Jalta

To fjellpass etter Sevastopel ser jeg flere hundre meter ned mot Svartehavet. Og om jeg noyer meg med a se noen fa meter ned fra utkikkspunktet, ser jeg et gront hav av knuste champagneflasker - det er tydligvis ogsa andre som har blitt glade av utsikten. Glatt og lyst gratt fjell stiger opp fra havet til imponerende formasjoner, mens veien svinger seg halvveis oppe i skraningen.

Jeg svinger av fra hovedveien halvveis oppe i fjellet, og folger sma, kronglete veier narmere havet. Veien er omkranset av sypresser og datsjaer - overdadige sommerhus av engelsk bindingsverk eller i arabisk byggestil. Overklassen fra Italia, England og Russland tilbrakte somrene her fra siste halvdel av 1800-tallet, men etter revolusjonen ble disse inndratt avstaten og om gjort til sanatorium for arbeiderklassen, en kategori som etterhvert omfattet partitopper og deres venner. Det er lite biltrafikk pa disse veiene; dessto mer gaende turister. En del av disse rekerode russerne burde vart forvist fra sola, men det er vel slutt pa deportasjoner na. De er sa rode at det gjor vondt a se pa; noen flasser og har fatt soleksem, uten at det later til a legge noen demper pa begeistringen over sola.

I Cimeiz - en liten landsby omtrent ved Ukrainas sorkapp - tar jeg inn pa et hotell med utsikt til alle datsjaene i skraningen. Stranda bestar av gronne bukter, runde steiner og stoyende barer. Pa en restaurant oppe i skraningen far jeg servert en flaske kald hvitvin fra Krim til middagen. Rodvinen er noe skvip, mens hvitvinen gar an om den er kald nok. Fra restauranten ser man ned pa menneskene i gata, som igjen ser noe misunnelig og foraktelig opp pa overklassen som sitter med beina pa bordet mens de blaser roykringer tilbake. Ikke det at mannen i gata aldri kommer opp, men han kaster ganske fort fra seg menyen og drar med seg ei kone med utslatte armer ned igjen. Og sann var det vel da adelen satt her i stive uniformer, og da partieliten satt her i morgenkaper og slik er det fortsatt, med de nyrike i fotballdrakter og jalete jenter. Og en syklist som ikke har gjort noe for a fortjene dette. Nar jeg trekker sykkelen min ned fra hotellets trapp og ut pa gata, ser jeg at vakten - som ikke har noen uniform - barer en pistol lost hengende i beltet. Der og da bestemmer jeg meg for a komme meg ned fra dyre restauranter og hoteller til mannen i gata for en ny revolusjon braker los.

Helt siden Breslau har jeg sett bilder av og hort snakk om Jalta. Det virker som om det er et valfartsted; et sted man ma reise til en gang i livet. Folk sparer i aresvis for denne reisen, kjoper inn nye klar og farger haret - alt skal vare perfekt. Jeg kommer syklende svett og mokkete, og vurdere a passere hele byen pa hovedveien oppe i fjellet, men er litt for spennt pa hva dette er. Nede i byen treffer pa en mann som heter Alexander og har en papirhatt pa hodet, og han tilbyr meg a leie overnatting i hva som for meg ser ut som slummen. Endelig ikke noe hotell, tenker jeg, og haper pa at det er bokollektiv, men det later til at jeg har leid hele bokollektivet for meg selv. Og antakelig betalt for mye, for Alexander skal absolutt vise meg hvordan alle kranene i leiligheten fungerer. De fungerer akkurat som andre kraner: man vrir pa de og sa kommer det vann. Etterpa skal han vise meg hvordan jeg kommer til stranda, som om den er vanskelig a finne. I lopet av de sotti metrene dit passerer vi et nedbrent skur, og Alexander beklager seg pa det sterkeste og begynner a rydde bort sotete bjelker og plater. Etterpa skal han ringe broren sin, for det er han som eier leiligheten sier han. Jeg lurer litt pa akkurat det, for broren heter ogsa Alexander, men tradisjonelle navnevalg har jeg stusset over tidligere.

Tre kilometer vest for Jalta ligger Livadia. Da tsar Nikolaj II bygde seg et sommerhus her i begynnelsen av 1900-tallet, var det startskuddet for det skredet av turister som kommer idag. Men tsaren og hans familie fikk ikke nyte mange somre i huset for revolusjonen, da huset ble omgjort til sanatorium, og senere Stalins sommerhus. I februar 1945 mottes USA, England og Russland her, for a bli enige om hvordan verden etter krigen skulle se ut. I atte dager satt de rundt et stort bord og forhandlet om landegrenser. Pa bildene smiler Josef Stalin - som var vertskap og initiativtaker til konferansen - mens han i hvit uniform royker sigaretter. Winston Churchill ser ivrig ut som en liten gutt, der han sitter med uniform med medaljer, royker en sigar og blar i kart over Europa. Thoedore Roosevelt derimot, ser engstelig og sliten ut i dressen sin. Kanskje han tenker pa at USA snart kan ta i bruk atomvapen, eller kanskje han er bekymret for sin egen helse - han har bare noen maneder igjen a leve. Jeg far ikke fotografiene til a stemme, og spor ei vakt om ikke forhandlingsbordet sto i rommet ved siden av. Den gamle damen bekrefter det pa tysk. Jeg spor hvordan de kom til Jalta mens krigen raste i Europa. "Roosevelt og Churchill kom med bat til den engelske flybasen pa Malta i Middelhavet, og fly derfra til en militar flyplass i Sevastapol" forteller hun. Hun har tydligvis lyst i snakke mer tysk. "Hvordan sier man pa tysk: man landet PA flyplassen?". "Jeg tror det", og hun forsetter a fortelle. "Churchill bodde i en datcha etter en engelskmann i Alupka noen kilometer lenger vest, mens Roosevelt bodde her i huset. Det ga Stalin mulighet til a ha hemmelige moter med Roosevelt. Pa disse motene ble de enige om at Sovjet far beholde en tredjedel av Polen, mot at de erklarer krig mot Japan, i et hap om at Japan skulle overgi seg uten at atomvapnene ble tatt i bruk." "Og gjorde Stalin det?". "Forst etter at Hiroshima ble bombet". Som erstatning for landomradene fikk Polen deler av Tyskland; det var vel lett a vare raus med tyske landomrader under denne konferransen.

Jalta er en av disse stedene som jeg har hort mye om, men som allikevel imponerer. Langs en flere kilometer lang strandpromenade kan en se opp mot fjellene som omkranser byen pa den ene siden, og pa et blagront hav pa den andre siden. Og midt i mellom jenter i gjennomsiktige topper over korte skjort med bare hoftebein. Dette er dognfluenes dans; dette er arets - kanskje livets - hoydepunkt. Denne blomstringen foreviges foran fontener, statuer og havet. Eller av en av de mange og svart dyktige tegnerne som sitter i lyset fra reklameplakater og tegner ansikter; dog slankere, uten kviser og med mye storre oyne. Eller en kan la seg avfotografere med et reptil i hendene, ikledd dronningkostyme eller sammen med jenter i noe som skal vare sexy undertoy, kaninorer og kaninrompe. Eventuelt kan man velge det mer bisarre, som i SS-uniform eller mellom to negre - og da gjerne hengende pa en bambusstokk i mellom dem.