Koksjetau

I Koksjetau samles folk pa torget foran hotellet hvor jeg bor. Det er en slags aktivitetsdag, hvor byens forskjellige klubber og foreninger presenterer seg. Noen bord er satt ut i en hestskoform, og pa bordene spilles det sjakk. I hesteskoens ytterkant sitter folk og klor seg i hodet, mens en mann gar rundt og spiller mot alle sammen fra innsiden. Det ene oyenbrynet hans gar opp og det andre den, han har hodet pa snei og jakka henger skjevt over skuldrene, som om han har tenkt sa mye at hele mannen har blitt skjeiv. Etterhvert som mannen kommer til et brett, flytter spilleren pa hesteskoens ytterside en brikke, deretter gjor den skjeve mannen det samme. Han har lynraske hender, og tenker nesten like rask. Og om en luring har forutsett hvilken trekk den skjeve kommer til a gjore, og har et mottrekk klart med det samme, sa svarer den skjeve mannen umiddelbart. Etterhvert som spillerne fra yttersiden rekker frem handa - sjakkens tegn pa at slaget er tapt - kommer en mann og stiller opp brikkene igjen for nestemann far sette seg.

I judoklubben gar det toffere for seg. Oppe pa en scene gar den ene utoveren etter den andre los pa en halvt hode kortere gutt. Gutten har god balanse, for han vinner hver gang selv om motstanderne virker langt sterkere. Nar to menn i min vektklasse motes, blir de staende ganske stille mens de prover a unnga at den andre far festet et godt grep. Men han ene klarer nok det allikevel, for plutselig flyr den ene gjennom lufta. Den andre folger etter, og sammen faller de pa armen til den forste. Armen brekker rett over albuen. Det ropes pa forstehjelp, og en mann i hvit frakk og en liten koffert kommer lopende over plassen. Etter ham folger ei sykepleier med ei hoy hvit hatt, slik som bakere bruker. Jeg tenker at jeg skulle vart ganske syk om jeg ikke hadde kommet meg pa beina og lopt avgarde om ei slik sykesoster hadde kommet mot meg med en sproyte av glass og metall, men prover a huske kastet til neste gang jeg blir truet med dans.

I kjelleren under hotellet er det en grill, og jeg stikker innom der en kveld. Siden jeg etterhvert begynner a smake forskjell pa de forskjellige vodkaene og nettopp har spist, noyer jeg meg med te. "En kopp te, er du snill!", sier jeg til serveringsfrokenen. Hun kommer tilbake med et fat brod. Sa kommer hun med et grillspyd med geitekjott. Og til slutt en ol. Sa god er russisken min blitt etter a ha vart i bruk hver dag i fire maneder. Deretter kommer to jenter og setter seg ved bordet, men like etterpa kommer deres forloveder og presser seg inn pa benkene pa hver side av bordet de ogsa. Alle har skjeve oyne; de aller fleste har det i denne byen. Det ene paret skal gifte seg om to uker, de andre like etterpa. "Det skal bli skikkelig fest i to dager! Med hundre gjester! To hundre !" forteller den ene brudgommen. Han er 22 ar. "Det er vanlig a gifte seg nar man er rundt 20" forteller den ene jenta. "Og hvor mange barn er det vanlig a fa i Kasakhstan?" lurer jeg pa. "Seks!" sier hun. "Og etter bryllupet blir det bryllupsreise?". "Nei, da er det hjem og sove" sier den andre mannen. Den ene jenta begynner a hoppe opp og ned pa benken. "Sove..." sier hun, og den andre jenta begynner a knise. Begge gutta ser ned i bordet og bort.

Etter to uker pa slettene kommer en ny klatreetappe. Det er behagelig a kunne feste oynene pa noe fjell igjen; de gir en betryggende referanse i landskapet. Og det er jammen litt av noen fjell; fantastisk flott. Ser ut som rester av noen vulkaner.

