Jiayuguan

Nar jeg sykler ostover fra Dunhuang, har jeg vinden i ryggen og veien er fin. Men nar en lastebilsjafor like etter Anxi ruller ned vinduet, lener seg ut og roper "Oh - Kei!", forstar jeg at det er darlig vei i vente. Det viser seg a vare ingen vei. Den nye motorveien bygges rett oppa eksisterende vei, slik at all trafikk gar i sanda pa sidene. A sykle i humpete sand er tungt, men alt stovet er varre a svelge. Pa slutten av tredje dagen med ukvemsord finner jeg en alternativ rute. Det er ikke bare jeg som finner den, nesten all trafikken havner oa den samme smale veien. Allikevel er trailerne lettere a holde pa avstand enn stovet, sa jeg overnatter fornoyd i en landsby. Men nar ett problem forsvinner, kommer det jo som kjent ett nytt ett. Det vil si, dette er et gammelt problem. Hver gang jeg tror vinteren er over, far jeg en ny fonn i fanget. Nar jeg ser ut av vinduet neste morgen, er alt hvitt. Vinteren innhentet meg til slutt - det skal visstnok vare hvitt alle hundre milene ned Hexi-korridoren. Det er knapt en bar flekk pa veien, og jeg angrer pa all sytinga over stovet.

Litt nedenfor der hvor Hexi er som smalest - gjennom det ti mil brede Jiayuguanpasset - kommer jeg til Muren over alle murer. Pa grunn av et misvisende kart og folk som gjerne vil ha meg til a stoppe hos dem, har jeg flere ganger trodd at jeg sa Muren, men det viste seg bare a vare fort eller en kjede med varslingstarn. Veien og jernbanen har skaret seg tverrs igjennom den ekte muren. Pa en hoyde til ventstre ligger ett stort fort med tre hoye bygninger pa toppen. Jeg prover a komme inn pa fortet Jiayuguan, men ei souvenirselger forteller at det er stengt for dagen. Kanskje like greit, det er bikkjekaldt, og det spraker i snoen nar jeg sykler inne til byen med samme navn som fortet.

Neste dag klarer jeg a innta Jiayuguan, fortet som markerer den vestlige enden av Muren. Herfra strekker den seg 670 mil ostover. Alle deler av borgen har et tilhorende sagn. Som om han som var sa genial i aritmetikk at han regnet ut hvor mange mursteiner som matte til for a bygge borgen. Sjefen hans var derimot en drittsekk og plusset pa en ekstra stein. Da Jiayuguan sto ferdig, var det ganske riktig en stein til overs. "Du har regnet feil!", sa sjefen. "Vi hugger hodet av deg ved morgengry!". "Nei, det er ingen feil!", sa matematikeren og la steinen pa kanten av brystvernet. "Denne steinen ma ligge her for a stabilisere borgen". Sjefen tok visstnok ikke sjansen pa a bevise at det var feil. Pa billetten min star det at utsikten fra Jiayuguan er fantastisk; at man kan se snodekte fjelltopper. Billetten er beskjeden - alt jeg ser er snodekt. Videre star det at man kan se langt innover Gobiorkenen, men jeg ser bare noen sorte skyer over orkenen. Inn til byen er det derimot god utsikt til bade to kjernekraftverk og noe som ser ut som smelteverk - de forste spyr ut hvit royk, mens den siste lager sort royk. Sa mye at jeg er lurer pa om muren er for a forhindre folk fra a flykte fra forurensningen. Jovisst er det vakkert i Kina, men ikke her i byen. Det er forst nar jeg kommer ut pa landeveien - og gjerne en liten landevei - med rimfrosne trar pa begge sider og fjell som stiger opp av disen bak der igjen at det er vakkert. Pa kanten av Muren star det ei jente som ser ut som om hun ikke har bestemt seg om hun vil vare pa innsiden eller utsiden, der hun balanserer pa toppen. Venninna hennes skal til a ta et bilde av henne, men oppdager et fly som tegner en hvit strek over himmelen. "Ah ah ah!", roper hun begeistret. Jeg peker pa et fly som kommer i motsatt retning og prover a gjenta hennes beskrivelse av "fly". "Yeah, we're having a freaking airshow here, man!", sier jenta pa Murkanten. Selv om de ser kinesiske ut i hvite boblejakker, hoyhalte stovletter og orevarmere som er en rosa kanin pa hvert ore, sa oppforer de seg ikke slik. De er da ogsa koreanere, men studerer kinesisk i Bejing. "Hvor lenge skal dere studere?", spor jeg. "Omtrent sa lenge vi vil. Det er et fantastisk sprak!". Og det har de rett i. Russerne kunne gjerne fortelle at kona hortes ut som en Kalasjnikov nar hun snakket - og kunne ha et snev av sannhet i det - mens kjeftende kinesiske kjerringer hores ut som fuglekvitter. "Mongolerne" - eller hunerne - "ma ha vart noen skikkelig kjipe naboer, siden kineserne gadd a bygge denne Muren", sier hun ene. Det har hun sannerlig rett i; jeg kjenner ingen andre som har holdt pa i tusen ar med a mure naboen ute.

