Elven Ili

Jeg sykler fra Almaty i et regnvar av gule blader. Pa min flukt fra vinteren gar jeg inn i min fjerde hostmaned. Langs veien er reklameplakater for president Nasarbajev og hans parti OTAN; det er snart valg. Nasarbajev star i dress sammen med studenter og folk kledd i nasjonaldrakter. Det er noe uforlost over uttrykket hans, men fa vet bedre enn meg hvor vanskelig det er a finne et toalett man ikke blir botelagt for a bruke. Neppe er det valgresultatet som bekymrer ham. "Oh, he'll will for sure!", sa Michele. "Han har til og med fatt en kamerat til a stille som motkandidat, sa han har a vise til om noen skulle stille sporsmal". Det blir neppe kasakhstanerne som spor; han er virkelig popular. Og en sterk og popular leder er jo bra, selv om en forer kan bli for sterk og popular. Da Kjell Magne Bondevik var her pa et todagers besok i mai ifjor, hadde han med seg mesterkokk Tessem, hundre personer og sikkert enda fler laks. Han snakket varmt med Nasarbajev om oljeleting i det Kaspiske havet. "Om det e nokke Kasakhstan og Norge ska kunne samarbeide om, sa ma det va olje", sa han vel vitende om at den norske Stat eier 80% av Statoil, som gjerne vil ha en kontrakt om leting og produksjon av oljen. Kom han som Norges statsminister eller som eier av et oljeselskap? Matte han innom utenriksministerens kontor for a lane atlas da han ble bedt om a dra til Astana for a snakke om olje, eller brydde han seg oppriktig om Kasakhstan og tenkte at de kunne trenge en oppmuntring? Og hva om et annet firma - for eksempel firmaet jeg jobber for - skulle selge noe til kasakhstanerne? Ville da statsministeren reise halve jorda rundt med rokelaks? Og om firmaet jeg jobber for konkurrerte om samme kontrakten, ville da statsministeren snakke like varmt om begge partene, eller ville han trekke presidenten litt til siden, senke stemmen og si "Oss i mella Nasse, hadde i vorre de, sa hadde i gatt for Statens selskap. Staten vettu, det er deg og meg det". Og han ville selvfolgelig ha hatt rett i det, jeg skulle ha bloffet styggmye for a fa den kontrakten, samtidig som jeg matte prove a dytte en diger pengekoffert under bordet bort til beina til motpartens forhandler. Og selv det hadde neppe hjulpet - de kasakhstanerne jeg har truffet er rettskafne folk.

Men hva om dette lovende oljefeltet la lenger sor i det Kaspiske havet, i Uzbekisk farvann? I mai i ar tok folk til gatene i Andisjan og Pakhtabad - to byer ost i Uzbekistan - og krevde president Islam Karimovs avgang. Soldatene tok oppstilling, og pa kommando begynte de a skyte mot folkene. Selvfolgelig gjorde de det, hva skal man med en har om de ikke skyter nar de far ordre om det? Og de fortsatte a skyte i halvannen time, til ingen lenger ropte pa presidentens avgang. Tilbake la drepte menn, kvinner og barn. "198 terrorister ble drept" sa myndighetene. Oyenvitner mener det kan ha vart sa mange som tusen personer. USA sa ingenting. Folgelig ei heller Norge. Man onsker ikke a bli uvenner med disse strategisk viktige nye statene. Og Karimov har jo vart president helt siden landets fodsel - sa det er jo nesten for hans eget og regne - og han kan jo ikke gi fra seg makten til hvem som helst; det er jo ikke engang sikkert at etterfolgeren deler hans visjoner. Eller hva med Azerbajan, pa vest i Kapiske havet - hvor den norske staten tjener gode penger, mens valget na i november er en serie med arrestasjoner av oposisjonsledere og journalister? Sier statsminister Stoltenberg si "Fy!" eller holder han kjeft og stapper pengene i Oljefondet - penger er penger. Er det slik at en statsleder er likemye en salgsmann? Om ikke Norges statsminister kommer med laks, ville ikke da noen andre bringe smorgaser, kaviar eller larbukser?

