Karagandar

Tilbake pa landeveien, hvor jeg mottas som en folkehelt hvorenn jeg kommer. Samtalene stilner nar jeg kommer inn pa en kafe eller motell. "Hvor kommer du fra?" spor en vagal mann. "Norge". "Amerika?". "Nei, Norge". Norge er mer eksotisk for kasakhstanere enn Kasakhstan er for nordmenn. Det hviskes. "Er det ikke kaldt?". "Nei, dette er som Norge". Om dagen er det rundt tjue grader, og jeg sykler fortsatt i troye og sykkelbukse. Men jeg vakner ofte om nettene fordi jeg fryser. Pa varmeldingen sier de at det er ned mot null grader om natta. Allikevel holder bondene fortsatt pa med innhostingen. "Du ma passe deg for vinteren; den kommer snart!". Alle byer som jeg kommer til pa vei sorover, er det en gjeng som rensker blomsterbeddene, som om snoen kan komme hvert oyeblikk. Trusselen om vinter er det som holder meg gaende; uten den hadde jeg blitt varende lenger pa hvert sted. Nar jeg skal betale for middagen, sier frokenen at den allrede er betalt for av noen av de andre gjestene.

De sor-afrikanske jentene hadde fatt odelagt syklene sine under transporten til Astana. Noen hadde forsokt a lage attetall av hjulene. Jeg tilbod meg a reparere dem, men fikk det ikke til. Sa nar Michele spurte om jeg trengte baggasjebrettet hennes, slo jeg til. Ved a skru av skjermen foran, far jeg pa et vis festet baggasjebrettet hennes foran pa min sykkel, og jeg kan endelig kaste opphengene som har plaget meg og fire verksteder i sommer. Dermed har jeg ingen mekaniske problemer; det foles som om jeg kan sykle til evig tid.

Russisken min er ikke god. Jeg hadde ambisjoner om a pugge ord, men det er alltid noe annet som er mer interessant. Jeg provde ogsa a skrive ned en ordliste og legge den sammen med kartet foran meg nar jeg sykler, men pa veien har jeg nok annet a folge med pa. Jeg klarer samtaler som dreier seg om sykling og mat, men sliter ellers. Derfor slar jeg folge med en mann jeg treffer pa gata, inn i et hus hvor jeg snakker med ei dame; fortsatt uten a forsta hva dette dreier seg om. Forst nar de setter pa en video med Tom Cruise forstar jeg de vil verve meg til scientolog. Jeg er ikke interessert og gar. Pa vei ut kommer en mann. "Bare ett sporsmal for du gar: Er det noe i livet ditt du gjerne vil forbedre?". Jeg tenker meg godt om, men kommer isteden til at jeg er ganske heldig som har mulighet til a drive med dette. Jeg forklarer mannen hva jeg driver med, og at jeg er ganske fornoyd med tilvarelsen. Det virker som om han har litt forstaelse for det. "Men les boka til Hubbart!" roper han etter meg.

Det er morsomt a vare helt, men det er ogsa fint a kunne skifte til klar som tiltrekker seg farre folk og fluer, og rusle relativt anonymt rundt i en by. Vel, her er det riktignok ikke lenger er sa anonymt som for - de fleste har skjeve oyne. I Karagandar kommer en ung mann til meg pa en kafe. Han vil ha ol, men jeg liker ikke fremgangsmaten hans. Jeg gir penger til tiggere med et handicap, men denne fyren er rask nar han loper etter meg ned gata. "Kamerat! Gi meg penger!". "Nei". "Kom igjen, bare to hundre!". "Fa deg en jobb. Det er plenty med jobber her i landet", sier jeg som ikke jobber. "Jeg er student. Gi meg penger!". Jeg gar lei, gir han et dask i bakhodet og blir hoyrostet. "NJET! FORSTAR DU IKKE NJET!". Han forstar njet nar det sies sa hoyt at andre folk blir interesserte. Etterpa far jeg litt darlig samvittighet for a dalje til en torst muslim na under ramadan - jeg hadde sikkert ogsa blitt torst etter en dags faste. Skjont, folk her spiser, drikker og royker midt pa dagen. Det later til at de har en slags gladislam.