I et lite lokale nede i byen far jeg massasje - egentlig mest for a varme meg. Her er massasjen med klarne pa, sa jeg slipper pinlighetene fra Krim i sommer. I tillegg legges det et handkle mellom meg og massoren, som er mann. Og blind. Allikevel har han ingen problemer med a finne hvilke bein pa kroppen som har vart brukket. Knakinga fra ryggen klarer savidt a overdove pesinga fra den blinde mannen. Det er sa vondt at jeg gleder meg til a sette meg pa sykkelen igjen for a fa massasjen ut av kroppen.

Pa en bar senere pa kvelden skal jeg til a sette meg ved et bord i hjornet, nar en kelner kommer og foreslar at jeg setter meg midt i lokalet. Ved siden av meg sitter ei dame. En mann kommer inn og leverer en unge hos henne. Deretter far hun en tekstmelding, hvorpa hun begynner a grate. Strigrate. Det er nesten sa jeg er glad for a se en kineser ta av seg masken. Aller helst ville jeg ha lagt en hand pa skulderen hennes og sagt "sa, sa" eller noe trostende, men jeg tror ikke jeg kan vare til noen som helst nytte og holder kjeft. Isteden kommer ei jente bort til bordet mitt. "Can I sit here?". Jeg er ikke dummere enn at jeg skjonner at jentene er ikke interessert i Paul, men hudfargen min. Men akkurat det bryr jeg meg ikke sa mye om na; like lite som prinsippet med a velge hvem jeg vil snakke med selv, isteden for a snakke med dem som tar kontakt med meg. Nar kun en av femti snakker nok engelsk til at det gar an a holde en samtale, er det mest praktisk pa denne maten. Jenta heter WenWeiLi. "Klart du kan!". Hun drar meg opp pa dansegulvet, men da kommer den sedvanlige guttegjengen som alltid skal danse tett inntil meg, og jeg gar tilbake til den trygge olen min. "Du vil ikke heller sitte i baren?", spor WenWeiLi og jeg flytter meg dit. "Hils pa sosteren min!", sier hun og jeg hilser pa bartenderen som ser ganske forskjellig ut enn WenWeiLi. Fordelen med a sitte i baren, er at mange tor snakke til meg. Ulempen med a sitte der er den samme. En full mann prover a sla av en prat, men det aller meste ma WenWeiLi oversette. To enda fullere venner av mannen kommer til, og han ene legger armen over skuldrene mine. Og der blir armen liggende mens han spanderer en ol. Etter tur spanderer de hver sin runde med ol som koster ti ganger sa mye som i butikken, mens mitt forsok pa a rive en runde avslaes bryskt. Han som driver baren kommer til, ikledd en sort genser med en jakke over. Nar jeg senere spor tre karer under en bru stande rundt et brennende oljefat om veien ut av byen, og far svar av en kar i dress, skjorte og slips, stusser jeg over den omvendte dresskoden i Kina. Uteliggerne gar i dress, mens direktorer gar i genser og jakke. Og han antakelig aller rikeste gar i joggebukse og hettegenser av aller skitneste sort. Bareieren viser stor interesse for bildene jeg har lagret pa kameraet, og bryr seg katta om sangeren med hoyt har som fra scenen prover a dra med alle gjestene pa allsang. Han flytter heller ikke blikket nar ei jente henger topplos oppned fra ei stang - kun nar det pafolgende fyrverkeriet pagar snur han litt pa hodet. Kanskje ikke sa rart - alle kelnerne som styrter til tyder pa at gnistregnet fra lyskasterne ikke var planlagt. Mens WenWeiLi selger ol pa ol til de middelaldrende mennene som henger rundt meg, slar det meg at kanskje dette var noe hun planla. Kinesiske menn liker a spandere ol, jeg liker a drikke ol og se pa jentene, mens jentene pa scenen liker penger, som utestedet betaler dem fordi de liker a selge mange ol. Slik gar verden rundt.

"My name is Paul", forteller jeg ei jente som spor. "Ah, MissPaul! Han heter MissPaul", forteller hun alle kollegene sine, uten at mine innvendinger tas til folge. "Paul" er ikke lett a si for kinesere, det blir vanligvis til "Pang". Jeg trodde at det var et navn som vitnet om en farlig mann med futt og fart, men sa kom det meg for ore at det betyr "Feiten". Det er rett og slett en logn, og jeg har derfor blitt nodt til a fa meg et kinesisk navn. Jeg heter na Bao Lou.