Lanzhou

Den trettende pafolgende sykkeldagen er det stopp. Jeg nadde ikke til Lanzhou, ei heller til Yongjing innen det ble morkt. Og morkt ble det - sa mork at jeg ikke gjorde noe forsko pa a lappe da det tynnslitte bakdekket punkterte, men pumpet det opp hvert tiende minutt i steden. Yongjing Electric Hotel - som ligger rett nedenfor en oppdemmet Hoang He - har ingen sykkelparkering, sa jeg tar med meg sykkelen i heisen og opp pa rommet. Og inn i dusjen for a vaske den. Mon tro om jeg begynner a fa et for personlig forhold til aluminiumshesten? Men det er javlig kaldt a sta svett i en halvveis gjenfrosset bekk og gnukke med pussekluten. Etter a ha lappet sammen slangen og pumpet opp bakdekket, ser det ut som en pytonslange som har svelget flere kaniner. Det er ikke mulig a sykle en meter lenger, og jeg har ingen flere reservedekk. Og dekk med diameteren 622 millimeter er slett ikke sa vanlig i Kina som norske sykkelforhandlere skal ha det til.

WenE er den som snakker mest engelsk pa hotellets restaurant. Derfor er det hun som ma prate med meg. Etter at hun har servert meg frokost, far hun beskjed av sjefen a hjelpe meg med a finne nytt dekk. Heldigvis skifter hun fra den rode kelnerjakka til en gul tynn jakke, men hun legger desverre ikke igjen hofligheten. Hun loper foran og apner dora til forskjellige forretninger mens hun barer hjulet som jeg skrudde fra sykkelen. Har kjopt for mange dekk med diameteren 622 millimeter som ikke passer til at jeg prover a kjope enda ett uten a ta med hele hjulet. "Du ma dra til Lanzhou! Der kan du finne slike dekk", sier WenE etter a spurt rundt. Jeg gjor som hun sier, og setter meg pa bussen til Lanzhou.

Nar jeg sitter innerst i baksetet pa en full buss og ser ut av vinduet, kommer folelsen jeg alltid far i en bil: Skulle gjerne vart der ute, gatt den veien og besteget den toppen. Nar jeg sykler har jeg naturen nart nok innpa til at jeg foler noen trang til a ga eller klatre. To timer med krokede bein senere kommer jeg endelig til Lanzhou - byen jeg har syklet mot i nesten to maneder. Riktignok ikke helt pa den maten jeg onsket.

A finne et helt spesielt dekk i en millionby hvor jeg ikke snakker spraket hadde vart en vanskelig oppgave om ikke kineserne hadde vart sa hjelpsomme. Vet ikke helt om det fordi jeg er hvit, men akkurat det gir jeg svarte i akkurat na. I en markedsgate peker jeg pa dekket mitt til noen damer som selger gronnsaker, og de peker nedover gata. Der kommer jeg til en sykkelforhandler som rister pa hodet og peker inn en sidegate. Noen kvartaler inn sidegata finner jeg en butikk som bare selger dekk, men ikke noen som passer til mitt hjul. Selgeren skriver ned en adresse pa en lapp og peker ned mot en hovedvei. Noen karer som henger pa hjornet der peker over pa andre siden av veien nar jeg viser dem lappen, men der peker ei dame tilbake til den siden jeg kom fra igjen. "Sa du den ikke?", tror jeg en av hjornehengerne sier, og folger meg inn pa sekstienbussen og forteller konduktoren hvor jeg skal av. Jeg skal av pa andre siden av byen, og nar jeg kommer til riktig holdeplass, prover de fleste i bakre delen av bussen a fortelle meg nettopp det. Noen hundre meter inne i en ny markedsgate kommer jeg til en ny dekkforhandler som rister pa hodet. Den unge mannen er kledd i en moteriktig mork boblejakke og heter HongWei. HongWei ringer rundt til sine konkurrenter mens ei jente fra naboboden oversetter. "Det er en butikk ved jernbanestasjonen som har dekket som du ser etter. Vet du hvor jernbanestasjonen er?". "Nei, men hvis du skriver det pa kinesisk pa en lapp til meg ...", begynner jeg, men HongWei avbryter meg. "Kom!", sier han og stopper en drosje. Og innerst i et smug to kvartaler fra jernbanestasjonen finner jeg endelig nye dekk. Jeg kjoper to. "Hvor skal du hen na?", spor HongWei. "Tilbake til Yongjing. Det er der resten av sykkelen er". HongWei stopper en ny drosje og kjorer til bussterminalen. Heller ikke denne turen far jeg betale for, men vi havner pa feil bussterminal. Ikke for jeg har takket HongWei for a ha brukt mer penger pa drosje enn dekkene mine kostet, kommer jeg til rett terminal. Bussen tilbake til Yongjing har nettopp gatt, uten at det er noe problem - vi loper den igjen nede i gata. Bussene har nok avgangstider, men de kjorer skikkelig sakte for a plukke opp flere passasjerer. Den forste bussjaforen som begynte med dette tjente nok noe ekstra pa dette, men siden har alle andre plukket opp samme rutinen, slik at en sjumils busstur tar tre timer uten at noen tjener noe mer. Selv om det gar treigt, tar vi igjen foregaende buss innen vi har kommet halvveis, og at passasjerene i denne kommer over i var buss, mens sjaforen kan fra hjem til middag.