Pa et motell utenfor Akkol deler jeg rom med en mann i fortiarene. Vladimir arbeider med okologi, men sporsmalene han stiller meg er om okonomi, og jeg far vite at han tjener rundt tusen dollar i maneden, at han jobber selvstendig og betaler fire prosent skatt. Neste morgen star han i skjorte og underbukse mens han gjor morgengymnastikk. Han forer armene i en horisontal bue foran seg, for han tar hoftefeste og kneboy. Nar okologen er ferdig med morgengymnastikken, tar han pa seg en morkegronn dress som det ser ut som han har sovet med og grer hentesveisen pa plass. Til frokost er det jeg som stiller sporsmal. "Du som jobber med okologi, har kanskje noe med Aralsjoen og gjore?". "Ja, det er det jeg arbeider med". "Har dere kontroll over situasjonen der na?". "Nei, vannstanden er tretti meter under opprinnelig niva, og synker fortsatt". "Hvorfor gjor den det?". "Du vet kanskje at arsaken til at Aralsjoen synker, er at en for stor del av vannet fra de to elvene som leder til sjoen, dreneres til jordbruk i Kasakhstan, Uzbekistan og Kirgisistan". "Kan man ikke bare sende alt vannet til sjoen?". "Nei, for mange er avhengige av dette vannet. Det gjelder a finne ut hvor mye som kan tappes. Og det er det jeg arbeider med". Vladimir blir ivrig, og prater fortere enn jeg klarer a forsta. En gang i Sovjettiden arbeidet man med planer om a snu elvene i Sibir for a lede vann hit ned. I utgangspunktet kanskje ikke en sa dum plan; det ville betyr enormt for denne stadig torrere regionen, og hoydeforskjellen er kun rundt femti meter. Det vil si at om en bygger en seksti meter hoy demning ved elvas utlop, vil vannet begynne a renne andre veien. Ulempen er bare at dette er ikke noe trangt dalfore, dette er flatmark. Og avstanden opp til kysten er flere tusen kilometer. Dermed ville man matte demme opp sa enorme omrader at det ville fort til en langt storre okologisk katastrofe enn Aralsjoen. Vladimir onsker meg lykke til videre, og gar for a regne videre pa hvor mye vann Aralsjoen trenger. Innen han finner svaret, videre synker vannstanden i Aral ytterligere.

Pa en kafe langs landeveien slurper jeg i meg borsj, nar en mann setter seg foran meg. Jeg ser pa de svarte hendene hans, og skal til a sporre om han er mekaniker nar en skarp kvinnestemme roper etter grillkjott fra et bord i andre enden av lokalet. Mannen gar ut og begynner a grille. Kjonnsrollene her er som ellers; kvinnene lager all mat bortsett fra grilling - det er mannens oppgave. Damen er ikke fornoyd med kjottet. "Froken, dette kjottet var darlig!". Jeg ser pa henne. "Hvor kommer du fra?", spor hun. "Norge". "Flinkas! Og hvor skal du?". "Til hovedstaden". "Good!". Jeg er litt lei av a svare pa disse sporsmalene, men grillmannen tar seg av sporsmalene, for a vise at det var han oppdaget meg forst. Pa vei ut av kafeen legger damen fem hundre tenge foran meg. "Nei, jeg trenger ikke penger!" prover jeg. "Schnaps" sier hun, og da skjonner jeg at dette er en diskusjon aldri kan vinnes. Venninnen hennes har litt darligere rad - eller er mer gjerrig - og legger to hundre tenge foran meg. Jeg er sannsynligvis den rikeste pa kafeen; allikvel er det meg seg samles inn penger til. Dette er skikkelig flaut, men det ser ut til at det bare er jeg som synes det. Grillmannen fortsetter ihverfall a smile. Tilsammen tipper jeg det tilsvarer en dagslonn for ham, og jeg vet at det er nok til i hvertfall to flasker brennevin. Hvis jeg noensinne hadde fatt lov til a betale for den.