hviterussernes tolk gapskratter sa hoyt en diplomatisk tolk kan nar jeg kommer tilbake til plassen min. Helst vil jeg stikke, men det er ikke sa lett fra et arepodium midt under talene. Jevnlig kommer to damer og serverer kaker og te. De bukker sakte etter a ha fyllt opp tekoppen min. Damen til hoyre for meg snakker heldigvis ikke sa mye engelsk. Pa min venstre side sitter ei dame i gullfarget kjole. "De skal avduke skissen til et broderi", forklarer Nhung pa bra engelsk. Noen menn trekker sa et forheng til side og til syne kommer en stor skisse i gullramme. "Na skal det broderes pa denne skissen". "Hvor mange kommer til a brodere pa denne?". "Ni personer". "Og nar vil den vare ferdig?". "Om to ar". Nhung vet hva hun snakker om - hun er sjef for firmaet hvor sydamene er ansatt. "Sa hvor mange har du ansatt i systua di". "Tre tusen". Nar sermonien er over, gir Nhung meg noen blomster. "Disse ble flydd inn fra Dalat i dag", sier hun stolt. "Kanskje jeg kan fa vise deg noen av vare arbeider?". Det er antagelig uhoflig a takke nei. "Det hadde vart en are". Nhung barer blomstene fra Dalat, mens hun viser meg rundt. Alle vi passerer bukker langsomt. Jeg stopper foran en samling portretter. Fidel Castro kjenner jeg igjen - de andre er ukjente. "Hvem er det der?", prover jeg a virke interessert. "Det er Tran Doc Luong. Ja, det er kanskje ikke sa bra bilde ...", unnskylder Nhung. "Hvem er det?". Hun ser pa meg. "Det er Vietnams president". Hva slags opplaring er det de far i det norske diplomatiet? "Eh, jeg har ikke vart i Vietnam sa lenge...", unnskylder jeg. "Det er pa tide jeg trekker meg tilbake". Det er virkelig pa tide a komme meg unna. "La meg folge deg til porten. Har du en sjafor, eller skal jeg ringe etter en drosje?". "Neida. Jeg gar". Vi gar den lange veien ut fra tempelet. I porten stopper hun. "Jeg haper vi kan treffes igjen". Jeg tror hun liker meg. Det vil si, ikke meg, men selve ambassadeingenioren - neppe den arbeidslose syklisten.

Selv om Vera er ei russisk jente som nettopp har kommet til byen, snakker hun imponerende godt vietnamesisk. Hun har studert spraket i fire ar ved universitetet i Moskva. "Egentlig ville jeg studere spansk", forteller hun. "Men en av de forste dagene pa universitetet kom rektor. "I folge femarsplanen, skal vi ha fem studenter pa vietnamesisk iar. Det blir deg, deg, deg, deg og deg!", sa han. Dermed ble det vietnamesisk". Na skal hun vare utvekslingstudent i Hanoi frem til jul. Det har nok ogsa vart mange studenter som dro andre veien; stadig ma jeg borste stovet av russisken min. Mange av kjoretoyene bekrefter ogsa gode forbindelser med Sovjet - her blir jeg truet av de samme lastebilene og motorsyklene som jeg ble gjennom Russland.

Tre mil sor for Hanoi bor Huongs familie. For vi gar pa besok, kjoper hun inn noen gaver - det er ufint a komme tomhendt. Med en pose appelsiner, bananer og rokelse gar vi igjennom porten og inn til en bakgard. Rundt bakgarden er to murhus; hovedhuset og et hus som rommer kjokken og trolig nok sekker med ris til a vare frem til neste host. Ved den murte bakgarden er ogsa en kjokkenhage, som man ma ga igjennom for a komme til utedoen. "Hei storesoster!", roper Huong. Alle gluggene i hovedhuset er lukket, men en dor gar opp. "Ja? Ah, er det deg! Kom inn!", sier en dame mens hun gnir sovnen ut av oynene. Vi gar inn. Inne i huset er det sa morkt at jeg ikke ser hvor mange som er der inne. Selv om det er midt pa dagen, la alle og sov. Huongs bror tar rokelsen ut av posen, og tenner pa for han rekker rokelsen til faren. Kanskje fordi alteret henger to meter oppe pa veggen, klatrer han opp pa et bord for han bukker tre ganger. Deretter rekker han meg vannpipa av bambus, men jeg tar til takke med te. Broren gjenopptar arbeidet ute i bakgarden; hans yrke er mobeldekorator. Han slar tynne flat av en lys og skifrig stein, som han limer fast i tremobler. Na pusser han pa noen skapdorer, slik at overflaten mellom stein og tre blir jevn.

