Hargos i Kina

Noe motvillig forlater jeg Kasakhstan, og sykler de fa metrene ned til elva Hargos, som skiller landsbyen med samme navn i en kasakhstansk og en kinesisk del. Totalt syv ganger ma jeg vise passet mitt til de kasakhstanske grensevaktene. Ved den sjette blir det litt diskusjon rundt det faktum at visumet mitt har utlopt, og jeg blir holdt igjen i en stor hall pa en oy ute i elva. Andre reisende passerer forbi. Noen stopper for a sla av en prat. Ei dame vil ha en autograf. En hoy, blond kortklipt grensevakt i lang frakk plager ei jente i rod kape. Hun blir sint og river passet sitt ut av henda hans. Han flirer og tar et langt drag av sigaretten mens han betrakter henne ga avgarde. Jeg blir bekymret nar samme vakten litt senere gar rundt med passet mitt i handa, men han sier ingenting til meg. Etter en time i hallen blir jeg bedt om a komme til vaktbua, hvor jeg blir avfotografert og passet stemples. Endelig ute av hallen treffer jeg en busssjafor. "Du ma reise med buss til Kina. Det er ikke tillatt a sykle". "Men det er jo bare noen hundre meter!", prover jeg, men en vakt bekrefter regelen. "Kinesiske regler", sier han. Etter a ha hektet av sykkelbager og forhjul klarer sjaforen savidt a presse igjen bakdora. Desverre la jeg alle de kasakhstanske pengene mine igjen pa restauranten til uzbekerene, men sjaforen krever bare betaling av de andre - ikke av meg. Ved den siste piggtradkledde porten star et spinkelt gronnmalt vakttarn, og ved foten av tarnet sitter en soldat med en hund som jeg er sikker pa hadde angrepet meg om jeg ikke satt i minibussen. Pa kinesisk side av elva kjorer bussen forst igjenom en vaskehall mens det blir oversproytet med en hvit vaske, for den stopper og folk haster ut. Idet noen apner bakluka tar jeg tak i sykkelen, men klarer ikke a forhindre at alle bagene ramler ut. Nar ogsa jeg omsider har kommet meg ut fra baksetet, og prover a hekte pa forhjulet igjen bak minibussen, kommer en kinesisk soldat bort til meg. Uniformen hans er gronngul med gyldne distinksjoner. Han peker pa meg og gapskratter med en sa lys stemme at jeg er usikker pa om soldaten er mann eller dame. Jeg ser pa meg selv, der jeg star blandt vinterkledde reisende i sykkelbukse og baggasje strodd utover, og begynner a le selv. Kineserne er jammen lure, de vet hvordan man moter en potensiell grinebitter. Inne i en hall yrende full av reisende leverer jeg et innreiseskjema som jeg har fyllt ut til en hoy vakt, men han gir meg enda et skjema som jeg ma fylle ut. Skjemaet spor om jeg har hatt diverse sykdommer. Svarer selvfolgelig "nei" pa alt, selv om en av sykdommene er "forkjolelse". Etterpa gar jeg til en luke hvor ei dame gransker passet mitt grundig. Hun boyer og brekker sa mye pa det at jeg er redd alle sidene med visum skal losne fra ryggen og flakse utover hallen. I flere minutter holder hun pa, mens koen bak meg vokser stadig lengre. Jeg stikker hodet inn i bua; har alltid onsket a se et kinesisk tastatur, men det er skuffende likt alle andre tastatur. Til slutt gir hun opp, og ber noen andre vakter sjekke dette grundigere. Dermed forsvinner passet med en annen vakt inn en dor, mens jeg blir bedt om a vente utenfor. Noen vakter kommer bort til meg og spor sporsmal pa engelsk og morsom russisk. "Hvor skal du? Hvor mye penger har du pa deg? Er det alt?! Hvor mye penger har du pa kortet, da?". Etter ytterligere ti minutter kommer en annen mann tilbake med passet mitt. "Det var visst i orden!", sier han. Sa gar jeg ut en stor dor hvor det star "Passenger Enty" under noen kinesiske tegn.