Gulia anbefalte meg a stikke innom en dal ost for Almaty, ved landbyen Talgar. Jeg sa ingen spennende dal i Talgar, men i neste landsby - Jesik - treffer jeg en gjeng som snakker om en dal oppe i fjellene sor for byen, og jeg sykler opp dit. Etter femten kilometer med klatring kommer jeg til et vann oppe i fjellet, men sola er i ferd med a ga ned, sa jeg triller ned til Jesik igjen og overnatter der. I forste etasje er det en heidundrende fest denne tirsdagen, sa jeg setter meg i restauranten, bestiller vodka og betrakter de andre gjestene. Ved et bord sitter ei sot ung jente med hvite stovletter og langt svart har som dekker halve ansiktet. Ved et annet bord sitter fem damer med rodt- og lillafarget oppsatt har i lange larfrakker og royker tett. Jeg tor knapt a se bort pa dem. Disse tar ingen fanger, langt mindre et nei for et nei. Hva som foregar pa det ene VIP-rommet ser jeg ikke, men det bares stadig vodkaflasker inn og tomflasker ut. Inn til det andre VIP-rommet kommer det stadig folk med blomster inn - tror det er bryllup der. Plutselig horer jeg et spytt bak meg, og to stoler som skyves hurtig fra bordet. "Utafor!" sier den ene, og en annen mann folger hurtig etter. Jeg blir faktisk glad for a se at kasakhstanerne er uhoflige nok til at de tar seg en slosskamp - det er uansett ingen fare for at jeg skal bli involvert; da ville nok hele restauranten reise seg og stillt seg i mellom. Etter noen minutter kommer den ene tilbake med gjenklistrede oyne - enten fra slossing eller drikking - og setter seg ved mitt bord og spanderer vodka. Like etterpa kommer den andre inn, handhilser pa dorvakta og takker for en hyggelig aften og forlater stedet. Han glor olmt pa ham med de gjenklistrede oynene pa vei ut. Noen gram senere kommer hun unge jenta bort til meg og rekker ut handen. Jeg tar den, og hun drar meg opp pa dansegulvet.

Mens jeg spiser frokost dagen derpa, kommer glassmesteren og skifter ut glasset i utgangsdora som ble knust igar, og ei serveringsfroken skrur inn nye kroker til a henge opp igjen gardinene. Sa er alt klart til en ny kveld i Jesik. Pa vei ut tar jeg veien igjennom den apne ruta i dora.

Jeg legger meg rett etter middagen ved solnedgang i landsbyen Tsjilik. Jeg sovner med en gang; gjor alltid det. Nar jeg legger meg sa tidlig, sover jeg gjerne seks timer, er vaken et par, for jeg gar inn i en tilstand midt i mellom, hvor jeg drommer mye - ihvertfall husker jeg drommene. Jeg drommer hun med de hvite stovlettene. Hun danser en slags arabisk dans for meg. Hun tar pa meg. Hun rister i meg. Jeg sperrer opp oynene og ser hotellvertinnen sta over meg. Dora har ingen las. "Sett en stol inntil dora om du foler deg utrygg", sa hun igar. Jeg folte meg ikke utrygg. "Klokken er kvart pa atte!". Jeg husker at jeg svarte at jeg ville reise klokken atte da hun dagen i forveien spurte nar jeg ville dra. Hun passer pa; jeg vet ikke hvor eks-sovjetiske hotellvertinner har fatt sitt darlige rykte. I handen har hun en skal med te. "Vil du ha syltetoy i teen?". Det er luksusvarianten av te. "Klart jeg vil!". Hun sender meg inn til ei diger dame i huset ved siden av for a fa frokost. Den digre damen soler ut mye av borsjen nar hun vralter mot til bordet mitt. Etterpa korser hotellvertinnen seg og onsker meg god tur videre.

