Hanoi 2

Tilbake i Hanoi treffer jeg Huong. Hun gjenopptar med en gang kallet som guide, og vi tar bussen til en pagode ikke langt fra der hun kommer fra. "Where do you come from?", spor sjaforen etter at Huong har fortalt ham pa engelsk hvor vi skal hen. "Eh ... me? Vietnam...". Sjaforen stonner oppgitt. Deretter ror ei gammel dame oss opp en elv, for en gondol bringer oss til toppen av et fjell. Derfra gar vi ned til en pagode i en hule. "I am sorry", sier Houng til alle som prover a selge oss rokelse. "I don't understand", svarer hun hvis noen prover a si noe pa vietnamesisk. Hennes overdrevne onske om a snakke engelsk og fremsta som utenlandsk turist gar meg pa nervene, men er kanskje ikke noe bedre enn min hang til a snakke vietnamesisk. Huong studerte bade fransk og engelsk ved universitetet i Hanoi, men har ikke brukt utdannelsen til annet enn a henge sammen med turister. Basert pa en serie roverhistorier, haper hun at noen tar henne med til vesten en dag. En heller trist tilvarelse. Etter at den gamle damen har rodd oss tilbake, drar vi for a besoke familien hennes, men denne gangen treffer vi kun en nabo. "Sosteren min gifter seg akkurat na!", oversetter Huong. "Hvorfor er ikke du invitert?". "Vet ikke", svarer hun raskt og trekker samtidig pa skuldrene. "Du har ikke vart hjemme siden vi var her sist, du?". "Nei...". Hun er utstodt av familien. "Kom, sa drar vi i bryllupet!", oppfordrer hun. Men jeg gidder ikke. Eller tror ikke pa henne. Det er en lognhals bane: ingen tror pa hennes sannheter.

Trang har sluttet jobben pa hotellet hvor jeg bor. "Det var nesten en times kjoring. Hver vei". Sa na sitter hun hjemme og ser pa tv. Hver dag. Moren hennes lager middag til meg nar jeg kommer. Jeg snakker litt mer vietnamesisk na enn sist jeg var her, men nar jeg skal takke for maten, roter jeg meg inn i pronomenes labyrint. "Takk for maten, Xi. Det smakte godt!". "Ikke kall henne "Xi"! Det sier du til damer pa din mors alder. Bruk "Co"", forklarer Trang og setter opp en liste over nar jeg skal bruke hva. Det er en lang liste: tjuesyv varianter av pronomenet "du"; alle relatert til alder i forhold til meg og min familie. Skal en klare a vite hvem som er "jeg" og "du" i en samtale, ma en ansla deres alder. Likegreit a fa det forklart - jeg fikk strekk her om dagen da jeg tiltalte en mann ved ordet "du" for noen som er yngre enn meg selv. Han var tre ar eldre. Og en gammel mann ga meg en lekse fordi jeg ikke skalte med glasset mitt i samme hoyde som hans. "Bli med meg pa sykkeltur!". "Jeg far ikke lov av Co a reise sammen med deg". Sikkert lurt.

Ingvild jobber pa den norske ambassaden og bor pa samme hotell som meg. Hun inviterer til et manedlig treff for nordmenn. I en bar sitter et titalls menn og to damer rundt et bord og drikker ol. Etter ett ar sammen med magre asiater, ser disse karene enorme ut. "Jeg jobber for Telenor", forteller en av dem. Han har jobbet jorda rundt i mange ar, og arbeider na i Hanoi med a kjope opp et vietnamesisk teleselskap. "Klarer dere a kjope opp selskapet?", spor jeg. "Her er det sa mange lover og regler at en kan bli svimmel av mindre. Men det ma dem rydde opp i na, na som Vietnam skal bli medlem av WTO". Han presenterer meg for de andre. "De fleste her arbeider for ambassaden. Men han der jobber som konsulent for SIDA, det svenske NORAD. Og han der er freelance journalist". "Denne baren kunne like gjerne ha vart i Oslo", sier jeg til denne journalisten, og peker pa at nesten alle gjestene er hvite. "Ja, det skal jeg si 'rei. Har kan en finna folk som har bodd i Vietnam i to ar, og den eneste vietnamesern dem kjenner, er sjaforn. Uten at dem veit navnet pa'n", pastar Jan.

