Odessa

I sterk medvind av eksos sykler jeg inn mot sentrum av Odessa. Det er hele 17 kilometer fra jeg passerer den forste hoyblokka til jeg er i det historiske sentrum. Og for et sentrum! Gjengrodde alleer med utsmykkede bygninger fra forrige arhundreskifte langs sidene og mens sola skinner gjennom bladverket fra trarne over alleene. Gamlebyen ligger omtrent femti meter over Svartehavet, forbundet av en bred trapp - hvor forovrig opprorere i 1905 ble skutt pa av tsarens soldater, men ble reddet av mannskapet som hadde gjort mytteri pa slagskipet Potemkin. En forloper til revolusjonen tolv ar senere, som er viet behorlig plass pa historisk museum. Der hvor Potemkin engang la, er det na hektisk aktivitet med lossing og lasting av bater fra hele verden. Og ikke alle batene far plass, utenfor ligger ytterligere tjue skip og venter pa tillatelse fra havnemyndighetene til a legge til kai.

Til tross for at Odessa har forfalt og nesten grodd igjen, sa er byen er ingen uoppdaget perle. Turister fra hele Sovjetunionen valfartet hit i nesten hundre ar, og de kommer fortsatt - promenerer gatelangs og lar seg avbilde foran fontener og statuer. Gateselgerene, musikanter og tiggere har ogsa sin hoysesong na. Og fler turister er nok i vente - det er bare mitt hotell hvor oppussingen ikke har begynt. For min del er det heller ingen hast; de nypussede og nymalte fasadene i pastelle fargerforteller ikke samme historien som de furet varbitte.

Nymalt eller ei - her er faktisk de fleste jente blonde. Gutta ser ogsa ganske norske ut. Stadig vekk ser jeg noen som likner pa kjente folk; onkelen min, en jeg har gatt pa skolen med, ser serveringsdama fra kafeen rundt hjornet hjemme. Men ingen av dem kjenner igjen meg, og for andre gang pa denne sykkelturen far jeg hjemlengsel. Lei av de omstendelige, men allikvel overflatiske samtalene. Senest for et par dager siden takket jeg nei til selskap hjemmefra, og jeg ma sta lopet ut; for tidlig a gi seg her. Derfor lar jeg Jegjenev fra Ostersjobaten fa rett, og gar inn i narmeste platebutikk og ber om a fa hore noe norsk musikk, og utrolig nok har dem slikt. Han setter pa en cd som er sunget inn pa norsk av noen karer fra Jessheim i et platestudio pa Stovner, og produsert i Ukraina. Og solgt i Odessa, sa har jeg litt heavy metal til tunge stunder.

For a komme litt vekk fra turisttrakket gar jeg en kveld vekk fra sentrum og oppsoker utesteder hvor de som bor i byen vanker. Pa vei hjem til hotellet rundt midnatt blir veien fra barens til hotellets do litt for lang, men jeg hopper over et gjerde og inn i et kjerr som gjor nytten. Akkurat da kommer en politimann snikende, her er det jo politi bak hver en busk. Jeg vurderer om jeg klarer a lope fra ham, men gjor meg heller ferdig mens han tiltaller sin overordnede pa radioen. En liten offiser ankommer, og han gar knallhardt ut med kjeft. Og nar jeg nevner sykling, sa kommer igjen disse sporsmalene om narkotika. Jeg blir fort inn i en bakgard og jeg ma ned pa alle fire mens jeg finkjemmes for dop. Og mens jeg ligger der med politi i alle lommer og nesa mot asfalten, gar jeg inn i mitt 37. levear. Den lavtliggende stillingen til tross - jeg foler at jeg begynner a bli voksen.

Tredve kroner senere forklarer politimannen meg veien hjem til hotellet, onsker meg lykke til videre og tar meg i handa! Er ikke helt sikker pa om jeg ene og alene kan skylde pa sykkelen min; jeg kjoper meg en barbermaskin i bursdagsgave.