Om kvelden gir WenE meg privatundervisning i kinesisk. Det trenger jeg. Selv om jeg ser ordet stavet med romerske bokstaver foran meg, er jeg sjelden i stand til a uttale det pa en forstaelig mate. Derfor er jeg helt avhengig av at noen gidder a bruke en time eller to pa a lare meg a snakke. Men det er ikke alltid de forstar hva jeg vil vite - voksne mennesker kan da lese og skrive. Som da jeg forsokte a fa ei jente til a forklare meg hva det kinesiske ordet for "eller" var. Jeg skrev ordet pa engelsk med en bindestrek etter, og ga jenta ordboka mi - som bare oversetter med kinesiske tegn - og en blyant, og ba henne skrive. Hun bladde i boka og tenkte seg om vel og lenge, for hun omsider skrev noe pa hoyre side av bindestreken. Der skrev hun "or". Mens WenE prover a gjore meg til noe annet enn en stum analfabet, kommer sjefen med matfatet. En stor are. Eller et tegn pa at middagen er dyr. Neste morgen fortsetter undervisningen. "Nar reiser du", spor WenE. "Jeg ma reise idag". "Men du kommer vel tilbake innen en maneds tid?". "Kanskje aldri. Vet ikke".

Nar jeg endelig sykler inn til Lanzhou pa ettermiddagen, slar det meg at det ikke er noen solnedgang. Det er en solbortgang. Sola far etterhvert samme farge som flammen fra tarnet pa et oljeraffineri som jeg passerer, for den tones ned til den ikke synes lenger. Forst noe senere blir det morkt. Jeg forsoker a ringe QingYan - forfatteren som jeg traff i Dunhuang - men far ingen tar telefonen. Neste morgen ringer hun meg. Jeg synes det er vanskelig a snakke kinesisk til folk jeg moter; og pa telefon er det nesten umulig a ha en fornuftig samtale. Derfor far jeg noen jenter i gul uniform nede i gangen til a prate med henne. "Hun sier at hun er i en by nordpa", sier den ene gule uniformen. "OK, da drar jeg videre idag. Hils henne fra meg!". Mens jeg pakker sammen sakene mine, kommer de samme jentene inn pa rommet. "Hun ringte igjen. Ikke reis fra Lanzhuo, hun skal lage middag til deg ikveld!". Mat. Jeg blir. Mens jeg kler av med det oljete og stovete arbeidsantrekket mitt, banker det pa dora. Jeg apner. Utenfor star to menn. Bortsett fra flass pa skuldrene pa dressjakka til den eldste, er begge velkledde med pussede sko. "Are you Pang?", spor den yngste. "Jo, jeg er Feiten". Begge kommer inn i rommet. Den eldste er svett i pannen og setter seg i en stol. "Hvem er dere?", lurer jeg pa. "Vi er venner av QingYan. Pakk sakene dine og bli med oss!". Jeg pakker sakene mine og blir med dem. Damene bak skranken i resepsjonen bukker og skraper for mennene nar jeg leverer tilbake nokkelen. Siden jeg ikke har rasert rommet, far jeg tilbake halvparten av pengene jeg betalte kvelden i forveien. Ikke det at det er sa mange penger, men jeg liker at de synes jeg er sa ung at jeg kan finne pa noe slikt. Skjont - det er gjerne menn som er eldre enn meg som gar mest besjerk pa hoteller og restauranter. Utenfor venter sjafor i en ren hvit varebil som er sa stor at jeg kan rulle sykkelen rett inn uten storre skade enn et boyd speil. Han kjorer tre kvartaler, for bilen stopper utenfor et stort hotell. "Er dette hotellet OK?", spor den yngste mannen i pelsjakke. "Ja, joss!". De barer de fremre sykkelbagene mine opp pa rommet, og forsvinner like fort som de kom. Og utpa kvelden ligger det en beskjed i resepsjonen til meg. "Jeg rekker ikke til Lanzhou idag. God jul! Hilsen QingYan".

