Inn i Russland

Sundet mellom Ukraina og Russland vil jeg ansla til fire kilometer bredt. Allikevel tar det seks timer a krysse stredet; mye pa grunn av at tollere og dekksmatroser trenger lang lunsjspause. I ferjekoen over til verdens storste land far jeg et inntrykk av hvor stort Russlend er. Fire karer foran meg i koen forteller at de har kjort fra Sakhalin - en oy pa ostkysten - og tilbakelagt tolv tusen kilometer for a komme til Krim; og bringer dermed mer naring til pastanden om at de fineste jentene finnes her. Og det er jo egentlig helt ulogisk a reise fra Ukraina og Svartehavet; kunne jo gjort som Robert fra Nederland, og blitt pornoprodusent i Kerch om jeg hadde hatt anlegg for slikt. Allikevel er det mange steder ostover som lokker; dessuten har jeg har bare begrenset begeistring for bading.

Mens ferja krenger truende mellom sandbankene i det sterkt trafikkerte sundet, gar jeg en siste gang igjennom dekkhistoriene for alle sporsmal jeg tror grensevaktene kan komme til a sporre om. Pa den ukrainske siden sa jeg at alle vaktene dro rake veien til narmeste kafe sa snart de hadde gjort unna koen av reisende fra ferja, og antar at de har rutine her. Nar baten klapper til kai, kapploper menn med kofferter og kjerringer med store plastposer til tollstasjonen. Og ikke uten grunn - det er narmere tre timer a vente hvis man kommer langt bak i koen. Og jeg passer pa at jeg kommer sist. I det jeg narmer meg passkontrollen horer jeg hva de sier. "Bare en til na, sa er vi ferdige". Jeg rekker den ene damen et rodt pass. "A nei, ikke et sant et !". "Joda, jeg har sett slike for. Det er visum for forretningsreisende", sier den andre damen. "Og sa pa sykkel!" sier den forste, og sa ler begge to og en vakt som ogsa har fatt plass i bua. Det er den beste latteren jeg har hort pa lenge. Ti meter lengre inn i lokalet kommer jeg til to vakter som ogsa heller vil ha en pause. "Har du vapen, valuta eller narkotika?". En litt streng vakt vil i hvertfall finne to av de tre i baggasjen min. "Nei". "Sa apn opp den der!" sier vakta og peker pa en sykkelbag hvor jeg har skittentoy pa toppen. Vakta er nok en erfaren vakt som heller ser pa hvordan jeg apner baggasjen fremfor hva jeg viser, for idet jeg smiler sier han "OK, velkommen til Russland!".

Jeg har flere ganger sett over til Russland uten a ha reist hit. Men at jeg skulle ankomme nabolandet ytterst pa en mil lang stripe av sand mellom Svarte- og Azovhavet er litt pussig. Den forste som snakker til meg er en altmuligmann. "Trenger du taxi?". "Nei takk, jeg sykler". "Trenger du rubler?". Og det gjor jeg faktisk, har ingen og det later ikke til a vare noen banker ytterst pa sandstripa. Har ingen peiling pa hvor mye en rubel er verd, sa jeg veksler bare det jeg har igjen av ukrainske hryvna. Altmuligmannen sier et belop, og tilkaller en annen mann med en enorm seddelbunke. Ut fra den trekker han en seddel til meg; i etterkant viser det a vare en rimelig kurs.

