Macao

"Fala portugeis?", prover jeg etter a ha bedt taxisjaforen kjore meg til Hotel Florida i Macao. Jeg har nettopp kommet iland etter en times battur over munningen av Perleelva fra Hong Kong. Hadde gledet meg til batturen, men sov hele overfarten. Nettene pa Taiwan sitter fortsatt i. "Hva? Om jeg snakker portugisisk? Nei, det er det nesten ingen her som gjor lenger", svarer han pa engelsk. "Kanskje bare fem prosent. Og fem prosent snakker engelsk, mens resten snakker cantonesisk". Allikvel er alle skilt pa portugisisk. Vi kjorer forbi enorme casinoer ved byens ytre havn, for han setter meg av i gamlebyen pa den andre siden av oya.

Jeg gar en tur opp til byens gamle fort Fortalesa, og skuer utover byen. Portugiserne kom hit pa 1550-tallet, og opprettet en handelsstasjon pa oya. Det var da blitt forbudt for kinesere og reise utenlands, og portugiserne i Macao hadde klart a ordne en avtale om monopol pa all eksport fra Kina i arene som fulgte. Flere av datidens stormakter ville gjerne ha en bit av denne kaka, og en junidag i 1622 ankom nederlenderne. Flere hundre mann ble ilandsatt nede pa stranda. Her oppe pa det halvferdige fortet sto en jesuitt ved navn Jeronimo Rio og sa hvordan nederlenderne inntok byen. Han fikk kommandert en kanon ut pa murkanten og fyrt av et skudd. Kula traff visstnok rett i amunisjonslageret som angriperne hadde anlagt, og det ble for mye motbakke for nederlenderne. De flyktet til sjoss, og tok heller Pescadorene - en oygruppe i Taiwanstredet - fra portugiserne.

Det er fredelig her na. De fleste portugiserne har dratt sin vei, og de fa som er igjen ser halvt kinesiske ut. Pa en kirkegard midt i byen ligger resten. Gravsteinene vitner om hoy barnedodlighet. Et ektepar er gravlagt sammen sine fem barn, som alle dode for de rakk a bli tenaringer. Denne sjebnen deler de med flere andre foreldre. Na har nesten alle de nye gravsteinene inskripsjoner med kinesiske tegn.

Allerede pa 70-tallet onsket Portugal a overfore Macao til Kina, men kineserne betakket seg. Byens omfattende gambling og prostitusjon passet ikke med kommunismens idealer. Senere har disse kommunistiske idealene forandre seg, og i 1999 ble byen omsider kinesisk under liknende betingelser som Hong Kong to ar tidligere. Livet fortsetter som for under nye eiere.

Pa kvelden sitter jeg og betrakter folkene som spaserer over plassen Placa del Leal Senado. De opplyste bygningene rundt plassen er bygget i portugisisk kolonistisk stil. "Vil du ha en ol?". En mann star ved siden av meg med en olboks i handa. "Klart det!". Han kommer fra Filipinene. Det gjor ogsa vennene hans, som sitter litt like ved. "Hva gjor dere her i Macao?", spor jeg. "Vi ser etter jobb". Mens folk fra i-landene strommer til Hong Kong for a jobbe, er det u-landsgjengen som er samlet i Macao. Sa ogsa to jenter som jeg kommer i snakk med pa plassen. De kaller seg Ally og Julia, og kommer fra Indonesia. Innen jeg kommer pa at landet ligger pa den andre siden av Sor-Kina havet, sier Ally "Bali!". Pussig hvordan de reiser fra det som er mange nordmenns paradis, men det uten penger ligger paradiset et annet sted i verden. De jobbet to ar i Hong Kong for oppholdstillatelsene deres utlop, og de siste manedene har de vart her i Macao. "Men det er jo bedre a vare her enn i Hong Kong?", prover jeg. "Nei, egentlig ikke. Pengene er bedre i Hong Kong", sier Ally sa Julia blir flau og slar etter henne. "Men om et ar eller to kan vi dra tilbake dit", fortsetter hun. "Hva jobber dere med?". Jeg har egentlig skjont det allerede. "Jeg jobber pa en sauna. Som servitor", sier Ally. Det er bare hun som har fast jobb; Julia er arbeidslos. "Vil du bli med pa diskotek?", spor Ally. Jeg er trott og hadde tenkt a legge meg tidlig. "Nja. Er det langt unna?". "Neida, det er i gangavstand". "OK, la oss ga!". "Vent! Det apner ikke for klokka ett". Klokka ett er vi blant de forste som ankommer diskoteket DD, og vi far et eget bord ved enden av bardisken. Det tar ikke lang tid for det strommer pa med mennesker. Pa en scene spiller bandet Gipsy - fire menn og ei dame i feltuniformer - vestlige poplater. Jentene pa stedet later alle til a ha samme yrke som Ally og Julia, selv om jeg stusser litt nar fire blondiner entrer stedet. Idet de passerer, horer jeg ei av dem gi noen tips til ei anna pa russisk: "...sa ma du passe pa a si til ham at...". Mennene er ikke lette a kategorisere. Han forste jeg legger merke til er en mann som ser ut som om han er sytti ar. Han stabber seg rundt i lokalet med en drink som han holder foran en nedsunket brystkasse. Pa bordet ved siden av meg sitter to menn med store olmager og stivt blikk. De sitter helt stille, som om de er redd for jentene som svirrer rundt dem. Ved et annet bord sitter en mann med gratt bakovergredd har og en tweedjakke hengende over skuldrene; han ser ut som om han har en yacht liggende i havna. Ved siden av seg har han ei frodig russisk dame. En hoy ung mann med pakistansk utseende og monster barbert i oyenbrynet star like ved siden av meg og prater med ei flott hoy morkharet jente. En eldre inder i en litt trang brun dress flyr omkring og prover a fa kontakt med jentene. Han lykkes kun delvis. I andre enden av lokalet ser jeg en snauklipt mann som jeg la merke til i byen tidligere dagen fordi han hyppig sa seg over skuldrene - tipper han er amerikaner. Rundt ham konkurrerer tre jenter om oppmerksomheten. Utpa golvet star tre negre. "Hvorfor er det ingen jenter som snakker med dem?", spor jeg Ally, uten a fa noe fornuftig svar. Negrene ser heller ikke pa jentene; de later til a ha kommet utelukkende for musikken.