Sammen med Ingvild drar jeg pa middag sammen med noen svenske venner. Maria og Elin er to svenske arkitektstudenter som skriver sine diplomoppgaver her i Hanoi. "Prosjektet ar a planera en hel ny del av staden", forklarer Maria. "Det ma jo vare en arkitekts drom". "Nja, jag vet inte. Det ar sa javla mycket styr med tilstand og beboere". "Beboere? Men er ikke alt nytt?". "Jo, men alt det gamla skal rives, forstas. Ock dom som bor der ar sa himla forbannade". "Far de ikke erstatning for husene dere river?". "Jo, dom far bara betald for det dom har tilstand for. Men dom har ju bygd ut en hel massa greier som dom inte har tilstand for, ock det far dom inte ersatning for". Til pass for dem, alle de som trekker butikker, restauranter og verksteder ut pa fortauet, sa folk ma ga i gata for a komme frem. Etter middagen drar vi ut pa en lekter ute i den Rode floden. "Her ud vil du ik traffe mange turister!", lover en dansk student nar gar opp landgangen. Han har rett i det, men det er ikke mange vietnamesere heller; de vietnameserne som er her, er pa jobb - enten pa den ene eller andre siden av bardisken.

Siden jeg ikke har vart pa jobben pa aldri sa lenge, er jeg litt spennt nar Sjefen kommer til Hanoi. Vi avtaler a motes pa et dukketeater. Et dukketeater fremfort i et basseng. Sjefen forsvinner ut i tredje akt. Deretter tar jeg Sjefen med pa broderiutstilling. Mitt forrige besok er foreviget pa veggen. "Se her, ja! Her han vi dejn karen! A tar non bilda av det her, som a kan vis tel dam hjemme, sa kan dam skja ka du hejl pa med!". Direktoren for firmaet dukker opp, og er overrasket over a se meg igjen. Hun har nok gjennomskuet hvem jeg er, for na er hun svart famalt, og noyer seg med a servere te. "Jadda! Dem herre e laget av en maskin, det kan majn skja!", pastar Sjefen og peker pa de minste broderiene. "Nei, de er brodert for hand", svarer damen i silkekjole. "A jassa! Og koffer har dem ikkje nan signatur, sann som dam store brodrian". "Fordi de er sma". Ute pa gata igjen passerer vi en byggeplass. "Se her ja! Ikkje har dam hjelm. Og ikkje bruker dam vernesko. Det er ikkje mye HMS her, nei!". Senere sitter Sjefen i forsetet pa en drosje og river seg i restene av en piggsveis hver gang et kjoretoy kommer rett i mot oss. Men han folger ogsa med pa bygningene langs veien. "Den bygningen der har vi passert for! Han har ikkje mye peiling denne her drosjesjaforen". Vi setter oss ned ved et bord pa fortauet, bestiller mat og ol. "Var ikkje dette et vaskeri nar vi satte oss ned? Og no som det ble morkt, e det restaurant?", sier Sjefen. Jeg beklager at jeg ikke har vart pa jobben pa en stund, men det ser ikke ut til at han bryr seg. Isteden har han tatt med seg et nytt forhjul til meg, slik at jeg kan trille enda lenger vekk. Noen ol senere kommer politiet og jager oss. "Nei, no vart vi jaga av politiet!", smiler Sjefen. Han begynner a skru pa skjarmen. "Kor gammel e du?", spor han ei venninne. "Trettien ar". "Nei! Du ser ikkje ut som en dag gamlar enn fjorten!". Sjefen smiler og ler, for han setter seg bakpa en motorsykkel og forsvinner rundt et hjorne. Siden horer jeg ikke mer fra ham - han har blitt hanoiert.

