Huaihua

"Jeg har lyst til a se Kunming!", sier Judy. Hun vil bli med pa sykkeltur. "Men hva med jobben din?". "Jeg larer mer av a reise enn a jobbe i sommer. Dessuten hadde jeg tenkt a slutte uansett!". For henne er dette en enestaende mulighet til a se Kina, og kanskje hennes eneste mulighet til a gjore det pa sykkel. Og en anledning til a lare om vesten; kinesere vet lite av det vi vet. Og jeg vet lite om det som kinesere vet. Dermed sier Judy opp jobben i Fredfull Forsikring og blir med pa sykkeltur.

Vi besoker besteforeldrene hennes for vi drar. Leiligheten deres er i overste etasje i en tjue ar gammel blokk i en forstad til Changsha. Bestemoren apner nar vi banker pa. I steden for a handhilse, gir hun meg et par plasttofler - hun vil neppe ha merker pa det slipte tregolvet. I sofaen sitter en ung mann volumios sveis. Han presenteres som bror - noe jeg antar betyr venn. Hao Xiang sier ikke stort, men loper ut og kjoper to ol til middagen. "Vi er litt bekymret for ham", forteller Judy. "Han bruker all fritiden pa fotball, og ikke pa lekser". Etter a ha hilst pa en bestefar som er travelt opptatt med a tilberede middagen, viser Judy meg rundt i leiligheten. Foruten stue og kjokken, har den to soverom. Bak et forheng pa det ene soverommet star et alter med noen rokelsespinner foran en liten og forgyldt statue. "Hver morgen klokka seks star bestemor opp for a be til Buddha", forteller hun. Tilbake i stua dekker bestefar pa de tre kinesiske favorittrettene and, kylling og fisk. Pluss frosk, for sikkerhets skyld. "Jeg vet jo ikke hva dere spiser der du kommer fra", unnskylder han. Selv spiser han ingenting. "Han er alltid sann - spiser nar alle andre er ferdige", forklarer Judy. Nar Hao Xiang er mett pa ol og frosk, loper han ut for a spille fotball. Etter middag vil bestefar se pa nyhetene. "Han er helt opphengt i nyheter", forklarer Judy. "Det er det eneste han ser pa". Til gjengjeld ser han pa alle nyhetssendingene. "Det er kun en nyhetskanal som er troverdig!", pastar bestefaren. Og det er ikke en av statskanalene.

"Politiet vil ha en prat med deg!", sier dorvakta pa hotellet i Huaihua nar han ser meg. For jeg etterlot sykkelen min for a reise pa fjelltur, matte jeg ned i resepsjonen tre ganger for a svare pa tilleggsporsmal, men ble ikke innkalt til avhor. Denne gangen slipper jeg ikke unna. Etter noen minutter kommer en kortklipt politimann pa motorsykkel. Han viser legitimasjon og ber om at jeg gjor det samme. "Er det i orden om jeg kopierer passet?", spor han. "Kopier i vei!". Et "nei" vil bare fore med seg problemer. Han tar med seg passet og kjorer avsted. Innen jeg rekker a fundere pa hva jeg gjor om jeg ikke ser ham igjen, er han tilbake. Vi setter oss pa et eget rom, hvor ogsa en uniformert politimann med hentesveis og ei sivilkledd dame har tatt plass. Hun hadde jeg tidligere sett ved resepsjonen, men antok bare at hun var en alminnelig nyskjerrig person som gjerne henger ved resepsjonskranker. Jeg antar at hentesveisen er sjefen, for det er han som tar ordet. "Hvordan kom du til Huaihua?", sier han for damen oversetter til engelsk. "Jeg kom syklende nordfra". "Hvor lenge har du vart her?". "Jeg kom for en time siden". "Hvor har du tenkt deg herfra?". Jeg drar frem et kart og peker pa en vei sorover". De diskuterer seg i mellom uten at jeg forstar hva som sies. "Er det et problem?", avbryter jeg. "Vel, kanskje et lite et", antyder damen. "Disse landsbyene er stengt for utlendinger", sier hentesveisen og peker pa tre rode prikker langs veien sorover. "Og det er ogsa denne byen!". Noen ansatte pa hotellet er stadig innom for a fylle opp de sma tekoppene; tydlig nervose for at de huser en ulovlig innvandrer. "Hvorfor er omradet stengt for utlendinger?", spor jeg. "Er dette et militart omrade?". "Nei...", svarer damen uten a sporre sjefen. "Vi vet ikke hvorfor. Det er bare slik loven er". "Du ma forlate Huaihua senest i morgen! Med tog!", er siste hilsen fra politiet.

"Politiet fulgte etter dere da dere gikk ut", forteller damen i resepsjonen nar vi kommer tilbake etter middag. Faktisk sa jeg den kortklipte politimannen i hjornet pa en restaurant, men antok at det kun var tilfeldigheter - dette er en relativt liten by. Allikvel syntes jeg det var pussig at han kun sa pa meg nar han trodde at jeg ikke sa ham. "Og de kommer til a folge etter dere nar dere drar!', advarer hun. Judy tar advarselen mer seriost enn meg. Jeg blir i varste fall utvist - kanskje etter noen dager pa mager diett - men for Judy er konsekvensene storre. "Vi ma ta toget. Dette kan skape problemer for familien min".

Nede pa reisegodskontoret veies sykkelen min, for jeg pakker veskene i en stor pose som syes igjen. Det koster like mye a sende sykkelen som selve billettene, men sa veier den droyt femti kilo med full oppakning. I tillegg ma sjefen pa reisegodskontoret bestikkes med like mye. "Sa tar vi godt vare pa sykkelen din!", er hans forklaring pa avgiften. Jeg er usikker pa hva alternativet "a ikke ta vare pa sykkelen" min innebarer, sa jeg betaler uten a mukke. Deretter setter vi oss pa toget - utvist fra byen.

"Hele omradet i sorvestre Hunan ved grensene mot Guizhou og Guanxi er militart omrade", forteller en fastboende amerikaner som jeg treffer pa sorsiden av dette omradet. "Dette er et svart sensitivt omrade!", advarer han. Kanskje ikke sa rart, dette er en av Kinas fem utskytningsomrader for kjernefysiske langsdistanseraketter.