Utenfor star en gjeng med pengevekslere. Heldigvis har jeg noen kinesiske Yuan med meg; slike stressende steder med ti personer som snakker i munnen pa hverandre mens jeg prover a holde oye med sykkelen er det siste stedet jeg onsker a veksle penger. Jeg sykler inn til Hargos. "Hei!" roper to damer med munnbind som sykler i motsatt retning. Inne i landsbyen Hargos - som snart er en by med byggeaktivitet overalt - er det kinesiske tegn overalt. Jeg er helt analfabet - forstar ingenting. Motoriserte rickshaw virrer tutende rundt pa alle kanter. Det er ett lyskryss i landsbyen, men det later til at reglene for rodt og gront lys ikke er innfort enna. Hjornene pa hustakene boyer oppover. Steinskulpturer av brolende fabeldyr star pa begge sider av inngangen til storre bygninger. Mange mennesker er opptatt med a feie gatene med store sopelimer. Alt er erkekinesisk, men dette er ikke noe folkemuseum, dette er ekte saker. Pa en restaurant far jeg en bolle med tykk spaghetti med kjottstykker pa, og en kjele med te. Det er sterkt krydret; nesten i overkant sterkt. Jeg beslutter a bli i landsbyen noen dager, i hap om at de forstar noe russisk her - russisk, min spraklige redningsboye. Dessuten HAR jeg noe a bestille i Kina: nye dekk. Jeg fant ingen dekk med den ukurante diameteren 28 tommer i Kasakhstan, men i Kina er det fler sykler enn biler. Jeg har riktignok fire dekk, men bare ett av dem er bra. To er tynnslitt og et er sa smalt at det egner seg best pa stuegulv. Av gammel vane forsetter jeg a snakke russisk til alle, selv om nesten ingen forstar det. Men folk forstar seg pa fakter, og det tar meg ikke lang tid a fa tak i tre nye dekk. Alle har skrevet 28'' pa siden, men to er for sma og ett er for stort - kineserne har kanskje andre og varierende tommer.

Landsbyen har en minibank, men den godttar ikke kortet mitt. Jeg forstar da heller ikke hvilke knapper jeg skal trykke pa - alt er pa kinesisk. Derfor ma jeg i banken, og blir staende bak noen damer som veksler noen imponerende bunker med dollarsedler til enda flere imponerende bunker med kinesiske femtilapper - sa mye at jeg er redd kursen pa yuan skal stige for jeg kommer frem til luka - forretningene gar visst bra pa denne siden av grensa. Bunkene putter de ned i noen vanlige handlevesker - det er neppe se mye kriminalitet her. Utenfor alle lukene ligger et par briller som er bundet fast med trad. Og ved siden av brillene er det en pengetellemaskin. Bankfolkene - som har bla overtrekk over jakkeermene - har ogsa tellemaskiner, og bruker dem flittig; selv nar det bare er en seddel som skal telles. De forstar ikke hva jeg sier, og jeg forstar ikke hva de sier. En mobiltelefon kommer ut av en luke. "Skal du ha to tusen dollar?", sier stemmen pa engelsk. "Nei, yuan". Dette er en omstendelig prosess som jeg hittil har sluppet pa turen - all are til de som fant opp minibanken. Jeg veksler ogsa en hundredollar som jeg har hatt innsydd i sykkelbuksa i fem maneder. Den er slitt - bade av syklinga og av at jeg har provd a vaske den noen ganger - og limt sammen med limet fra lappesakene. Bankfunksjonaren gnir, vender og drar i seddelen, og den revner der jeg limte den. Han stonner og rister pa hodet, men gir meg overraskende valuta for pengene.

