Kratie

"Hvor er Kambodsja?", spor jeg en dame som selger ol der hvor asfaltveien blir til stov. Hun peker den en humpete kjerrevei. "Er du sikker?", spor jeg, tvilende pa at dette strakket kan vare eneste offentlige vei mellom Laos og Kambodsja. Damen er sikker. Etter noen kilometer passerer jeg en nesten gjengrodd kilometerpal, hvor teksten "FRNTIER 1 KM" bekrefeter at damen hadde rett og antyder at det ikke har skjedd stort her siden kolonitiden.

En kilometer lenger inne i skogen sperrer en bom kjerreveien. Det sitter ingen i bua ved siden av. Under et hus lenger borti skogen ligger en uniformert mann i en hengkoye, som han bruker svart lang tid pa a komme seg ut av nar jeg roper til han. Med en motvillig mine stempler han passet mitt. "Det koster en dollar a komme ut", sier han og holder igjen passet. Det kosta jo en dollar a komme inn, sa er det vel for a fa balanse i budsjettet at det man avkreves en dollar ved utgangen. Jeg gir ham tilsvarende i noen kip jeg har til overs, for vakta gir meg passet, reiser seg og labber tilbake mot hengekoya.

Humpeveien fortsetter gjennom skogen, og passerer sa en stopt obelisk. "Cambodge", star stopt inn i siden. Noen hundre meter lenger sorover sperrer en ny bom veien, og heller ikke her er det noen i bua ved siden av. Grensevaktene sitter pa en terrasse foran et hus. "Det passer litt darlig na. Vi spiser lunsj. Kom tilbake siden", sier en av dem pa engelsk. Men jeg har ikke sa mange andre steder a ga, sa jeg setter meg i bua og venter pa at lunsjen skal bli fortart. Litt stempling og en dollar senere er jeg i Kambodsja.

Slike grensepasseringer er nesten som en reinkarnasjon. Kun verslige ting kan medbringes til det neste livet - venner og sprakkunnskaper ma bli igjen. Na er vi atter bare meg og sykkelen; jeg har ikke lenger noen venninne, kan ikke lenger snakke med folk. Ogsa fysisk er det tungt a sykle. Veien bestar av los grus, som dekkene skjarer ned i. Siden det ikke gar sa fort, blir det varmt. Kreftene fordamper i varmen, og de flate skogsomradene foles som fjell. Varmtvannet fra sykkelflaskene gjor med kvalm, og jeg drikker for lite. Jeg er sliten.

I morket ender veien i en bred elv. Den eneste som er villig til a ta meg over, krever fem dollar, men jeg har smatt med kontanter og prover heller igjen i morgen. I landsbyen ved elvebredden finner jeg en restaurant som - i tillegg til den evindelige nudelsuppa - har brod og vann pa menyen. Et aggregat driver strom til en tv som underholder et tjuetalls gjester. Jeg prover a spise brod, men klarer ikke annet enn a drikke to flasker vann med det beroligende navnet "Relax". To damer pa andre siden av bordet stirrer bekymret - som om jeg ikke ser helt frisk ut. "Kom du ikke over elva?", spor en av dem, og jeg svarer med a spy opp en liter "Relax". Det spydige svaret til tross, restauranteiern er medlidende. "Her! Lukt pa dette!", sier han og stikker noe opp under nesa mi. Det lukter stramt. "Kan jeg sove her?", spor jeg, og kona hans kommer med en pute og peker mot en platting. Det er pa slike plankeplattinger at folk ligger og sover midt pa dagen mens jeg sykler forbi - kanskje noe jeg ogsa burde gjore? Myggen holder meg vaken, men jeg er for sliten til a sla etter dem. Like etter at det siste aggregatet slaes av en gang mellom ni og ti, blir det morkt og stille i landsbyen. Det er ingen a se i gata. Ingen stemmer i natten. Det virker som om alle sover. Bortsett fra meg, og noen bikkjer som knurrer hver gang jeg rorer pa meg. Sa kommer regnet. Forste regnskyll pa hundre dager. De siste tre manedene har det vart bla himmel hver dag. Mon tro hvor alle elvene far vannet sitt fra? Jeg ma ut a ga en tur i det kjolende regnet.

Jeg har ikke noe kart over Kambodsja, men vet at hovedstaden ligger ved Mekong, sa nar jeg har kommet meg, sykler jeg videre langs elven til byen Kratie. Det er lordag, og jeg ser nesten bare kvinner ute i gatene. Jeg undres hvor alle mennene i byen er, og horer det skralende svaret fra et murhus. I et stort rom sitter de og ser thaiboksing pa tv. Noen reiser seg og sier noe jeg antar er fornarmelser til den andre enden av rommet, for der reiser noen seg og roper hyttende tilbake. Bunker med sedler skifter eier etter hver kamp. Ei dame kommer bort til meg og gir meg et glass med noe jeg antar er kaffe. Men etter a ha drukket opp, kjenner jeg meg varm pa orene. Armene blir rode og begynner a klo. Jeg gar ut og tilbake til gjestegiveriet for a ta en dusj. I speilet ser jeg at jeg har rode og hvite flekker over hele kroppen. To timer senere er giraffmonsteret borte.

Veiene her er darligere enn i noe annet land pa turen. Det er stort sett stovete kjerreveier som gar i mellom husene, over akre og gjennom hager. En stovete syklist later til a vare julaften for ungene. De skriker "HELLO" sa lenge de kan se meg. Her er ogsa noen muslimske landsbyer, med moskeer, minareter og messe fra hoytalere. Messemelodien later til a vare den samme som andre steder.

I Kampong Cham skal det endelig vare mulig a fa kontanter, og det passer bra siden jeg har mindre enn en krone igjen. Jeg er sulten, og det siste maltidet jeg spiste pa markedet maser om et toalettbesok. Men i banken virker ikke det ene bankkortet, og det andre er for slitt til at de godtar det. Forkommen lunter jeg ut av banken - dette er visstnok er den eneste banken som trekker penger fra bankkort. Pa fortauet utenfor sitter blind gammel dame som sitter med en kopp foran seg, og forstar at jeg kan ikke forvente noen sympati. Og hvorfor skulle jeg forvente det, jeg som er langt rikere enn de fleste andre som subber rundt pa samme fortauet? Jeg kan jo bare selge noen boker, kameraet eller sykkelen, og ha penger nok til a klare meg. Mens jeg vandrer lutrygget og ponsker pa en nodlosning, oppdager jeg en nyapnet bank. Her bryr de seg ikke om kortslitasje. Ti minutter senere, mens jeg sitter pa en restaurant og venter pa den dyreste retten pa menyen, undrer jeg pa hvor stor del av selvtilliten som er gjort av penger.

Mekong har blitt en mektig flod na. Fra a vare hvit ved Tibet, brun nar den passerte Luang Prabang og gron ved Don Det, er den bla som havet her. Etter a fulgt den over tusen kilometer, svinger jeg vestover og inn til hovedstaden Phnom Penh.