Kurgan

Veien ostover fra Tsjeljabinsk er overraskende bra; skyldes sikkert at det er lite trafikk. Trafikken videre ostover i Russland gar na lenger nord, siden denne tidligere hovedveien na sneier innom Kasakhstan. Og lite trafikk er bra, da kan jeg ogsa nyte utsikten langs veien. Det er en gul verden jeg sykler igjennom - bladene pa trarne er gule og gresset er gult, og en gul sol gjor resten ogsa gult. Lite trafikk betyr farre kafeer og moteller, og jeg sover mest i teltet. Frykten for a bli ranet i teltet er i ferd med a ga over; det er jo nesten ingen folk her - tre hundre kilometer mellom byene - sa det er jo sma sjanser for a bli oppdaget i skogen. Regner ogsa med at dyrene i skogen varsler om det skulle komme noen. Dessuten er jo russerne sa redde selv, og de neppe gar dit om natta. Allikvel er det ganske teltlivet ganske uinteressant; det er jo ingen a prate med. Jeg ligger og horer pa vinden rasle i torre bjorkebladet mens trekkfuglene flyr sorover, og synes de kvekker at jeg bor gjore det samme.

Pa tross av det flate og monotone landskapet, har jeg enda ikke blitt plaget med det selvkritiske sporsmalet "hvorfor?". Hvorfor driver jeg med dette her? Enna virker det fornuftig a gjore det jeg gjor, tilvarelsen har en mening uansett hvor meningslos den egentlig er. Kanskje er spenningen; at hver dag er uforutsigbar og forskjellig fra foregaende. Begynner nesten a frykte at dagen jeg gar lei ikke kommer.

Kan det vare at det finnes en regel om at vanskelighetene pa veien skal vare konstant? For na som det er lite trafikk, god asfalt, ingen mygg og flat vei, sa dukker det opp et nytt problem. Ormer. Mange ormer. Bare i lopet av en kilometer ma jeg svinge unna fire, i tillegg til et par som jeg ikke var sikker pa om var levende. Her er huggorm, og en svart en som jeg tipper er bueorm og en som jeg aldri har sett for, med rod ring bak hodet. Ormene er ikke sa stort problem i seg selv, jeg ma bare vare oppmerksom pa dem, men blir en utfordring om de dukker opp samtidig med hull i veien eller en forbikjoring. Orm er det siste jeg onsker a treffe med sykkelen, sa en trailersjafor begynner a veive med hoyrearmen idet jeg svvinger unna en orm samtidig som han passerer en annen trailer.

Trailersjaforene er de beste sjaforene. De planlegger kjoringa si, og legger seg ut tidlig nar de skal kjore forbi meg, slik at det ikke blir en dobbel forbikjoring. Og kommer det trafikk imot, sa treffer de luken i motgaende trafikk idet de kjorer forbi. Jeg kommer i prat med en av trailersjaforene pa et motell. Han er fra Azerbadjan, og forteller at han jobber turnus og kjorer over hele SUS. Ett ars jobbing og tre maneder fri. Det kan altsa ga ett ar mellom hver gang han ser familien sin om han ikke far noe kjoring til Azerbadjan. "Er det noen muslimer i Norge?" spor han. "Ja, mange. De fleste kommer fra Pakistan", forteller jeg. "Grenser Norge med Pakistan?", spor han, men jeg ler ikke - jeg matte tenke lenge for jeg fant ut hvor Azerbadjan er. Det ligger langt mot vest.

Klokken 16:10 triller jeg inn i byen Kurgan, og passerer en fabrikkport. Over porten star det noen store bokstaver; jeg tror det star "Kurganmaskin", men jeg ser ikke sa noye etter - er mer opptatt av alle menneskene som strommer ut av porten. Nesten alle er kledd i hostmoten svart skinn. Mange stiller seg i koen foran en kiosk, og de forrerste forlater koen med en ol i hver hand. Arbeidsdagene pa Kurganmaskin er vel sa kjedelige at man blir veldig torst av a jobbe der. Etter a ha funnet hotellet og parkert sykkelen der, rusler jeg rundt i byen. Prover a kjope en billett til sirkuset som reklamerer med en langharet mann i glitrende klar og en tiger, men det er utsolgt dager i forveien. I steden tar jeg en ol i parken. En familie setter seg ned ved mitt bord, og nar mannen horer at jeg er norsk, sender han kone og barn hjem mens han bestiller vodka. Jeg forstar ikke helt hvorfor det alltid skal bestilles vodka nar jeg kommer; jeg far ikke lov til a betale for den. Antar at russerne er sa torste at de bruker enhver anledning til a ta en tar. Et par venner av mannen kommer til, de har med en flaske konjakk. Jo mer vodka familiefaren drikker, jo mer overbevist er han om at jeg er en spion, og nar jeg viser han kameraet mitt - som er mindre enn de russiske - sa er han overbevist. Deretter sitter han bare a skuler mistenksomt pa meg, sa jeg snakker heller med en av vennene hans, som har en ring hvor det star "in vino veritas". Ganske treffende, selv om "vino" kunne vart erstattet med "vodka", og jeg minnes den forste russeren jeg ble kjent med ved Azovhavets strender, han som var sa full at han advarte meg mot russere.

Kurgan blir den siste russiske byen jeg besoker, etter snaue to maneder i Russland. Skulle gjerne ha vart her lenger, men det gar mot vinter. Har seriost vurdert a overvintre i en av byene i Sibir; det kunne gjort russisken mitt godt og helsa vondt. Velger allikevel a reise fra dette enorme landet. Har ofte lurt pa om landet som har det meste som er storst, lengst og mest pavirker menneskene til a bli like ekstreme. For de er ekstreme i det meste de foretar seg, enten det er drikking, spising, bilkjoring, politikk - ja alt. Selv ikke russerne kan overleve sin egen selvdestruktive livsstil, de styrer lukt mot sin egen undergang. De er et herrefolk pa en oljesmurt overtid. De er et folk som jeg har sansen for.

Det virker som om de bevisst har plassert to pene, knisende tollbetjenter med korte uniformsskjort og rodfarget har pa grensen, liksom for a understreke at det er bare tull a reise fra Russland. Jeg triller allikevel inn i Kasakhstan.