Hexi

Selv om Hexikorridoren gar mellom hoye fjell, er den ikke en lang dal, men en rute som gar over elver og gjennom fjellpass gjennom provinsen Gansu. Silkeveien. I en uke sykler jeg langs Muren. Her i vest er den ikke bygget av stein, men murt av torket leire med noen vertikale pinner som armering. Derfor har ogsa den blitt noe rundere i kantene med arene og halvparten av den har ramlet sammen, men den ser fortsatt imponerende ut der den snor seg over hvite askammer.

Jeg trodde at dette var vinteren jeg skulle unnslippe, men har aldri froset sa mye som den siste maneden. Vannet i sykkelflaskene fryser i lopet av ett kvarter, mens neseharene fryser med en gang om jeg trekker pusten dypt. Jeg som sykler holder koken - bortsett pa fingre og tar - men det er nok varre med de to mennene som savidt passerer meg i sin bla apne totakter med tre hjul. De sitter tett sammen i harens vinterparkas og tilhorende firkantede skinnlue med lange oreklaffer. Begge mennene bruker ogsa neseklaffen pa firkantskinnlua, noe som betyr at det er en skikkelig kald dag. Damene jeg passerer langs veien gar med kaper eller skinnfrakker, lange sorte skinnstovletter og munnbind. Det er mot kulda at damene gar med munnbind, og ikke fordi de ikke vil smitte andre - sa omfattende kan ikke Kina vare rammet av influensa. Over underarmene har de fleste et hjemmesydd trekk for a slippe a vaske hele jakka, men kun overtrekket. Ei mor kommer med et barn i armene, men barnet tor ikke se pa meg. En mann kommer barende pa et annet barn, som har noen kjeks i handen som jeg skal fa. Ungen tor ikke helt a mate meg, sa en meter unna kaster han kjeksen mot meg, og den lander pa bakken. Faren kjefter og den lille begynner a grine; faren forstar ikke at et monster som meg kunne jo finne pa a spise hele handa hans. Barn har sa mye klar pa seg at de seg ut som runde baller, med armene rett ut til siden. Alle har spjaret buksebak, slik at de kan gjore fra seg hvor som helst. Og det gjor de. Men heller ikke menn gar av veien for a pisse - bokstavlig talt. De star pa asfaltkanten med hendene foran seg, mens de vrir seg rundt for a se hva det er som passerer dem.

Nar jeg sykler inn til Shandan, tar beinet mitt borti venstre sykkelbak bak, og begge hengslene ryker tverrt av. Plasten er blitt spro i kulda, og sju maneders risting har heller ikke gjort noenting bedre. Ti minutter senere brekker jeg tuppen pa setet, uten at det byr pa noen storre problemer a sykle med leddet sykkelsete. Jeg er nok blitt tungtrakket og hardbaket, men kanskje mest sliten; sykling hver dag tarer pa krefter, konsentrasjon og humor. En bissarr glede er det a entre et hotell fra vintermorket med is i skjegget, og nyte hvordan det stilner i resepsjonen nar jeg vandrer langsomt og taus mot skranken. Damen der sier ingenting nar jeg ber om et rom, men nikker mot en prisliste som henger pa veggen nar jeg spor etter et rom. Jeg peker pa en variant noe over midten og haper at rommet inkluderer dusj. Rommet har dusj, men nar jeg star der, kommer ei jente inn og sier at jeg heller kan bo pa suiten - som ogsa kan by pa noen nedsittede sofaer i tillegg til soverommet. Allikvel blir jeg ikke sittende i dem, men stikker over gaten til et lokale i tredje etasje med hoy musikk. Klokka sju er det ingen der; mannen i dora forteller at det er for tidlig. Nar jeg kommer tilbake klokka ti, moter jeg noen yngre mennesker pa vei ut. Og inne i lokalet spilles kveldens siste rap, mens de eldre holder seg for orene og synger noen som jeg tolker som "na drar de unge hjem...". Her er de middelaldrende som drikker seg snydens pa restaurantene mens de spyr ned toalettene - unge mennesker ma jobbe fra morgen til kveld. Nar den klassiske kinesiske musikken med strykeinstrumenter, trepinner og jamrende lyst vokal overtar scenen, kommer ei dame bort til meg. Hun tar meg i armen og drar meg mot dansegulvet sa fort at det er bare sa vidt jeg rekker a sette fra meg olen pa bardisken. Selv om de kinesiske damene ikke er like sterke som sine russiske sostre, er de minst like bestemte, og jeg blir dyttet rundt pa gulvet til jammermusikken. Her er alle varianter av dans; et par danser tango, mens noen andre danser vals. Var dans tror jeg ikke har noe navn. Jeg rekker savidt en slurk av olen for hun trekker meg utpa igjen, og denne gangen er vi eneste par. Umatelig flaut a bli dratt forvirret rundt pa gulvet til alles beskuelse. Nar hun for tredje gang prover a dra meg fra baren nekter jeg; prover et paskudd om hvile. Ett minutt senere kommer en hoy dresskledd mann i femtiarene bort til meg. Han har samme bakovergredde sveis som Mao hadde, og virker meget myndig. "Where do you come from?", sier han strengt. Jeg svarer "Norge", men kunne like gjerne ha sagt Nigeria - mannen bryr seg katta om svaret. "Denne damen vil danse med deg!", sier han og slar handen ut mot den danseglade som star bak ryggen hans. "Jeg kan desverre ikke danse - kjenner ikke denne musikken". "Denne damen vil lare deg! Vil du be henne om a lare deg?!". Denne mannen er av typen som ikke godtar "vil ikke!", og det barer det ut pa gulvet igjen, men jeg lar olen sta halvdrukket idet jeg stryker pa dor nar jamringa tar en ny pause.

