Kerch

Veien videre er flat, og jeg treffer pa min gode venn medvinden igjen. Utenfor en butikk kommer jeg i prat med butikkeieren. Han lurer pa hvor jeg kommer fra, og slar seg pa brystet og sier "Krimsky tartar!". Det er ikke mange ar siden han kom tilbake fra deportasjonen i Uzbekistan. En gammel tartar kommer vil ogsa ha et ord med i laget. "Der var det varmt!". Han ma ha tilbrakt 47 ar i forvisning der borte, mens han dromte om a komme tilbake. Han ser fornoyd ut na, der han gar a spiser en iskrem.

Kerch ligger helt ost pa Krim, i sundet mellom Svartehavet og Azovhavet - som ma vare verdens mest innestengte hav. Fra Atlanterhavet ma en igjennom bade Gibraltarstredet, Bosborusstredet og dette stredet ved Kerch. Nar jeg ankommer byen, vurderer jeg a reise forbi og prove a komme inn i Russland, men klokken er blitt fem og jeg kjenner en forkjolelse etter a ha gatt med vat badebukse hele kvelden i forveien. Pa hotellet blir jeg invitert opp pa rommet til Axel. Han er en tysk, som presenterer seg som antropolog og historiker. "But yoo cannot get someone to pay foer zat" sier han, og forteller at han har vart kaffebonde i Panama de siste tjue arene. Han er full av historiske teorier, og forteller meg at jeg gikk glipp av bade en bunker fra krigen og en greskbygd mur de siste hundre kilometerene. "Efery nao end zen I must travel a moenth oer two". Jeg lurer pa hva dama hans sier til det. "I will give up my girlfriend if she will not let me go!". Med seg har han bilder av familie. Det mest interessante er et bilde av faren hans, i den tyske harens uniform fra 2. verdenskrig. Han hadde tjenestegjort i bade pa ost- og vestfronten, men ville aldri snakke om det. Axel lurer pa om vi ikke skal sykle sammen et stykke, men jeg skylder pa forkjolelsen min og sier at jeg ma ta det med ro en dag eller to. Det er ogsa sant, men jeg hadde nok takket nei uansett. Selvfolgelig hadde det vart interessant a reise med en historiker, som kan fortelle om sammenhenger i historien underveis, men den mest interessante historien synes jeg er den som folk jeg treffer forteller, og da er det best a vare alene.

Det er ikke det eneste tilbudet om folge jeg har fatt. Dette trange sundet mellom Ukraina og Russland later til a vare en popular sykkelrute. To dager tidligere traff jeg Marco og vennen hans i Feodasia. De har syklet fra Rugen i gamle Osttyskland, og har tenkt seg over Kaukasus via India til Sydney! Kameraten snakker russisk med skarrende tyske r-er, kanskje min forste undermann i russisk - ihverfall pa uttale. "Jeg hadde russisk pa skolen i seks ar. Kan fem ord. Ingen likte russisk - det var om a gjore a klare eksamen med minst mulig margin". De har vart ute a syklet tidligere, jeg kan se det pa utstyret. Alt de har - fra stalramme til bagger og dekk - er mer robust enn det jeg sykler rundt med. Marco har ogsa en henger etter sykkelen, og oppi der har han en hund. "Hunden har eget pass!" forteller han, men vil gjerne bli kvitt bikkja. Den er heller ulydig og lager mye problemer. Jeg spor om hvordan det er a sykle med henger. "Uvant til a begynne med, men det gar greiere etterhvert. Men den tar for mye vind, sa all bagasjen henger na pa sykkelen. Hengeren forsvinner sammen med bikkja." Ogsa de er skjont enige om at dette er siste reise. Kameraten fyller forti ar samme dagen, og det er ingen fremtid i dette som vi driver med; dette er en her-og-na tilvarelse. Tyskerne diskuterer litt om hvem som skal sykle forst - vare "fuhrer" - for han ene lofter hoyrearmen i en kjent hilsen. Sa ler begge. Det virker som om de har selvironien, optimismen og humoret til a kunne gjennomfore et slikt prosjekt.

Mitt eget prosjekt bestar na av a bli kvitt forkjolelsen og forberede meg pa denne grensepasseringen som jeg har gruet meg til i halvannen maned. Etter nesten 2500 kilometer i Ukraina er det pa tide a komme videre.