Om kvelden stikker jeg innom en restaurant for a spise middag. Dora til et av VIP-rommene star apen, og en mann vinker pa meg. Det er pussig hvor vanlig det er med VIP-rom i disse marxistiske landene hvor alle skulle vare like, men noen var vel likere enn andre. Der inne sitter tre menn ved et rundt bord, og i midten star en gryte med kokende hvit og brun olje - adskilt med et skille midt i gryta. Mennene er kasakhstanske lastebilsjaforer. Han som er litt fullere enn de andre kaller de Fascisten, siden han har tyske foreldre. Men de er pa sedvanlig vis raske med a legge til at de spoker - pa russisk er alt alvor med mindre noe annet er tydelig forklart. En kar med varbitt ansikt er hoyere enn meg, og har vart kaptein i den Rode Arme, hvor han tilbrakte seks ar i Ost-Tyskland, Polen, Afganistan og her pa grensen. "Denne grensen var vel grei a vokte?", prover jeg. "Nei, hver dag tok vi folk som provde a ta seg over, enten den ene eller andre veien". "Hvorfor sluttet du i haren?". "Jeg ble lei av a bli sendt verden rundt", sier han som na heller kjorer verden rundt i lastebilen isteden. Helst vil han snakke om jakt og fiske, men jeg forstar ikke helt hvilke fiske- og fuglesorter han snakker om; og er arlig talt ikke sa interessert i emnet. Den siste mannen heter Edik og sier han er orogou - folkeslaget som lever i disse omradene. "Prov litt kinesisk vodka!", sier han og sjenker opp et ekstra glass med risbrennevin. Og det er han som foreslar at jeg blir med dem for a ga en tur nar Fascisten ikke lenger klarer a sitte pa stolen sin. "Den bygningen var ikke her ifjor! Og ikke den parken heller!", utbryter Edik mens vi gar nedover hovedgata. Kapteinen ma slepe Fascisten de siste metrene til rommet pa hotellet hvor de bor, mens Edik og jeg stikker for a spille biljard. Biljardbordet er imidlertid opptatt, og Edik viser meg heller rundt pa hotellet. I et rom nederst i den ene floyen av andre etasje sitter to jenter og ser pa pornofilm. De store lenestolene de sitter i gjor at de ser ganske unge ut, der de sitter uten at beina rekker ned til gulvet. Alle stolene er dekket med handklar. Pa rommet innenfor er det en massasjebenk og pa badet innenfor der igjen star tre nakne nydusjete menn og torker seg. "Der inn kan du ta med deg jentene!", sier Edik begeistret og peker inn pa et rom med en stor seng og et boblebad. "Interessert?". "Nei takk". "Enig med deg. Jeg foretrekker orogoujentene i den andre floyen. De koster bare en tredjedel av de kinesiske. Men de har ikke noe eget rom, de ma man ta med pa rommet. Vil du se rommet?". Jeg blir med opp for a se pa rommet. Like etter kommer Kapteinen med to flasker risbrennevin og noe mineralvann. "Har du mott noen orgoujenter?", spor han. Jeg har ikke det, sa han tar romtelefonen og ringer til jentene. "Slapp av, jeg bare spor om de vil komme opp og prate!", sier han nar jeg prover a protestere. Like etter kommer to jenter i pysjamas inn pa rommet. De ser indiske ut, og skuler skeptisk mot meg. Hun ene sjenker opp glassene vare og ber oss drikke ut. "Hvis du vil, stikker Edik og jeg ned og spiller biljard en times tid, sa kan du slappe av her", sier Kapteinen. "Eller du kan spille biljard her med oss!", sier den ene jenta, og den andre begynner a le. Allikevel foler jeg ingen stor trang til a spille biljard med hverken den ene eller den andre - eller begge to; dette opplegget er for arrangert til at jeg liker det. "Vi far komme oss ned igjen", sier hun ene nar hun skjonner at dette forer ingensteds frem. "Vi ma jobbe". To flasker senere foreslar Edik at vi stikker ned pa rommet til noen andre kasakhstanske sjaforer; det bor visstnok tjue-tredve av dem pa hotellet. Nar vi kommer ned dit, moter vi hun ene orogoujenta pa vei ut dora, mens tre menn er opptatt med a fa pa seg buksa. En av gutta der forteller meg hvilken vei jeg bor sykle videre. "Du ma over et fjell, og der er det et vann pa toppen. Men du ma skynde deg, snoen kommer snart!". Synes jeg har hort dette i hele host. "Jeg har ingen kjoring i morgen. Jeg kjorer deg over fjellet!", sier Kapteinen, men jeg takker nei til tilbudet mens han rister oppgitt pa hodet. Deretter forteller han meg om hvor lukrativt det er a investere i dette grenseomradet. Det er sikkert lurt a investere penger i Kina, men en investering krever oppfolging, og jeg har tenkt meg videre - i forste omgang tilbake til hotellet. Edik folger meg dit, men spanderer forst litt nattmat og en ol pa en bule.

Bedre start pa Kina kunne jeg neppe fatt.