Selv om jeg moter Jan - som jeg traff pa norsktreffet - presis klokka tolv pa formiddagen, sa er han allerede pa den andre olen. "Jeg liker a varra tidlig ute, skjonner'u", forklarer han, og mener at han har glemt drammensdialekta si. Jan har bodd i Hanoi i seks ar etter at han ble pensjonist, og har invitert meg hjem pa lunsj. Vi gar opp trappa pa en bygning i sentrum. ""Har du tenkt a rotne bort her?", spurte en norsk venn av meg en gang. Men jeg ratner ikke bort her, her har jeg et godt og aktivt liv. Hjemme derimot, sa hadde jeg ratnet bort pa en brun cafe". Tungpustet stopper Jan foran en dor i tredje etasje. "Ja, na er hun nok spent! Huong har ovd lenge pa a uttale "Paul"". Ei dame pa min alder apner dora. "Hello, Bun!", sier Huong. Bun? Betyr ikke det nudler? Navnet skjemmer ingen. Selv om toromsleiligheten er enkelt innredet, er det en nok en luksusbolig for vietnamesere - jeg har ikke sett noe liknende i Vietnam. "En ting er umulig her i leiligheten: der er a fa skrudd av tv'en", sier Jan og setter seg ned pa en stol og puster ut, mens Houng boyer seg ned og tar av ham sandalene. "Ja, vi er samboere, for hun er forsatt gift med sin forrige mann". "Hvorfor skilles hun ikke?". "Hun sier at da vil hele familien vende henne ryggen. Enda soskene hennes vet at vi bor sammen. Men jeg tror den egentlige arsaken er at giftemalet er selve livforsikringen hennes. Som skillt kan hun ikke finne en ny mann, sa hvis jeg reiser hjem til Norge eller dor, sa tror jeg at hun rett og slett reiser tilbake til mannen sin". Det ringer det pa dora, og to damer kommer inn. "Du har kanskje fatt en del tilbud om giftemal underveis?", spor Jan mens damene tar av seg skoene i gangen. "Jo...". "Dette tror jeg er nok en slik". "Hva? Jeg kom jo for fem minutter siden, jo!". "Ryktene sprer seg, vet du". "Hei!", sier Tiep og smiler.

Tiep har en holdning som enten skyldes at hun er blyg eller lett lutrygget - ansiktet hennes er alltid vendt ned og blikket opp. Hun presenterer seg som en forretningskvinne. En ikke helt vellykked sadan. Hun drev engang en mobelbutikk, men etter at hun ble svindlet for et storre parti mobler, var det kroken pa dora. Siden forsokte hun seg som byggherre, men ogsa her ble hun svindlet - eksmannen eide grunnen og klarte a tuske til seg hele bygningen da den sto ferdig. "Vi var gift i fem", forteller Tiep. De giftet seg da hun var enogtjue. "Det var hundre gjester i bryllupet!". Sammen fikk de en sonn, som na er ti ar gammel. "Men en dag stakk han av. Han bor na i Ho Chi Minh byen med ei yngre jente. Har ikke sett han siden. Jeg grat i fire ar". Tieps far er hennes helt. Han sloss med Viet Minh mot franskmennene ved Dien Bien Phu. Og han sloss med Viet Cong mot amerikanerne. Der traff han traff Tieps mor; hun var en femten ar yngre Viet Cong soldat. Sammen vant de krigen, giftet seg og fikk to barn. Men ute pa akeren en dag i 1981 traff mors hakke en ueksplodert bombe. "Den ble sluppet fra et amerikansk bombefly under krigen". Siden har far vart enkemann. "Han giftet seg aldri igjen!", forteller Tiep stolt. "I steden skrev han en bok om henne". Og adopterte ei foreldrelos jente, som na er tenaring. Etter tretten ar i militaret, begynte faren i en sivil jobb. Raskt klatret han til topps. "Han var direktor for fire hundre ansatte!". Men i 1986 ble han fortidspensjonert. Arstallet er ikke tilfeldig - det var aret regjeringen bestemte seg for a kaste de kommunistiske ideene overbord og heller satse pa kapitalismen. Bortsett fra at selve innpakninga forble kommunistisk, slik at de i Ho Chi Minhs navn kunne fortsette som ettpartistat. "The New Deal" het reformen pa engelsk, men for Tieps far innebar det a fa tildelt pensjonen. "Vil du spise middag hjemme hos meg?", spor Tiep.