Neste dag svinger jeg innom butikken til HongWei pa vei ut av byen. Vil gjerne takke ham for hjelpa. Idag gar den velkledde dekkforhandleren med tynnstripet dress. "Han er bare glad for a kunne hjelpe deg!", sier den samme tolken som sist. Deretter viser han meg pa et kart hvordan jeg kommer til neste by - Xian. Kartet viser at det er nitti mil dit, og jeg har bare seks dager pa meg. Sa langt har jeg aldri syklet pa sa kort tid, sa jeg tar fort farvel. Det gjor ikke oppgaven noe lettere at jeg ma krysse enda et fjell pa denne siste etappen av Silkeveien, men jeg har sa lite lyst til a sette meg pa en ny buss at jeg gjor et arlig forsok pa a rekke det pa sykkel.

Utpa kvelden kommer jeg til Dingxi. Foran inngangen til et hotell star det et skilt. "Proper dress required!". Sa jeg snur i dora, men en pikolo i rod uniform og liten rund hatt i samme farge kommer lopende etter meg. Jeg peker pa klarne mine og pa skiltet - selv om den virkelige grunnen er at jeg ikke liker steder som utlukker folk pa grunn av deres utseende - men han vinker meg inn. Jeg gar inn; sa ikke noe annet hotell pa vei inn i byen. Mens jeg betaler, begynner lille pikoloen a slepe sykkelen opp trappa. Jeg prover a stoppe ham, men han tviholder pa sykkelen, som om det var selve jobben hans jeg provde a ta fra ham. Hva skal et hotell med pikolo om gjestene skulle finne pa a bare sin egen baggasje?

Siden dette er sykkelturens helvetesuke, avstar jeg fra all moro og setter meg pa en nettcafe for a oppsummere siste ukes hendelser. "Can I talk to you?", sier ei sot jente med lue ved siden av meg. "Klart du kan!". Jeg fikk ikke noe greie pa skrivinga uansett. "Jeg heter Vivian. Men mitt kinesiske navn er Kekeer". "Jeg heter Paul, men mitt kinesiske navn er Bao Lou". "Hva for noe?". Jeg klarer ikke engang a uttale det kinesiske navnet mitt pa en forstaelig mate. "Er det en sammenheng mellom Vivian og Kekeer?". "Nei, det var det navnet jeg fikk av engelsklarern min. Hva betyr Paul?". "Det betyr ingenting". Jeg er glad for at hun ikke sier Pang. Kekeer oppvokst i Xian og studerer engelsk i Beijing. Foreldrene hennes bor i Lanzhou. "Sa hva gjor du her i Dingxi?", spor jeg. "Jeg tar kjoretimer her". "Ja, for det er vel enklere trafikk her enn i Beijing". "Nei, jeg kjorer opp her fordi faren min kjenner borgermesteren i byen". Hores ut som en vanlig mate a fa forerkort pa i Kina. "Skal vi ikke heller ga et sted og ta en kopp kaffe?", spor hun. Kaffe. Endelig noe annet enn te. "Gjerne!". Og slik havner jeg omsider pa en av disse karaokerommene, uten at jeg ma plage noen med rusten rust. Det er nok med mannen som broler pa naborommet. Jeg drar frem gloseboka mi, som etterhvert har blitt like mye telefonbok, minnebok og meny. "Jeg skal skrive ned noen setninger som du kan trenge!", sier hun og begynner undervisningen. "Forst sier du denne setningen", sier hun og peker pa "Jeg heter Su Bo og kommer pa fra Norge pa sykkel". "Su Bo?". "Ja, Su er etternavnet ditt. Det er et fint etternavn, som ikke er sa vanlig. Etternavnet mitt er det femte mest vanlige i Kina". Etternavn kommer forst i Kina, og bestar av kun en stavelse. Som "Su" eller "Mao". "Og Bo betyr "bolger pa vannet"! Et fint navn!". Et navn jeg klarer a si, ihvertfall. "Deretter sier du denne setningen: "Kan jeg bo her?"".

