Pakse
Pakse. Nok en laotisk by ved Mekongs ostre bredd. En gang Fransk Indokinas utpost mot det ukoloniserte Siam. Senere kommunismens utpost mot kapitalismen. Idag fattigdommens utpost mot velstanden.
Det er noe rart med okonomien i Laos. Laotene later ikke til a ta penger pa alvor. Pa markedet i Pakse ligger store bunker med sedler og slanger blandt varene. Andre selgere har kassabeholdningen i en plastikkbotte eller kurv, slik at ikke sedlene blir tatt av vinden. Selgerne teller pengene ved a la fingrene bla igjennom langsiden pa seddelbunkene. Hurtig, men med en likegyldig mine - helt uten noen tegn pa glede. I landet hvor oppgjoret for et hotellopphold ser ut som en narkohandel, er kanskje plassproblemene med en stabel sedler arsaken til at begeistringen uteblir.
Almisser er alminnelig i Laos. Ei dame ber Lah bringe en neve sedler - sedler som er verd en krone stykket - til en soster i Vientiane som nettopp har fatt en baby. Nar vi drar pa besok, ber ungene i huset ofte om penger. Ikke bare fra meg, men fra alle voksne personer. Og det gis gjerne noen tusenlapper. Det er jo tegn pa rikdom og generositet, egenskaper som holdes hoyt av buddhister. Er man rik, var man et bra menneske i forrige liv; er man fattig, var man et darlig menneske og levnes liten sympati. Jo mer man gir, jo mer respekt og popularitet hos de yngre. Og hos Buddha. Gavmildheten forsterker band mellom famliemedlemmer og venner. Ingen blir rike. Ingen gar til grunne.
Lah regner ikke penger i mengde, men i tid. Hvor lenge de rekker. Allikevel har Lahs drom en pris. Sytti tusen dollar. Sa mye vil det koste a oppfore et ti-roms hotell i Xepon, byen hvor moren hennes bodde for vietnamkrigen jevnet den med jorden. Drommen om a bli hotelleier fikk Lah de tre arene hun jobbet i resepsjonen pa et gjestgiveri i Savannakhet. Der sa hun hvordan hotelleieren kunne have inn tre hundre tusen kip om dagen uten a lofte en finger fra resepsjonsdisken. Derfor studerer hun engelsk hver kveld. Og delvis derfor - antar jeg - tilbringer hun ferien sammen med meg. Nar en tjener femti dollar i maneden tar det for veldig tid a spare til et hotell.
Laos er bygget med uhjelp. "Gargarin-brua er en gave fra kamerater i CCCP, 1988", star det med gullbokstaver pa en tavle foran en bru. Bruene som er bygd etter den tid, har fatt boltet fast gyldne plaketter med japanske flagg. Et skilt forteller at veien er en gave fra Tyskland. Et annet skilt forteller at buskene ved siden av veien er betalt av Belgia. Uhjelpdepartementet ma vare regjeringens travleste, med stadige besok av internasjonale, avlatsivrende delegasjoner. Men hjelper de landet, eller gjor de Laos til en mottakernasjon, en posisjon landet aldri vil eller onsker a komme fra?
