Longji

Siden provinsen Guangxi oppfyller kriteriet med en viss andel etniske minioriteter, er omradet en autonom region med en viss grad av selvstyre. Tidligere var omradet var sapass utilgjenelig at ingen brod seg med a kolonisere det, for plassproblemer under Han-dynastiet forte til migrering sorover. Folkene som opprinnelig befolket omradet lot seg enten integrere blant Hankinesere, eller sa flyttet de lengre opp i fjellet.

Forst og fremst er det et foto - som jeg sa pa en restaurant i Yangshuo - av en rismark det som driver meg opp i fjellet etter Guanxis minoriteter. Vi sykler opp en trang dal. I en bekk star ei dame og vasker haret som rekker henne til larene. Ti kilometer med harnalsvinger senere, er ikke Judy lenger sa inspirert til a dra pa fjelltur. Hun setter seg ned og furter. "Hva er det du forventer a finne der oppe?!", sier hun oppgitt. "Miaofolket. Flotte landsbyer av trehus. Og noen fantastiske terrasserte rismarker", reklamerer jeg, men hun kjoper ikke argumentene uten videre. "Rismarker finner du jo overalt - trenger ikke sykle opp her for a se det!". Jeg star pa mitt. Siden det er hun som er med meg pa tur, foler jeg en rett til a bestemme reiserute. Hun blir sur, men sykler pa trass opp til landsbyen som heter Fredfull.

Navnet pa landsbyen er misvisende. "Overnatting! Overnatting! Bo hos meg!". "La meg bare baggasjen din! Du ser sliten ut!". De gamle damene i bla drakter roper over hverandre. "La oss ga inn i landsbyen og finne overnatting pa egenhand", foreslar Judy, som har glemt alt slitet pa vei opp og gleder seg til a forhandle pris for et varelse. Vi sykler opp den siste gangveien forbi en rekke med boder som selger souvenirer, og sleper syklene opp en glatt sti forbi trappene. Det er sapass tungt at vi tar inn pa det forste huset i kommer til.

Na som jeg har med tolk, kan jeg ogsa snakke med gamle folk. "Tidligere lagde vi alt selv her oppe. Husene bygde vi pa dugnad. Klarne sydde vi selv", mimrer ei av to gamle damer som driver pansjonatet. Begge har bundet opp det lange haret sitt i en stor knute over pannen med pastellgronne plastkammer. "Og se her, disse skoene har jeg lagd selv", sier hun og viser frem noen skoene sine. Slitet med a bare varar opp fra dalen gjorde det enklere a produsere dem selv. "Jeg husker forste gang det kom en utlending til landsbyen", forteller hun andre. "Det var ni ar siden". Denne utlendingen kom dermed like etter elektrisiteten kom til Fredfull. "Sa kom veien i 2002". Med veien kom enda fler turister. Og na er alle landsbyens ni hundre innbyggere pa en aller annen mate befattet med turisme.

Neste dag gar vi en tur i fjellet. Fra en liten sti skuer vi nedover terrasserte rismarker som strekker seg flere hundre hoydemeter mot dalbunnen. Vi passerer elver, askammer og noen landsbyer hvor store trehus har klynget seg sammen. Utsikten er sa fantastisk at forst nar solen gar ned, innser vi at vi ikke kommer oss tilbake til pensjonatet hvor vi bor. Det er allikevel ikke noe stort problem - her finnes nok overnattingssteder.

Jeg trodde jeg fikk en hyggelig pris da jeg betalte seksti yuan for fullpensjon overnatting, helt til Judy kommer lopende etter meg. "Verten ga meg disse!", sier hun og rekker meg tjuefem yuan. "Jeg sa jeg var guiden din", sier hun skamfullt og legger til: "Guider har nesten ingen lonn. Det er pa denne maten de tjener penger".

Pa vei tilbake treffer vi Nicolle fra Sveits. Hun har rodfarget har og hvit bluse, og mens ei gammel dame barer ryggsekken hennes, forteller Nicolle at hun underviser i fransk i Beijing. "Hvordan havnet du i Kina?", spor jeg. "Kina har den kulturen som er mest forskjellig fra den vestlige. Derfor begynte jeg a studere kinesisk, og tenkte at jeg kan jo alltids slutte om jeg mister interessen. Men sa kom jeg et punkt hvor jeg folte at jeg hadde lagt ned for mye arbeid til a slutte med kinesisk". Vi snakker litt om hvor behagelig det er a vare i et land med sa lite kriminalitet, og kommer inn pa temaet narkotika. "Blir du tatt for narkotika i Kina, er veien til dodsdom kort", forteller Nicolle. Hvert ar, pa Kinas nei-til-narkotikadag, er det massehenrettelser av narkodomte. "En av mine larere forklarte dette godt: "Hvis du forestiller deg at du har narkotika i den ene handen, og holder hodet ditt i den andre handen, sa er det klart at de tenker deg om to ganger"".

Det ma ha vart et ufattelig slit a terrassere rismarker i disse bratt skraningene. Arbeidet pagikk i flere hundre ar; de begynte under Handynastiet og var ferdige under Mingdynastiet. Og a vedlikeholde markene ma vare et evig ork. Livet er noklettere na. Det vil si, folk gjor nok det samme som for. De barer, men na er kofferter og kamerastativ. De vasker fortsatt sitt meterlange har i bekken for de setter det opp i en knute i pannen, men for betalingsvillige hobbyfotografer. Kanskje er turismen et gode for lokalbefolkningen i Fredfull?