Utpa dagen passerer jeg toppen pa fjellet mellom Lanzhou og Xian. Deretter barer det nedover i fire dager. Etter to av dem ser jeg atter trar - forste gang pa en maned. Langs veien inn til Qin'an selges det epler. Rundt tredve boder er snekret opp pa autovernet, og jeg stopper ved en av dem. Epler far jeg, men jeg nektes a betale. Inne i byen spor jeg to jenter om overnatting, og de folger meg til et hotell i en bakgard. Begge jobber for en lokal TV kanal. Nar jeg setter fra meg sykkelen pa trappa utenfor hotellet, kommer ei jente bort til meg. "I have been following you...", begynner hun. Jo, jeg la merke til at hun har fulgt etter oss et par kvartaler. "Jeg studerer engelsk. Forstar du hva jeg sier?". Selv om hun er nervos i stemmen, har jeg ingen problemer med a forsta henne. Som om ikke jeg er skummel nok, star TV-jentene og fniser av engelsken hennes selv om de ikke snakker engelsk selv, og hun vet ikke helt hva hun skal si. "Kan du skrive navnet ditt i engelskboka mi", er alt hun kommer pa, og jeg signerer engelskboka hennes. TV-jentene blir med opp pa rommet - de vil gjerne se nyhetene som de har vart med pa a lage. Deretter kommer to venninner ogsa opp pa rommet. "Su Bo, vi er sultne!". Glimrende - sultne kinesere klarer a bestille langt mer spennende mat enn det jeg klarer. Og de spanderer maltidet pa klovnen fra nord.

Veien gar nedover en trang dal. Som om ikke all tungtrafikken er farlg nok, har skremmende mye steiner ramlet ned pa veien, og rundt meg horer jeg stadig nye rullende steiner. Et sted har et steinskred sperret hele veien, og en bulldozer gjor sitt beste for a gjenapne veien, mens trafikken star stille flere kilometer i hver retning. Kun en syklist kommer igjennom. Tunnellene gjor faren for steinsprang mindre, men siden ikke alle er opplyste, ma jeg i de lengste ga med fingrene langs fjellveggen for a vare sikker pa at jeg ikke gar midt i veien i det stummende morket. Nar trailerne entrer tunnelen, hores det ut som et helvete som bare oker i styrke. Siden lyden ikke er helt ulik min musikksmak, har jeg sansen som infernoet av stoy. I en lang tunnel synes jeg at jeg begynner a bli svimmel av all eksosen og stovet. Nar jeg blir engstelig for a svime av, passerer jeg en gatefeier inne i fjellet. Litt flau nikker jeg anerkjennende til denne yrkesgruppen som er mine helter.

I Bao Ji banker ei dame pa dora mi nar jeg dusjer. "Vi har en liten fest oppe i attende etasje. Du er velkommen!". Nar jeg kommer opp dit, reiser alle seg og applauderer; antakelig som straff for at jeg kommer sa seint. Det er lille julaften, og dette er juleavslutninga for de ansatte. Festen har alle larebokas selskapsleker. Ordleker. Tegne nese og orer pa et ansikt pa en tavle, med bind for oynene. Tautrekking, men det ene laget blir disket fordi vaktmesteren har bundet fast den enden av tauet i rekkverket nede i trappa. Vaskedamene i brune uniformer heier pa hverandre. Resepsjonsdamene pa hverandre. Og ungjentene i moteklar pa sine. Og alle heier pa meg nar jeg deltar i plukke-ping-pong-baller-med-pinner. "Key Yo! Key Yo! Key Yo!". Men jeg er slett ikke sa darlig som de tror - blir nummer to og vinner en tube handkrem. Og nar jeg blir utfordret av resepsjonsdamen med gronn oyenskygge i oldrikkingskonkurransen hanflirer jeg av den lille jenta. Men hun stikker flasketuten ned i munnen, og sju sekunder etterpa er flaska tom. Min protest mot at det meste av olen rant utover den sorte blusen hennes blir avvist. Jeg vinner en kopp, sa jeg kan ove meg litt mer for jeg stiller til slike konkurranser igjen. Og siden jeg tapte, ma jeg danse med resepsjonsdamen resten av lille julaften.

Julaften blir som en hvilken som helst annen dag. Kanskje enda noe roligere, siden jeg svidde av kruttet dagen i forveien. Og det gjor ingenting - sett herfra, langt fra nisser og juletrar, virker julefeiring absurd uansett. Men julematen savner jeg.

Forste juledag sykler jeg endelig inn til Xian, den gamle hovedstad. Endelig kan jeg slappe av.