Petropavlovsk

I grenseland mellom Russland og Kasakhstan treffer jeg en gruppe Tadsjikere. De er pa vei til Russland for a jobbe som bygningsarbeidere. Jeg spor hvor lenge. "Ett ar". "Det er lenge" sier jeg unodvendig. "Ja, men i Russland tjener man gode penger". Synes et oyeblikk litt synd pa dem, men nar alt kommer til alt, sa er det ikke hvor mye de tjener som betyr noe, men om de trives med jobben. Det hjelper ikke med fet lonnsjekk om en plages med jobben. Men slikt er kanskje lett for meg a si. Ei dame i gruppa synes derimot synd pa meg, som ikke har noen barn, og gir meg adressen hennes i Tadsjikistan, i tilfelle jeg kommer dit. Litt usikker pa om det hadde noe med barn og gjore. Samtidig lurer jeg pa om dette kan ha vart i Boris Jeltsins tanker, da han som Russlands president var en av padriverne til oppsplittingen av Sovjetunionen. Na har de stor tilgang pa billig arbeidskraft som ikke har krav pa noen sosiale rettigheter i Russland.

Den Kasakhstanske grensposten er ikke like flott som den russiske, og jeg er ikke helt sikker pa hvilken av koene jeg skal begynne a sta i, sa jeg setter fra meg sykkelen ved et plankegjerde. En tollbetjent som - selv med hoy tollerhatt - er et hode kortere enn meg, kommer bort til meg. Jeg gir ham passet mitt, og de skjeve oynene hans blir store nar han forstar at jeg er norsk. "Kom her!" sier han, og kommanderer en hel ko til siden. I skranken sitter ei sot dame i uniform. Mens hun med lange rosa negler forsoker hun a taste inn data fra passet mitt, prover jeg a unnskylde meg til en polsk trailersjafor - han ser virkelig ut som en vestens mann med sveis og briller med stalinnfatning - og prover a si takk pa polsk, men alle mine sprakkunnskaper er innfisert av russisk. "Har du bil?" spor damen bak skranken. "Nei, sykkel". "Da ma jeg fa se sykkelens dokumenter". "De har jeg ikke!", sier jeg i hap om at det vil medfore kroppsvisitering, men den forste tollbetjenten sier noe pa et sprak som jeg ikke forstar, og damen stempler visaet. "You are welcome!" sier hun unodvendig og smiler. Pa vei ut av grenseomradet kommer ei ung dame med rosa fletter lopende etter meg med en notatblokk i handa. Jeg la merke til henne tidligere; hun sto i den koen som matte vike. Er et oyeblikk redd hun skal si hva hun synes om at noen slipper a sta i ko, men hun gir meg notatblokka. "Skal jeg skrive autograf!?". Hun nikker mens hun fortsetter a tygge pa tyggegummien.

Egentlig burde jeg sykle med briller, men jeg liker best a se alt direkte; ikke gjennom brilleglass, togvindu eller andres historier. Dermed far jeg et innsekt i oyet, og stopper for a prove pirke det ut. Mens jeg star der, oppdager jeg en kafe inne pa en sidevei, og kjenner en dragning dit. Ei jente star pa trappa nar jeg kommer. Anna jobber der, og serverer meg en kopp kaffe mens jeg forteller om hvordan jeg har kommet til Kasakhstan. Fra kjokkenet hores en hoylytt krangel mellom to menn, og Anna ser at jeg ikke klarer a holde tilbake et smil. "De er armenere" sier hun som om det er en naturlig forklaring. Ut fra kjokkenet kommer to menn. Den ene gar rakt ut inngangsdora, mens han med de rode oynene tar krangelen med Anna isteden. Han ser at jeg folger med. "Unnskyld. Jeg er sliten." sier han. Men nar han horer hvor jeg kommer fra, kvikner han til, og spanderer kaffen. Han er ikke bare sliten, men virker ogsa tungnem. "Dere snakker engelsk i Norge?". "Nei, norsk". "Nei, du forstar ikke. I Norge snakker dere engelsk?". "Nei, norsk". Anna kjefter pa mannen. "I Norge snakker de norsk!". Slik fortsetter samtalen. For hver gang mannen gjentar et sporsmal han ikke likte svaret pa, himler Anna med oynene og blaser luft ut av munnen, for hun kjefter igjen. "Har du noen kone?" spor sa mannen. "Nei" sier jeg, og det sporsmalet gjentar han ikke. "Anna er ei skikkelig bra jente!". "Jo, Anna er ei bra jente" sier jeg, men skjonner at Anna begynner a bli nervos, sa jeg legger til "Men hun trenger en Kasakhstansk mann. Norge er ikke bra for henne". Jeg overdriver for a overbevise. "Der gar det isbjorn i gatene, og isbjornen kommer til a spise opp Anna!" sier jeg mens jeg leker isbjorn pa golvet. Anna ler og mannen rister pa hodet. "Pa gjensyn!" sier Anna og blir staende og vinke pa trappa til jeg ikke lenger ser kafeen.

