Sapa

"Nar reiser du fra Sapa?". Sporsmalet gjentas ofte. Ikke sa rart - alle turister reiser for eller senere fra Sapa. Og de som ikke er turister, drommer om a dra.

Ikke alle har hastverk med a komme seg av garde. Franske Olivier kom hit pa ferie omtrent samtidig med at jeg trillet ut porten hjemme. Han var tre dager i Sapa, for han tok toget tilbake til Hanoi. "Sapa var egentlig ganske bra...", tenkte han der, og tok toget tilbake dagen derpa. Siden har han latt haret gro i Sapa. Og her traff han Za - ei jente fra Hmong-stammen - og flyttet sammen med henne i et hus i utkanten av byen. Hun er atten, han er tjue. "Politiet kom pa dora en natt. Vi fikk en bot pa fem hundre tusen for a sove sammen. Og de sa at neste gang ville den bli pa to millioner. Sa om kveldene laste vi hengelasen pa utsiden av dora og krabbet i gjennom vinduet. Allikevel kom de ofte og banket pa dora", forteller han med en monoton fransk aksent som er vanskelig a forsta for jeg skjonner at han har et anstrengt forhold til bokstaven H. En dag fikk de telefonen de lenge hadde ventet pa: "Kom ned pa radhuset i Lao Cai i morgen klokka to. Dere skal gifte dere!", sa stemmen i andre enden. Vielsessoknaden var endelig innvilget. Jeg ser bilder fra vielsen. Za og Olivier sitter pa enden av et langbord. Ingen av dem smiler. "Jeg matte betale en million for det javla gildet". Gildet innbefattet signering av vielsesattesten og middag for de ansatte pa radhuset. Nar Za far pass og fransk visum, reiser de til Frankrike. En overraskelse venter pa flyplassen. "Hun har termin om tre maneder, men jeg har ikke tort a fortelle det". Selv om Olivier kun har vart her i Sapa, reiser han lenger enn meg. Han kommer til et sted som han liker - sa han blir. Han treffer ei hente som han liker - sa han gifter seg med henne.

Chi er ei tjuefire ar og Hmong. "Sa hvorfor er du ikke gift?", spor jeg. "Det er ikke sa mange som liker meg", svarer hun pa bra engelsk. "Noen er det sikkert som vil ha deg!". "Jo, det var en gang en mann som kom og spurte foreldrene mine om meg. Jeg likte ham ikke. Sa muttern sa at jeg slapp". I tillegg til denne forsmadde frieren finnes det noen eldre menn som kidnapper jenter. For giftemal. "Om de klarer a holde pa meg i tre dager, kan de velge om de vil gifte seg med meg. Slik er tradisjonen var. Derfor er jeg redd for a ga alene i morket...". Chi lever av a selge tepper, gensere og putevar pa markedet. I motsetning til sine konkurrenter hverken roper hun, griper etter eller pa noen mate skremmer bort potensielle kunder. Hvis de stopper foran hennes bord, prater hun med dem om hvor de kommer fra. Deretter forsetter hun som oftest samtalen pa deres sprak, pa tross av at hun aldri har gatt pa skolen. Skjont, norsk matte hun melde pass - matte ty til dansk. Men hun kan kun skrive vietnamesisk - og knapt nok det. "Og det er nettopp det som er problemet", sier Ylva, en svensk kunststudent som har vart i Sapa mange ganger. "Hadde de kunnet vietnamesisk skikkelig, kunne de kanskje drive et hotell eller en restaurant. Na er det vietnameserne som tjener alle pengene". Bortsett fra det turistene bruker pa souvernirer. Det er ikke mye.

Chi bor i et skur utenfor Sapa, men gar av og til ned i dalen for a besoke familien. Jeg blir med henne. Fra stien ser vi ned til dalen over terraserte rismarker, sma trehus og skoger av bambus ligger under en bla himmel. Huset hvor Chi vokste opp er et enkelt trehus med fire rom. I et av dem star et alter. To fotografiser henger pa veggen. Det ene er av hennes dode far. Veggene bestar kun av brede planker - det er nok kaldt her om vinteren. Chi lager et maltid av ris og gronnsaker over apen ild pa kjokkenet. Taket, soyler og bjelker er nedsotet. Her har enna ingen oppdaget skorsteinen. Men det er ikke det som er grunnen til at jeg flere ganger slar hodet i bjelkene; huset er bygd for mennesker som er nesten en halvmeter kortere enn meg. Det er morkt i huset, selv om lyset star pa og det er midt pa dagen. "Men hvorfor star lyset pa?", spor jeg, og Chi viser meg hvor de far strommen fra. En liten vannmolle i bekken produserer nok energi til tre lysparer. Rundt huset loper nakne barn - det virker som om man ikke trenger klar for man begynner pa skolen. "Bare stikk bort i buskene!", svarer Chi og peker mot et buskas ved porten nar jeg spor etter toalettet. Enkelt og greit.