Ute i gata er det tuting; nok et bryllupsfolge er pa veien for a legge ned blomster og drikke champagne ved alle byens minnesmerker. Bortsett fra Lenin, foran ham ligger kun en stovete krans fra et kollektivbruk. Bilene er pyntet med fargerike band, og selve brudeparsbilen har to store gyldne ringer pa taket. Det ser ut til at trafikkreglene ikke gjelder for bryllupsfolgene; de kjorer tutende gjennom kryssene pa rodt lys.

Etterpa stikker jeg innom en kafe like ved hotellet for a ta en ol - det er gjerne under denne siste olen at morsomme ting skjer. Jeg havner til bords med fire menn; to av dem i dress. "Vi er ute for a feire at jeg har jobbet som jurist i samme firma i sju ar!" forteller Arman. "Sa du liker jobben?" spor jeg. "Nei, den er ganske kjedelig". "Desto mer grunn til a feire", troster jeg. "Er du syklist?" spor en av dem. "Ja, faktisk! Hvordan vet du det?". "Ser det pa maten du gar pa. Du har store bein". Tviler pa at han sa det, men jeg er blitt ganske tung i kroppen; spensten er ikke som for. "Hvor kommer du fra?". "Norge". "Norge?! FROKEN! FROKEN! Tre hundre gram vodka og en soppsalat!". For hver vodka holdes det en tale. Jeg slipper ikke unna. Sier noe om hvor hyggelig det er a komme til Kasakhstan. Jo mer pompost, jo mer jubel; uten at jeg tor trekke inn Gud, Allah eller Nasarbajev. Tre hundre gram vodka og en soppsalat senere er mennene klare for noe mer moro. "Skal vi ga og ta badstu?", foreslar Arman. "Badstu na?!". Det har blitt midnatt natt til fredag. "Ja, med vodka og jenter!". "Nei takk". "Greit, vi kan godt dra et annet sted". Utenfor kafeen har en hvit bil kjort opp foran inngangen, og jeg setter meg baki og hilser pa sjaforen, som sitter pa bilens hoyre side. Han smiler og kjorer sa hardt at jeg velter over begge jentene i baksetet. Bilen stopper foran en port i et boligstrok, og vi gar gjennom denne, ned i en kjeller, forbi en bar og gjennom en dor hvor det star VIP. Der inne er det ingen andre enn de ti personene i vart folge, og vi setter oss i brune skinnsofaer rundt et bord. En froken barer inn et fat med flasker og glass. Jeg synes det er morsomt med VIP-rom, og tar noen bilder der. Antakelig ble det for mange taler, for der nede klarer jeg a rote bort kameraet mitt. Tapte ting som kan erstattes er bortkastet a ergre seg over, og jeg far kjopt et tilsvarende og nyere dager etterpa. Ser heller se pa dette som en oppgradering. Jeg har en reiseforsikring, men tror ikke den dekker festtaler.

Lordag kveld spiser jeg middag pa samme restaurant som de to foregaende kveldene; i en verden hvor alt er nytt er det godt a ha noe som er kjent. Etter maten havner jeg til bords med en stor mann med russisk utseende og en liten tett fyr med skjeve oyne. En yngre mann kommer bort til meg. Han snakker godt engelsk. "Du bor ikke vare sammen med de karene der. Bli heller med meg!". "Hvorfor skal jeg ikke vare sammen med disse?". "Tro meg - de fyrene er ikke bra. De sa at det ville ga meg ille om jeg stikker av med deg!". Jeg tror ikke mennene er skumlere enn et par ol, men velger a bli med den unge. Vi setter oss baki en bil, og damen bak rattet kjorer til en bar hvor kelnerene er kledd i kilt. Han jobber for Kasakhstans storste oljeselskap. "Foreldrene mine kommer fra Karagandar. De hadde ikke rad til a betale for studiene i England, men sa kom oljeselskapet og betalte for de siste to arene av mastergraden. Til gjengjeld ma jeg jobbe for dem i minumum tre ar. Egentlig ville jeg studert mer i England, men de forlangte at jeg kom hit".

Det var nok siste fest pa en stund. Na venter tusen kilometer over de kasakhstanske steppene, uten at noen storre byer er merket av pa kartet. Kanskje like greit.