Etterhvert som jeg kommer sorostover, blir passene hoyere og hoyere. Og kalderer og kaldere. Uten at det kommer noen trost med vinden. Kommer den nordfra, er den kald som Sibir. Og ostfra kald som Kasakhstanske stepper. Og sorfra kald som Himalaya. Det beste jeg kan hape pa er motvind fra ost, uten at den foles noe sarlig varmere. Fottene mine er hvite nar jeg tar av meg skoene om kvelden. Det gar ikke en dag uten at jeg ser en bil som har kjort av vegen eller en trailer med deformert front. Sikkert fordi det er glatt, men ogsa fordi kjoretoyene lastes hoyere og lengre i Kina enn noe annet sted tidligere pa turen. En lastbil ligger veltet midt pa vegen. I vegkanten sitter en mutt mann og varmer seg ved et lite bal. Kanskje tenker han pa hvordan han skal formidle dette til sjefen. Eller om han far noen lonn denne maneden. Eller kanskje tenker han pa om han i det hele tatt har noen jobb i morgen. Dagene er korte, og jeg tar i bruk noen av nettenes fjorten morke timer for a fa litt fremdrift pa syklinga. Og nar jeg er som mest sliten og kald, lar jeg meg irritere over all tutingen. Begynner a hytte og kjefte etter bilene. Far lyst til a slenge en frossen vannflaske gjennom frontvinduen til disse idiotene som ikke forstar at jeg oppdager en trailer lenge for de ser meg. Da prover jeg a tenke pa en hendelse i Ural, da jeg ble forbannet pa en tuteglad sjafor: like etter at jeg ble tutet orene fulle, oppdaget jeg at den samme bilen sto i vegkanten mens sjaforen rotet etter noe i baggasjerommet. Jeg satte fra meg sykkelen bak bilen, og gikk bort til mannen. Men for jeg rakk a skrike "TUT!" inn i oret hans, snudde han seg og sa "Der er du jo! Jeg tenkte at du kanskje hadde lyst pa en kopp te". Flau sto jeg igjen med en varm kopp te mens mannen med kone og barn i bilen kjorte videre. Tuting er kjorestilen i Kina; jeg kan ikke gjore noe med det.

Pa vei ned det hoyeste og siste passet i Hexikorridoren, folger jeg en elv. Forste dagen er den frossen, men etterhvert som den blir storre, begynner en stripe med slaps a sige nedover i midten av elva. Etterhvert blir slapset til vann, og nederst i dalen renner den endelig ut i Hoang He. Den Gule Elven.