"Kanskje vi skal kjope inn noe ol?", spor Huong mens mor og sostre forbereder middagen. "Hvor mange kilo skal dere ha?", spor damen pa en cafe og setter en tom dunk pa en vekt. Olet tappes gjennom en slange fra et kjoleskap. Mennene i huset blir begeistret nar vi kommer tilbake med fem kilo ol. Olglass kommer pa stramatta, og det skal skales. Enten er de idioter, eller sa er de svart torste, for de forsoker a drikke meg under matta. De kan kanskje ikke se at jeg har studert hos de russiske mestre, men de bor ane at jeg har tjue ars erfaring, og de ma ihvertfall se at jeg veier nesten det dobbelte av dem. I begge dorapningene inn til hovedhuset star det fullt av skuelystne naboer. Utenfor vinduer med gitter av tre star det noen unger. De loper hylende avgarde nar jeg hytter mot dem, men kommer snart tilbake. Noen glass senere ma en svoger kaste inn handkledet. Han har problemer med a holde seg pa matta; han svaier fra side til side. "Jenter! Det der er en ordentlig mann!", sier han til et titalls unger som ser pa. "Han KAN drikke ol". Og jeg skjonner at heller ikke i lopet av neste generasjon kommer dette landet til a bli en asiatisk tiger.

Vi rekker ikke siste bussen tilbake til Hanoi, sa vi blir natten over. Kvinnenes siste gjoremal for dagen er a vaske haret. Ingen liten jobb - vietnamesiske jenter har virkelig langt har. Hvem som matte ofre senga si vet jeg ikke, men det var neppe et stort offer - myggnettingen er ikke tett. Det tar ikke lang tid far det snorkes hoylydt.

Hanen galer for soloppgang neste morgen - dagen starter tidlig. Morgenstellet foregar i et hjorne pa gardsplassen. Huong nikker mot et tannglass med velbrukte tannborster. Jeg griper den med mest bust og prover a ikke tenke pa mennene som roker den illeluktende vannpipa dagen lang.

Nede ved innsjoen Hoan Kiem treffer jeg en ung mann. Han forteller meg et sagn. "En gang for lenge siden kom kongen til denne innsjoen. Da han sto ved bredden, kom en skillpadde opp av vannet og grep kongens svard for den forsvant tilbake i sjoen. "Dette ma bety noe spesielt...", sa kongen, og besluttet a flytte hovedstaden hit. Stedet fikk navnet "I Elven" - Ha Noi. Noen ar senere angrep kineserne vietnam, men siden Hanoi la pa noen oyer ute i elven, klarte de ikke a erobre byen", forteller han pa bedre engelsk enn noen andre vietnamesere jeg har hort. "Studerer du engelsk pa universitetet?", spor jeg. "Nei. Jeg har studert pa egenhand. Ved a snakke med turister". Helst vil han snakke om sex. "I Vietnam har vi ikke sex for vi gifter oss". "Sikkert lurt". "Men da vet jeg jo ingenting om sex for jeg er gift!". "Men det gjor jo ikke hun du gifter deg med heller". "Men hvis jeg ikke vet noenting, sa kanskje hun begynner a treffe andre menn!".

Ylva - den svenske kunststudenten jeg traff i Sapa - kan bekrefte det. "For sa pratet jeg om sex med unge vietnamesiske menn, men har sluttet med det. Det gjor dem frustrerte. Om det skal bli noe pa dem, sa ma de betale for det". Vi er ute og spiser middag pa en takterrasse sammen med polsk-svenske Radec og ei fransk jente. Sammen studerte de vietnamesisk i Hanoi for noen ar siden, men det er bare hun franske som bor her. Hun arbeider med utviklingshjelp for minoriteter nordost i Vietnam. Radec har bestill varruller som vi griller selv, og en bitter vin lagd pa nyrer. Radec og Ylva har besokt en gard utenfor byen tidligere pa dagen. Der var det en utstilling av moderne kunst. Radec viser meg fotoene han tok der. Jeg ser mange mennesker med kameraer rundt en mann som sitter pa gulvet. Han ser ikke bra ut. "Ja, han er full forstas", forklarer Radec pa skansk. "Skitfull. Han drakk till han spydde. Sa kom noen ock gav honnom lite mer a drucka". "Hva skulle det vare godt for?". "Jo, det var en illustrasjon pa hur drikkekulturen ar i Vietnam". Egentlig ikke sa dum illustrasjon. Her skylles frokosten ned med sprit, og alt sosialt samvar resten av dagen innkluderer det de kaller hvitvin - darlig vodka. "Om jeg skal ha en tolk, sorger jeg a finne en som kan drikke mye", forteller hun franske. "Om jeg har en tolk som ikke kan drikke, sa taper han ansikt og de jeg onsker a prate med er ikke interessert i a snakke med ham". At jeg skal sykle hundre kilometer er ingen godkjent unnskyldning. "Nar du er hjemme hos folk, ma du drikke minst to glass for du kan takke for deg og ga. Men sa lenge du er pa besok hos noen, sa ma du drikke. Alt annet er uhoflig".