"Hvorfra og hvortil?", spor en ung mann i veikanten. "Fra Norge". Svaret gjor han forvirret. "Er du amerikaner?". "Nei, jeg er fra Norge. Like ved Sverige". Han ser ikke mindre forvirret ut. "Like ved Danmark". Hjelper ikke. "Ved Tyskland". Han smiler. "Ah, du er tysker". "Ja, jeg er tysker". Jeg har ingenting mot amerikanere generelt, men de tyskerne jeg har truffet pa turen har vart noen toffinger som skal sykle til Australia. Amerikanern spilte golf, og det ble han forkjolet av. "Og jeg skal til Kina". "Skal du sykle helt til Kina!?". Selv et par hundre kilometer fra grensen virker Kina lengre unna enn Tyskland. Jeg spor ham hva han jobber med. "Jeg arbeider pa kolkhoset. Vi er seksti personer som jobber der". "Jobber du fem dager og har fri i to, eller hvordan er det?". Han ser rart pa meg. "Jobber alle dager". Det er pinlig a fortelle at jeg har vart ute i fem maneder, og bruker forklaringen om at jeg ikke har kone, barn eller bil for hva det er verd. Han har en viss forstaelse for at det gir frihet.

Jeg sykler opp gjennom en dal som er hundre kilometer bred. I midten renner elva Ili, og pa begge sider skimter jeg snodekte fjelltopper. I en landsby kappspringer to gutter i dress med sykken min - alle gutter ser ut som aksjemeglere med ransel nar de skal pa skolen. Tre jenter i en port vinker til meg. En buss legger seg helt over pa motsatt kantlinje og saluterer med hornet nar den har passert. En bitteliten gutt kommer lopende ut mot veien. "Jeg onsker Dem lykke til!", sier han. Det blir for litt mye for meg; kjenner en stor klump i halsen og ma stoppe for a ta meg sammen. Vet ikke helt hvorfor; kanskje fordi vennligheten er sa stor, kanskje fordi fjellene i horisonten likner pa Rondane, kanskje fordi min tid i Kasakhstan snart er over - jeg vet ikke. Folk forventer a mote en toffing nar de ser meg, ikke en grinete drittunge.

Pa en restaurant setter en ung mann seg ved bordet mitt - det sitter jo ingen andre ved de andre bordene. Han deler brodet og kefiren han har med seg med meg, forteller at han heter Ardien og er lastebilsjafor. Ogsa han jobber alle dager, og sover i Kamaz'en - har aldri fri. Derfor har det heller ikke blitt noen kone eller barn, enda han er 22 ar gammel. Jeg spor ham om hvor han kjorer. "Mellom Almaty og Horgas, seks kilometer inne i Kina. Bare der". "Hva frakter De?". "Klar og porselen". Ikke sa overraskende - pa engelsk heter porselen Kina. "Og hva frakter De tilbake til Kina?". "Ingenting. Jo forresten, av og til litt ull". Oljenasjoner forblir gjerne ravareeksportorer. Det er nok mange som Ardien, for veibanen fra Kina er sa sporete og slitt at personbilene pa vei vestover kjorer irriterende nok i venstre kjorefelt.