Neste dag ma Ally jobbe, sa jeg inviterer Julia ut pa middag. Samtalene blir mer interessante med noen som snakker engelsk, og jeg er litt fascinert av at noen velger yrket med minst anseelse. Mens jeg venter pa henne, kommer jeg i prat med en afrikaner. "Hvem venter du pa?", spor han. "Ei venninne". "Er hun indonesisk?". "Ja, faktisk!". "Du ma vare forsiktig med de indonesiske jentene - de har mange menn". "Jeg vet det", svarer jeg. "Selv har jeg holdt meg unna jenter i to ar. Ikke noe problem for meg". "Hvorfor ikke?", spor jeg. "Jeg er muslim". Han forteller videre at han kommer fra Ghana. "Men livet der er ikke sa lett, sa jeg forsoker a komme meg til Australia". Han kom seg helt til Indonesia, men manglet innreisetillatelse til Australia, og havnet via Shanghai i Macao. De siste to manedene har han vart her. "Men neste uke skal jeg gjore et nytt forsok pa Australia!". Jeg forteller ham at det kommer neppe til a regne penger over ham selv om han skulle klare det. At mange opplever rasisme og arbeidsloshet, og ender med a selge knark eller sex. Selv om jeg rakker ned pa drommen hans, nikker han sakte og ettertenksomt - det ser ut til at han forstar hva jeg sier. Av alle jeg treffer i Macao, virker denne landflyktige ghaneser som den fornuftigste.

Julia og jeg spiser bacalao pa en restaurant med respateksbord mellom noen benker. "Har du en stor familie i Indonesia?", spor jeg. "Jeg savner dem. Har ikke sett dem pa over to ar", svarer hun unnvikende. Det er ogsa alt hun onsker a fortelle om familien sin. "Har du noen kjareste?". "Ja!", sier hun sa fort at jeg ikke tror henne. Antar at det er et standardsvar; ingen skal fa noe gratis. "Hva drommer du om?". Jeg gir meg ikke. "En jobb. Pa en sauna, kanskje". Lenger gar ikke drommen til Julia. Ei lita jente loper forbi bordet. "Hun likner pa deg!", sier jeg ubetenksomt. Hun blir stille. Ser ned. I hennes posisjon er det ikke rom for barn. Kanskje aldri; alderen og ryktet er prisen hun betaler. Jeg avslutter forhoret - det var aldri meningen a plage henne. Og selv om jeg kanskje skulle onske a trekke henne ut av denne tilvarelsen, sa har jeg ikke noe alternativ a tilby. "La oss ga en tur!", foreslar jeg, og vi drar til byens TV-tarn. Hun griper handen min nar vi gar gjennom byen. Folk ser pa oss. Jeg kjenner igjen de olme blikkene gjennom smale oyne - det er ogsa slik jeg glor pa eldre bleike og graharete menn som drar pa unge jenter. Jeg visste ikke bedre, men ting er ikke alltid slik de ser ut som. Vi passerer to hvite tigre i bur ved inngangen til heisen opp i tarnet. De minner meg om Ally og Julia; under andre omstendigheter hadde de vart noe mer enn en skrekkblandet fryd og underholdning. Nar vi star pa glassgulvet oppe i tarnet, ser vi solen ga ned i vest mens byens gar fra a vare gra til svart under neonlys fra casinoene. Hun holder rundt meg mens to tyske turister ser foraktelig pa oss.