Petropavlovsk er en ren og nymalt by. Omtrent halvparten av menneskene skjeve oyne. Spraket deres inneholder en del arabiske ord, men aksenten hores ut som nar indere snakker engelsk. Alfabetet likner litt pa det basjkiriske jeg sa i Ufa. Heldigvis snakker alle voksne russisk, som virker til a sidestilt offisielt sprak. Folk er velkledde; jeg har ikke sett sa mange dresser siden Kiev. Mennene er kortklipte, og endelig begynner jeg a rage over de fleste, selv om de ser ut som tette plugger med anlegg for bryting og boksing. Jentene gar opp og ned den kilometerlange gangveien i sorte hoyhalete stovler, sorte strompebukser og sorte skinnkaper. To menn barer hver sin baby. En bil stopper for slippe meg over fotgjengerfeltet; vi blir staende a se usikkert pa hverandre noen sekunder for jeg tar sjansen.

I etasjen min pa hotellet er den en liten bistro, og jeg stikker innom den for jeg legger meg. Tre menn sitter rundt et bord, to jenter ved et annet og jeg setter meg ved et tredje. Nar jeg sier stikkordet "norsk", som her omkring ma vare synonymt med ordet "fest", samles alle ved et bord, samtidig som det bestilles vodka med chilli og en krukke champinioner. En skulle tro at noen som drikker ofte, taler mye, men etter to-tre glass blir skralet for hoyt for hun som driver bistroen. "Var stille! Det bor andre folk her pa hotellet" sier hun til ingen nytte. "Jammen Pasja!" sier han som er trailersjafor - "Pasja" er den uformelle formen av navnet "Pavjel" - "Jammen Pasja er norsk!". Damen bak disken godtar faktisk forklaringen, og det gjor ogsa nattevakten nar han senere kommer for a se hva lurvelevenet skyldes. "Jeg kan ordne noen frokner!" sier en hoy blond kar begeistret. "Frokner" pa denne tiden av dognet er av det uinteressante slaget. "Nei takk!". "Men jeg far minimumspris! Det er min gave til deg!" sier han stolt. Det er en sympatisk skikk a stro om seg med sprit og skrepper, men jeg ma vare uhoflig.

Syklister som meg er nok et uvanlig skue pa veien, for omtrent hver tiende bil tuter og vinker. Igjen har jeg problemer med opphenget til bagene foran: en skrue brekker og halvparten blir sittende fast i gaffelen uten at jeg far den ut. Jeg svinger innom en bensinstasjon for hore om de kan reparere. Selvfolgelig kan de det - reparasjoner er mekanikernes spesialitet her - selv om bankingen og boringen ser brutal ut. Og heller ikke her er det mulig a gjore opp for seg. Jeg prover ikke a prakke pa mekanikeren en flaske vodka denne gangen; sist matte jeg sykle med den i sykkelbagen i hundre mil for jeg fant en mekaniker som var torst nok.

"Auf wiedersehen!" sier en mann utenfor en kafe, og jeg later som om jeg skal dra igjen. "Njet! Njet! Willkommen!" prover han igjen og ler. Jeg har akkurat spist, og skal bare ha en kopp te for a sitte pa noe annet enn sykkelsetet noen minutter. Han blir med inn og spanderer teen. "Hun", sier han og peker pa serveringsdamen med bleket har "er fra Hviterussland". Damen nikker bekreftende. "Og hun", sier han og peker pa en annen dame "er jode". "Joss". "A, er du antisemitt?". "Nei, bare overrasket hvor internasjonalt det er her.". "Stalin deporterte folk fra hele osteuropa hit". "Men her er det da ikke sa aller varst a vare?". "Nei, sa folk har blitt her siden. Far jeg by pa en schaps?". Jeg er redd jeg ogsa kommer til a bli varende lenge om jeg takker ja.

En ettermiddag takker jeg derimot ja til et glass vodka. Det er ikke langt igjen til byen, og menneskene i kafeen mener at det er et tegn pa vennskap a ta et glass. "Hva er det?" spor jeg og peker pa et bilde pa veggen. "Mekka. Vi er muslimer". "Jeg trodde ikke muslimer drakk vodka". "Det gjelder kun de gamle; nar en er ung har man lov til a drikke". "Har dere president i Kasakhstan?". "Ja, han heter Nasarbajev". "Er han popular?". En av gutta ser rart pa meg. "Ja, han er popular!", sier han som om en president per definisjon alltid er popular. Ikke noe mer prat om politikk. "Du ser ut som en russer!" sier en av gutta. Jeg foler meg ogsa som en. "Du ser ut som en kineser!". Jeg satser pa at dette er muslimer med selviron. Alle ler hoyt, og de sjenker opp glasset mitt. Et glass betyr en flaske i Kasakhstan, men en av gutta mener tydligvis at det er for lite, og maser pa at jeg skal bli med ham hjem, uten at det frister noe videre. Pa vei inn til byen blir jeg stoppet av en tankbil. Sjaforen lurer pa om jeg vil ha en kopp te, men det begynner a bli sent, sa jeg takker nei. Samtidig kjorer en bil forbi, og en av gutta som ville drikke mer vodka henger ut bakdora mens han roper noe som jeg antar har med mere vodka og gjore.