I Sjarkent spiser jeg middag pa et diskotek. En kelner i hvit skjorte serverer et lass med kjott pa en tallerken og vodka i en karaffel. "Er det greit om jeg setter meg ned?", spor han som styrer musikken. Det er ingen andre gjester enn meg i lokalet, og han vil gjerne spandere noen gram vodka. Nar folket endelig ankommer, er musikkmannen sa darlig at han ma gi jobben til en annen - lite visste han at jeg har gatt i skole hos de russiske mestre. Foler at det er min skyld at det er lange pauser mellom latene resten av kvelden. "Har du telefon? Kan jeg fa nummeret?", spor ei jente som har satt seg ved siden av meg. Innen jeg far gitt henne nummeret, har en mann dratt henne i armen tilbake til bordet hun kom fra. Jeg forlater stedet, og far en kar til a kjore meg til et annet sted hvor det skal vare fest. Fest er det - bryllup. Jeg gar ikke inn, men kommer i prat med noen karer utenfor. De mener a vite om et tredje sted, og vi kjorer dit. Inn i en bakgard og opp en trapp til andre etasje er det et lokale hvor to trotte damer er i ferd med a stenge, men gutta far gjenapnet stedet. "Du ma fa deg en kasakhstansk kone!", sier en av gutta. "Nei, jeg trenger ingen kone. Jeg har sykkel". Ingen av dem er fornoyd med svaret, og jeg blir dratt ut pa dansegulvet sammen med ei jente fra nabobordet. "De tror De er homo", sier hun. "Kyss henne!", sier noen. Jeg er for sliten til noe som helst; vodkakampen mot platemannen og syklinga har kostet krefter. "Nei, det er pa tide a sove na", forklarer jeg. "Na er de sikre pa at De er homo!", advarer jenta. Det far heller vare. Gjengen insisterer pa a kjore meg til hotellet, enda det bare er to kvartaler unna. Nar vi ankommer hotell Asia klokka fire om morgenen, star hotellvertinnen i dora og ser at seks personer velter ut av en Lada. En av dem gir meg en lang klem nar jeg sier god natt, og jeg lurer pa om jeg virkelig burde kysset jenta. "Hvor har De vart? Det var like for vi dro ut for a lete etter Dem!", horer jeg vertinnen si nar jeg passerer henne i dora.

Neste dag sliter jeg meg de siste kilometrene opp til grensen. Veien opp dit er slak - grenseposten ligger ikke i et pass slik jeg trodde, men i en dal - og garsdagen sitter fortsatt i. Dessuten lurer jeg pa om jeg heller burde blitt igjen i Sjarkent; da jeg fikk igjen passet mitt i resepsjonen ankom det tre personer som allerede hadde vart pa grensen imorges. "Grensen er stengt idag!", sa de, og jeg minnes at en av gutta fra garsdagen som sa han jobbet som grensevakt sa det samme, men jeg horer sa mye rart at en sannhet drukner i tusen overdrivelser. Jeg er tom for mat, og forhjulet lekker som en sil. Har heller ingen lappesaker igjen - slangen er bokstavlig talt overlappet med mer enn ti lapper. Etter en lang ko med lastebiler - hvor en har veltet og sjaforene lesser av hvite sekker - kommer jeg til en stengt bom. En bevapnet soldat forteller meg det jeg allerede visste: "Grensen er stengt! Kom igjen i morgen!". "Er det noe sted jeg kan sove her?". Jeg orker ikke sykle de tre milene tilbake til Sjarkent. "Nei!". Jeg blir staende ved bommen sammen med noen andre menn, og en hoy kar sier noe om et hotell til soldaten. De diskuterer litt, for soldaten sier at jeg kan fa dra inn til landsbyen Hargos ved grenseelven. Det skal visstnok vare et hotell der. Jeg sykler gjennom bommen, og forbi et to meter hoyt piggtradgjerde og en tre meter bred trase med nyployd sand langs gjerdet. Etter tre kilometer kommer jeg til Hargos, og helt nede ved elven ligger en stort forfallent hotell. Jeg gar inn, men ser ingen. Gjennom en korridor, gjennom en restaurant og inn pa kjokkenet. Der star en ung uzbeker og hakker gulerotter, og han skvetter nar har ser meg. "Hotellresepsjonen er ned den korridoren der, og sa nederst i korridoren til venstre". Der nede sitter ei dame pa et kontor, og hun sier at jeg kan parkere sykkelen min i et atrium midt i hotellet. "Sa kan du holde oye med den selv!". Rommet har et flott bad, men uten vann. Noen har teipet igjen doen med en bred bla teip. "Bruk utedassen bak hotellet om du ma pa do!" sier damen.