Grensepasseringen har tatt nesten hele dagen, og jeg begynne a sa etter overnatting idet sola narmer seg havet. Innhostingen av kornet ble gjort unna i en gul sky av stov for en maned siden; na er veikanten fyllt opp av gule honningmeloner. Det ser ut til at russere konsumerer meloner som vodka - helt uten hemninger. Ladaene er tunglastede av meloner som dekker hele bakruta og sidevinduet bak. Pa det forste stedet som annonserer for overnatting, kommer en feit mann i bar overkropp ut og forteller meg at her er det for dyrt for meg. Det er slett ikke et uvanlig svar; pa Krim fikk jeg dette svaret pa et tilsvarende sted: "Nei, denne leiligheten er for to personer". "OK, sa betaler jeg for to" svarte jeg, men dette er nok et svar som ikke finnes pa russisk. "Nei, det ma vare to!". Men siden jeg ikke har sa mange rubler, velger jeg a godta mannens svar. Etterhvert sykler jeg langs en strand ved Azovhavet, og ser etter en mulighet til a sla opp teltet, men hele strandomradet er bebygd. En gutt forteller meg at jeg kan finne en camping et tre kilometer lengre ostover, og jeg prover a finne denne. Tre kilometer senere svinger jeg inn pa en inngjerdet strand. To menn star a henger i porten, og de presenterer seg som Nikolaj og Alexander - henholdsvis bestyrer og vakt. Ingen av dem klarer a feste blikket pa hverken meg eller sykkelen, og er litt usikre pa om de driver en camping, men vil gjerne at jeg kommer innenfor innhengningen. Siden sola har gatt ned, godtar jeg betingelsene: "OK, du skal fa sette opp teltet ditt her, men ma vare ute klokka atte." Nar jeg har satt opp teltet reduseres tilbudet noe: "Du ma dra innen klokken seks og ma sette opp teltet ditt bak vaktbua". Dette har antakelig noe med tillatelse til a drive camping eller at jeg er utlending a gjore. I det jeg skal ta meg en dusj, kommer Alexander og en mann med et kort navn som jeg ikke klarer a uttale. "Her, ta dette. Dette er russisk grillmat. Spis det na eller senere. Gratis!". Det er ikke noe som heter gratis grillmat, men siden det ikke var noen servering i passkontrollen, setter jeg tallerkenen i teltet. En eldre mann som bor pa campingen kommer til, og alle fire folger meg til dusjen mens de forteller hverandre om meg. "Han er norsk! Han har syklet fra Norge! Han bor i telt!". Alexander og han med det korte navnet - som kan noe engelsk - venter utenfor dusjen mens jeg dusjer, men synes jeg bruker for lang tid. Innen jeg har tatt frem sapen gar dora opp. "Paul! Paul! Er du ferdig!?". Pa vei tilbake til teltet brabremser en liten hvit bil foran meg. "Paul! Sett deg inn i bilen!". Men jeg er ikke sa begeistret for biler; det er nesten noe uverdig over a sitte i en bil og se opp pa gaende eller syklende mennesker. Jeg har armer og bein, men i en bil ma armene henge ned langs siden og beina holde seg pa en matte foran et sete en ma sitte ganske rolig i, mens jeg ser ut av det er som bestemt skal vare synsfeltet. Dessuten - om jeg blir med disse gutta et sted, er jeg avhengig av at de gidder a bringe meg tilbake; sa godt som kidnappet. Men forst og fremst fordi sjaforen er stupfull takker jeg nei. "Takk, men jeg skal bare ha en ol i baren for jeg legger meg; jeg skal tidlig opp i morgen". Sa folger alle meg til baren, og han med det korte navnet og engelsk som blir treigere og treigere for hver ol, spanderer. Sa kommer Alexander - som visstnok kan forsta tysk, men ikke si et eneste tysk ord - med mere ol. Og sa kommer kona til Alexander med enda mer ol. Og nar det hoper seg opp foran meg, kommer bartenderen med russisk konjakk. "Bare drikk, baren spanderer!". Han med det korte navnet forklarer: "Vi vil sa gjerne at du far et godt inntrykk av Russland!". Selv har han et blandet syn pa landet. "De der", sier han og peker pa en gjeng "kommer fra Moskva og tror de er sa kule. Det er de ikke i det hele tatt! Men russere tror at om sommeren sa ma de reise ned til havet og spise grillmat der". Han lurer pa hvorfor jeg gidder a sykle "Hva er det som er sa morsomt med a tra disse pedalene rundt og rundt?". "Spenningen" sier jeg, og moter ingen forstalse hos en som ser pa spenning som noe uonsket. Alle har sporsmal til meg, og de spor som de kjorer eller star i ko - meg selv forst. Jeg rekker a hore "Paul! Hvorfor reiser ..." for nestemann sier "Paul! Fortell meg ..." men rekker ikke fullfore for "Paul! Ikke hor pa han, han er full. Si meg ...". Russisken min er darlig, og nar tre snakker russisk samtidig blir det bare latterlig. Han med det korte navnet klarer na savidt a holde seg pa stolen ved a klamre seg til olflaska. "Ikke tro pa russere, de vil alltid prove a lure deg!". Dette har jeg hort for, men han med kort navn overgar dem alle: "Alexander prover a lure deg. Kona hans prover a lure deg. Ogsa jeg prover a lure deg". Han er sa full at jeg tror pa ham.

Neste morgen vekker jeg vakta, som har vondt i hodet. Femten ol til tross, sa var det han som virket mest oppegaende kvelden i forveien. Sammen gar vi pa en tilhorende kafe og spiser frokost: et oppskaret brod og en kopp kaffe; en virkelig stor frokost til ostblokken a vare. Betalinga er ikke sa noye. Tilbake i vaktbua vil han gjerne dele en ol i en plastflaske som han begynte pa dagen i forveien, og forst et par slurker senere kommer jeg unna.

Noen kilometer lengre unna sykler jeg ned til stranda for a spise en honningmelon, men rekker bare et par bater for en gutt kommer bort til meg. "Faren min lurer pa om De ville spise frokost med oss" sier han og peker mot et duk som er spennt opp fra en Lada. En mann under denne vinker meg dit. Han heter Roman, og har med seg kone, bestemor, sonn og svigerinne pa piknikk. Jeg blir servert kylling, salat, brod og vin. "Slapp av, det er lettvin" sier Roman og peker pa svigerinnen "hun er ikke gift". Ingen kan helt forsta hvordan det er mulig a ha to maneders ferie, og jeg klarer heller ikke a forklare det pa en troverdig mate. Sa forteller han litt om hvor lite han tjener, men at han ikke har noen bekymringer for det. Sikkert mange som kunne lart noe av ham.

Mens jeg fikk ga nogenlunde i fred pa Krim, er jeg igjen en popstjerne i Russland. Det er ikke mulig a stoppe a ta en narmere titt pa kartet uten at noen stopper for a sla av en prat. Og i alle butikker kommer butikkdama ut pa gata etter meg med en kopp vann eller kaffe. Jeg vet ikke hva det kommer av - antakelig har de ikke snakket med en virkelig utlending for - men jeg haper det varer slik. Lenge.