Pirvomaisk

"Fa se papirene dine!" horer jeg bak meg. Det er et sporsmal som jeg ikke liker. Snur meg og ser tre politimenn; en med hoy lue med brem, en med berett og en med batformet lue. Jeg har stilt meg utenfor et utested med en ol i handa, litt i skyggen bak et tre. Har nok rampelys ellers. "Passet mitt er pa hotellet" svarer jeg, vel vitende om at svaret hadde vart noe annet om de hadde spurt dagen i forveien.

Da jeg skulle ta inn pa hotellet i Pirvomaisk, kunne jeg ikke finne passet mitt. Vanligvis ma en ha det for a overnatte, men jenta i resepsjonen var pen og hotellet relativt dyrt, sa jeg slapp. Fra en telefonsentral - som finnes i alle ukrainske byer - klarte jeg a ringe til hotellet jeg bodde natta i forveien, men det er damen bak skrankens fortjeneste; jeg hadde hverken navn eller telefonnummer dit. Og de hadde passet mitt! Jeg sa sa at jeg kommer og henter det dagen etter. Kunne kanskje fa sendt det med en buss eller fa noen jeg traff i byen til a komme med det, men siden pass er sa viktig her tar saken selv. Anger pa onsket om at den ukrainske landeveien aldri skulle ta slutt.

Klokka atte neste morgen hekter jeg av sykkelbagene og sykler nordover. Tar sjansen pa at jeg ikke trenger noen verktoy eller reservedeler idag; sykkelen har jo holdt seg ganske fri for problemer de siste ukene. Uten bagene er den skikkelig vinglete, og det er sjelden mulig a sykle fortere enn 20 km/t uten at sykkelen rister istykker. Dagen i forveien havnet jeg i et sju kilometer langt brosteinsparti som det tok nesten to timer a forsere. Jeg syklet da inn pa et av jordbrukskollektivene for a hore om det fantes noen vei ut av uforet, og traff en gjeng bakpa et lastplan som pekte i tre forskjellige himmelretninger mens alle tjue snakket samtidig. For a unnga dette idag har jeg valgt en noe lenger vei.

Vel tilbake pa hotellet i Novoarkangelsk kommer alle ansatte for a hilse pa meg og gi meg en berettiget dose kjeft for a vare sa slumsete. De sier at Natasja fant passet mitt pa gata, der hvor jeg lastet pa bagene, og at det var flaks at det var hun som fant det, andre hadde kanskje bare kastet det. Jeg vil gjerne takke Natasja, men er litt lei av a ikke ha noe annet a tilby enn penger. "Kommer du aldri tilbake?" spor Natasja. For jeg rekker a svare henger hun rundt halsen pa meg, og jeg gir henne et kyss og sier takk. Hun holder dora pa glott og sier "Pa gjensyn", men jeg svarer ikke - vet at det kan ga troll i ord. Men det er en utrolig avstand fra dette farvel tilbake til "Hva vil du?" da jeg ankom et par dager tidligere.

Ved solnegang klokka ni kommer jeg tilbake til Pirvomaisk, og da har jeg syklet 225 kilometer, uten at barnesykdommene fra sykkelturens start kommer tilbake. Skal ikke gjore det igjen, dagen blir bare sykling pa den maten og det er ikke derfor jeg er her. Stikker ut for a feire at jeg fikk tilbake passet, og tar en ol utenfor et utested. Da kommer politiet.

"Bruker du narkotika?" spor politiet. Disse gutta er ikke ute for a sla av en prat. "Nei, jeg er syklist" svarer jeg, og innser at det er narmest en selvmotsigelse i denne dopingbefengte sporten. "Bli med bak her!" sier politimannen med batlue. I bakgata triller en politilada opp. "Snakk med politimesteren!" sier politimannen med berett. "God kveld, sjef" sier jeg til den feite mannen som har armen ut av vinduet, men han er heller ikke interessert i morsomheter. "Disse politimennene vil na eskortere deg tilbake til hotellet, og du blir der til i morgen!". Den nye og mye eldre damen i resepsjonen pa hotellet ser surt pa meg, som om hun visste at jeg ville lage brak, nar jeg ankommer med en politimann pa hver side, en politimann bak meg og en ol i handen. Politiet forklarer "Hvis mafiaen oppdaget at du er utlending, kommer de til a gjore kal pa deg" og han med beretten later som om han skyter med et maskingevar. "Ga pa rommet ditt og se pa Discovery Channel!".

Den eneste skumle her i byen, er meg. Jeg tenkte pa det Henrietta sa om at jeg sa ut som en barbar i Kiev, sa jeg gikk for noen dager siden til frisoren - en gammel mann i hvit frakk og hvit hentesveis fra oret. "Hva vil du?" sa han og glottet over avisen. Jeg har aldri fatt sa roff behandling av en barbermaskin, men gammern kunne faget sitt; jeg blodde ikke etterpa. Smiler ikke for jeg er skikkelig snauklipt, og tar meg i handa med begge sine. Jeg kunne skreket opp om at na ma jeg til parykkmakeren, men det ma en ha gjort for meg, for det er nettopp det en frisor heter pa russisk. Jeg gar opp pa hotellrommet ser meg i speilet: mork i huden, mokkete klar og nesten skinnskalle. Kan forsta at politiet ikke tar noen sjanser, og jeg tar klesvasken i dusjen, for jeg sniker meg ned til en bar nede ved elva. Der setter et eldre par seg ved bordet mitt. Han er musiker - et yrke overraskende mange har; kjenner ingen slike hjemme - og spiller nasjonalsanger pa trompeten sin. Siden kommer ei jente bort til meg og lurer pa om jeg ikke heller vil sitte ved bordet deres. De er sympatiske sann; setter seg gjerne ved mitt bord selv om det er ledig pa andre, eller ber meg over. De feirer femarsjubileet for avsluttet skolegang. Det rader unntakstilstand i Pirvomaisk denne julikvelden, men portforbudet gjelder bare meg.