Senere pa kvelden treffer vi Ally, og drar pa DD igjen. De samme venninnene samles rundt det samme bordet. "Vi skal gifte oss!", forteller jeg og peker pa Julias hvite kjole. Venninne ler hjertelig, som om de tenker "Noen av oss - gifte seg! Na har jeg hort det ogsa!". Jentene blir staende og vurdere mennene etterhvert som de kommer inn. Lar seg forfore om det kommer en flott kar, og fniser om det kommer en som er lite attraktiv. Deretter jeg blir sittende alene og passe pa gronne drinker bak en liten stabel med sma vesker. Ally kliper en middelaldrende mann i handen og blunker nar hun passerer ham. Han gliser tilbake. Ved siden av Julia star en enorm kar pa sikkert hundre og tjue kilo. Han gir henne en drink og klapper henne pa rumpa. Jeg far lyst til a be han stikke, men det vil neppe imponere noen. Hun er ikke min; den som ikke betaler far heller ingenting. Det ser heller ikke ut til at hun har noe imot at han klar pa henne; jeg snur meg heller vekk. Rundt meg sitter mange av de samme mennene som var her igar. En skulle tro at nar man virkelig hadde muligheten, sa ville man ha nye jenter hver dag. Men de jeg kjenner igjen fra igar sitter med de samme jentene idag. "Jeg er for feit! Ingen liker meg!". Ally kommer tilbake til bordet etter en resultatlos runde i lokalet. Sammenliknet med de tynne konkurrentene hennes har hun kanskje rett, men blikket hennes overgar de aller flestes. "Tull! Du er ei flott jente!", troster jeg uten a bite pa kroken. Bandet Gipsy har kledd seg i orange fangedrakter idag. "Where is the love?", synger de. Kjarligheten er kanskje ikke sa lett a oppdage - det narmeste jeg oppdager er to av serverspersonalet utveksler lange blikk nar de passerer hverandre med mer ol. "Du ma passe pa Julia! Hun har fatt for mye a drikke!", sier ei jente og leier meg bort i en krok hvor Julia ligger pa gulvet og ler. "Ta henne med ut!". Men Julia har ikke lyst til a ga. "Jeg vil vare her med vennene mine!", flirer hun. Ally kommer til. "Fa henne hjem! Det er du som har sjenket henne!". Jeg spanderte en drink, kjempen spanderte en og den siste fikk hun pa inngangsbilletten. "Jeg?!". "Ja, du! Jeg ma jobbe!", roper Ally og gar tilbake til forhandlingene med en kar. Klokken er seks, og det er pa tide a ga uansett. Problemet er at Julia ikke vil, og na sloss hun med ei venninne som ogsa mener at det er pa tide hun gar hjem. Julia mister veske og belte mens de ruller rundt pa gulvet. Jeg plukker opp vesken og beltet og barer henne ut. Jeg kan se pa blikkene til folk i dora og drosjekoen at de synes det er noe neanderlalsk a forlate utestedet med ei sprellende jente under armen. Sprellingen gar over i baksetet pa en drosje. Hun deler en liten leilighet i narheten med ni andre jenter, men dit er det ikke tillatt a medbringe menn.

Festen i Macao har pagatt i mange hundre ar. Allikevel festes det som om dette er den siste natten. Men etter noen netter er festen slutt for min del - jeg ma reise videre. Julia folger meg til bussen. "Takk for at du tok sa godt vare pa meg!", sier hun og ser pa meg med sine sorte oyne. Jeg ma innromme at jeg motvillig har blitt glad i henne. "Er det noe jeg kan gjore for deg?", spor jeg uten at jeg helt vet hva det skulle vare. Hun sier ingenting, bare ser litt rart pa meg, som om hun tenker "Hva mener du? Det er jo DU som ma forlate festen, ikke jeg". Og kanskje har hun rett; det er ingen grunn til a synes synd pa henne. Hun gjor det hun vil. Hun lever ikke et liv styrt av skatteplanlegging, forsikringsregler og pensjonspoeng, men griper dagene og nettene som passerer med begge hendene. Og kommer morgendagen, sa blir sikkert ogsa den bra.