Det slar meg at dette hotellet som ble bygget for tjue ar siden pa mange mater representerer Sovjet. Bygningen ligger flott til nede ved elven, og er synlig fra Kina. Kanskje derfor ble det bygget i staslig sovjetisk stil, med symmetri, rette hjorner og rette linjer. Fasaden ble kledd med steinplater, liksom for a dekke over hva konstruksjonen egentlig besto av. Na tjue ar senere faller platene av, og blottlegger rusten armering og betong som smuldrer opp - bade materialene og byggearbeidene var for darlige. Hvorfor Sovjet smuldret opp er et vanskeligere sporsmal. Kostet krigen for mye? Eller var det evige rusen etterpa som tok knekken pa historiens storste imperium? Ble privilegiene for store for for mange? Ble den kalde krigen for dyr? Var ansvarslosheten og likegyldigheten for omfattende? Eller kanskje mer interessant: Kunne Sovjet lykkes? Var Lenins tanker dodfodte, bare for a bli holdt kunstig i live tjue, kanskje tredve ar etter at de fleste sa hvor de bar? Kunne en tidligere kursjustering eller bedre lederskap reddet Sovjet? Jeg skal ikke engang forsoke meg pa et svar; folk med langt mer innsikt enn meg har heller ikke noe entydig svar. Uansett, julaften 1991 holdt Mikael Gorbatsjov en tale, hvor han annonserte sin avgang som Sovjetunionens generalsekretar. Han kunne ha spart seg - han abdiserte som overhode fra et system som ikke lenger eksisterte. Forste juledag vaiet det russiske flagget over Kreml.

Etter a ha syklet over 800 mil og snakket med flere tusen mennesker i det som engang var Sovjet, har jeg ikke fatt noe klart svar pa om folk har fatt det bedre eller varre i tiden etter opplosingen. Da hadde de penger - eller som det het: vi latet som vi jobbet, og de latet som de betalte oss - men lite a kjope for dem. Bortsett fra noen oligarker - de nyrike som skodde seg rikelig pa kjop av statens eiendommer da den lange omveien via kapitalismen startet - har folk flest darligere rad na enn for. Hva som er best av sikker jobb og a kunne velge mellom tjue utenlandske olmerker er avhengig av hvem man spor. I Latvia, Hviterussland og Kasakhstan har folk igjen begynt a nynne pa "seier'n er var", som sist ble hort pa slutten av femtitallet. Og i alle landene jeg har besokt, barer folk stolt T-skjorter med landets nye navn pa ryggen. Men den mest populare troya, den star det "CCCP" pa - kommunistene er fortsatt mange steder det storste politiske partiet. Uansett hvilken vei de velger, sa har disse landene det meste. Om de lykkes er opp til dem selv.

Jeg prater litt med uzbekeren som driver restauranten. Han vil forst ikke motta betaling for maten, men jeg forteller at jeg ikke lenger har bruk for de kasakhstanske tengiene. "Har du vart der borte?", spor jeg og peker mot de tusen lysene pa andre siden av elva. Pa denne siden er det kun lys i lampene rundt moskeen. Han trekker pa skuldrene. "Jeg har ikke noe interesse av a dra dit". Jeg har heller ikke noe lyst til a reise dit; kunne heller tenke meg a tilbringe vinteren pa ski og utesteder i Almaty. Men jeg er i Kasakhstan pa overtid. Bokstavlig talt, for oppholdstillatelsen min har utlopt. Men i likhet med uzbekeren, har heller ikke jeg rare interessen av a dra til Kina. Hvilken hensikt har det a dra dit om jeg ikke kan snakke med folk? Jeg har ingenting der a bestille; vet lite og er full av fordommer. Men kanskje nettopp derfor bor jeg dra; kan jo umulig bli skuffet - har alt a vinne.