Jeg drar pa middagsbesok sammen med Jan og Huong. Forst besoker vi en pagode. "Forresten, hva er forskjellen pa tempel og pagode?", spor jeg Jan. "Pagoder er hellige, mens templer er verdslige", forklarer han. Pa en oppslagstavle henger fotografier av siste dugnad i pagoden. "Der er Manh!", utbryter Huong og peker pa ett av bildene. "Manh er partisekretaren i kommunistpartiet", forklarer Jan. "Det vil si at det er han som styrer Vietnam". Mannen ser ut som en ganske alminnelig mann, med en store briller, jakke med glidelas og en sopelime i handa. "Jeg har fulgt litt med han der", sier Jan. "Han er en ganske pragmatisk leder, som satser pa utdanning og infrastruktur. Og ikke store prestisjeprosjekter". Som feier lov pa plassen foran pagoden. "Det at landets leder stiller opp pa dugnad i pagoden, sier forresten litt om religionens stilling her i landet. Kommunismen klarte aldri a utrydde tilbedingen av forfedre her i landet. Manh har ogsa sikkert en familiealter hjemme, hvor han snakker med sine forfedre".

Tiep bor sammen med far, bror, adoptivsoster og sin sonn i et lite hus en halvtimes kjoring langs den Rode flodens ostre bredd. Huset har en stue og to soverom. Murpussen drysser nar Jan lener seg mot veggen. "Jeg onsker a gi faren min et nytt hus for han dor", sier Tiep. Han har darlig hjerte, og var sist innlagt i fire maneder. For innleggelsen tok hun med faren tilbake til Dien Bien Phu. Han hadde ikke vart der siden 1954. Pa veggen henger et bilde fra den turen - bror og sonn poserer pa restene av en fransk bunkers. "Dien Bien Phu!", sier jeg til faren. Dermed er jeg svigerfars drom. Pussig, hvordan en som setter livet pa spill for a kaste franskmenn og amerikanere ut av landet, gjor en - forhapentlig ikke like stor - innsats for a fa en nordmann inn i familien.

Mens motorsykkeldrosjen kjorer gjennom den varme nattelufta pa vei tilbake til Hanoi, slar det meg at jeg har blitt utsatt for et komplott. I pagoden dultet Tiep stadig borti meg. For maten var klar, kom hun pa at hun hadde glemt a kjope noe pa markedet, og ville at jeg skulle kjore henne. Hun holdt hardere rundt meg en det som strengt tatt var nodvendig i tredve kilometer i timen. "Jeg er ikke lykkelig", fortalte hun meg. "Mannen min har stukket fra meg". Da maten kom pa bordet, fikk jeg onkel Dong til bords. Onkel Dung arbeidet som flyelektiker i Tjekkoslovakia pa slutten av attitallet, og snakket en lite forstaelig blanding av tjekkisk, russisk og vietnamesisk mens han stadig skalte i brunt brennevin. Latet som han drakk, for han skjenket opp glasset mitt igjen. Da jeg spurte etter toalettet, spratt Tiep opp og viste meg veien. Hun lukket dora etter oss og ga meg et kyss. "Jeg liker deg!". Etter middagen ble det bestemt at vi skulle se pa det nye huset til onkel Dong. Men der var det kun Tiep som orket a ga alle trappene opp til takterrassen med meg.