Ostersjoen

Pa vei ned til bildekk passerer jeg en lugar hvor det ligger to tomme vodkaflasker pa gulvet. En mann star og roper i dora, for han detter langflat ut i korridoren. Jeg stopper opp, men ingen ler og ingen kjefter. Alle bare skritter over mannen. Flatfyll har en litt annen betydning her enn en kvalm tenaring hjemme i Norge. Det blir straks litt vanskeligere a forsta skiltene nar jeg triller ut pa kaia. Derfor er jeg pa vei ut feil port nar en politimann stanser meg og sender meg hoflig, men bestemt, tilbake til passkontrollen. Der er de mest interessert i batbilletten min, og to minutter senere er jeg i Riga.

Jeg sykler rett inn i gamlebyen. Stikker enkelt kredittkortet mitt inn i minibanken til Svenska Enskilda Banken. Triller sykkelen gjennom brosteinsbelagte smug mellom nyoppussede hus fra Hansatiden. Menn i morke dresser spankulerer i alle retninger. Hoyhelte damesko klaprer over brosteinen i hurtig frekvens. En dame sitter pa kirketrappa, og spretter opp og bukker dypt nar hun apner dora for besokende. En forti ar gammel dame med briller og kape sitter sammenkroket pa en hjorne med en kopp foran seg. Mens jeg ser pa henne, ma kommer en mork BMW rasende gjennom smuget. Sjaforen sa meg nok ikke, for han virket opptatt med telefonen. Det mangler ikke pa nattklubber i sentrum. Kjente butikknavn fra hele verden lyser over butikkenes inngangsdorer. Ogsa Narvesen og Rimi. Flere grupper med tyskere er pa omvisning. Statuer og bilder pa veggen i turistinformasjonen minner at de har vart her for.

Man skal ikke skrape dypt i lakken for en ser sarene fra sovjettiden. Et par kvartaler unna gamlebyen har ikke husene hverken lakk eller maling, og ser ikke ut til a noensinne ha hatt det heller. Det er ikke lett i det hele tatt a komme seg ut av byen, og jeg folger motorveien i lang tid for jeg er ute av sentrum. Veiene her har ikke veiskulder, slik som i Sverige, men asfalten slutter akkurat hvor veiens kantlinje gar. Og nar hvert sjuende kjoretoy er tungtransport - samtidig som jeg moter flere regnbyger - da fikk de mistenkelig mange damene som sto og haiket i veikanten lart seg ett og annet norsk ukvemsord. Og da en svar schaffer med apen kjeft loper etter meg - jeg klarer bare savidt a komme unna ved a gire opp og sta og tra - da lurer jeg pa hvilket drittland jeg har kommet til. Men jeg lar latvierne fa en sjanse, jeg vet at nar jeg blir sulten, da blir jeg sars sur.

Utpa kvelden kommer jeg til et lite sted som heter Lielvaarden. Her bodde eks-kollega Egita en gang, og bade foreldrene og leiligheten hennes er her enda. Moren hennes moter meg med et stort smil, og drar meg inn pa matbutikken sa jeg kan fa hjelp til a handle frokost. Hun prater ustanselig med bade meg og de andre i butikken. Mannen hennes - som heter Gunnar - star utenfor og passer pa sykkelen min. Etterpa sykler jeg etter bilen til vi kommer til Egitas leilighet. Moren hennes har tatt med seg varm kylling med poteter, og salat med reddiker fra egen hage. Jeg far ikke en gang tatt av meg de vate klarne for maten er servert. Men forst trekker Gunnar frem en flaske hjemmebrent, og det skal skales. Han sier at den inneholder 50% alkohol, og skal drikkes rett ned. Og ler av meg nar jeg spor etter blandevann. Mens jeg spiser, rer moren opp senga til meg. Sa skales det igjen. For hver skal snakker moren darligere og darligere engelsk, uten at det legger en demper pa samtalen. Faren sier dessto mindre, men star og gliser hele tiden. Moren spor om nar jeg vil komme pa middag, og ber om a fa skittentoyet mitt, sa hun kan vaske det. Gunnar peker ut av kjokkenvinduet og mot en cafe pa hjornet og sier "Talk to girls" og smiler enda mer. Han vet neppe hvor slitsomt det er a sykle fra Norge til Latvia, for jeg sover sa snart de har dratt og sover i 12 timer. Gjestfriheten her i ost er beromt, men hva skal en si til slik oppvartning? Jeg sa et pinlig, men oppriktig takk.