"Dette stedet gar lukt til helvete!", spar Martin. "For tjue ar siden var det kun ett hotel i Sapa. Na er det atti!". Martin har gra kroller og gratt skjegg. De unge i landsbyen er redd for denne amerikaneren; han ter seg absolutt ikke som vietnamesiske eldre menn gjor - kanskje med unntak av dem som kidnapper jenter. "Der finnes ingen unnskyldning for a forvolde karaoke! INGEN!", skriker han utenfor et rom der det jamres og ules. Tre ungdommer skynder seg forvirret og skremt ut dora. "Du bor ikke tilbringe sa mye tid med ham. Du kan bli sann selv", advarer en av dem. Men jeg trives i Martins lag, og treffer ham rundt middagstid hver dag. Til a begynne med trodde jeg han var en alminnelig garning, men etterhvert som jeg ignorerer hans tungbannende og evige surmuling, oppdager jeg en vis mann. Han har et smitsomt perspektiv pa tilvarelsen - han prioriter de viktige tingene. Som a sende frisbee i parken hver morgen. "Ta deg sammen, din klone!", roper han helt fra andre enden av parken nar jeg prover meg. Sa kjefter han litt pa noen unger som ogsa har lyst til a bli med. Men det er ikke derfor Martin har kommet til Sapa.

Dette er tredje sommeren pa rad at Martin har kommet til Sapa. Han har kommet for a treffe May. Som andre Hmongdamer, har May sorte klar, et sort hodeplagg og mange solvsmykker. Haret hennes er gredd fra nakken, kveilet en runde rundt hodet og festet med en plastikkam over pannen. Til tross for at hun alltid ler, har hun aldri har hatt noen kjareste for. "Hun sier at det er fordi hun ikke kan se pa det ene oyet", forteller Martin. Stor entusiasme til tross, engelsken hennes er heller darlig. Det nok ikke lett a lare et fremmed sprak nar en er fortito ar. Tolv timer sju dager i uken sitter May sammen med moren sin pa markedet og syr. Hendene deres har samme farge som toyet de syr. Deretter gar de hjem og lager middag til Martin, Olivier, Za og meg.

Middagen spiser vi foran huset hvor May bor sammen med moren. De sover i samme seng. Det gjor ogsa andre slektninger som er kommer til byen. "En natt sa jeg fire personer i senga, tre pa gulvet og en pa badet! Javla garninger!", forteller Martin. Mays mor fikk tretten barn - ti lever fortsatt. Sa heldig var ikke Zas familie; kun fem av hennes elleve sosken vokste opp. Kanskje skyldes det at deres behandling av sykdommer ikke er like virkningsfull som den er popular: klyping i halsen, vakuumglass i pannen og teip i tinningen. Martin viser meg bilder av ei dame som forsoker a kurere sin sykdom ved a perforere underarmen med en nal sa blodet renner, for sa a smore armen inn med det illeluktende tobakksvannet fra en vannpipe. "Forbanna idioter! Kanskje a slutte med vannpipene hadde vart en bedre ide? Eller kutte ut denne driten her!", roper Martin og slenger en pose av smakstilsetningsstoffet MSG ut av kjokkenet. "Svarte! Skal noen sprenge her na?!", spor jeg nar alarmen gar. "Slapp av, det er bare en Sacito", beroliger Martin. Han klarer faktisk a fange det ulende insektet, og putter det likegodt i munnen. "Biter den ikke?". "Ikke denne. Dette er en hunn". Martin kan sin biologi - det var slik han unngikk vietnamkrigen. "Jeg var rask med a komme meg inn pa et studie, og sorget for a bli der". Slik fikk Martin sin mestergrad i insekter. For Mays mor fantes det ingen slik utvei fra krigen - krigen kom til henne. "Bombeflyene kom over asen her om natta", mimrer hun. "Kan du huske en annen krig, da kineserne kom i 1979?", spor jeg Mays mor etter middagen. Hun er attitre ar gammel, og har sett endel kriger komme og ga. Joda, hun husker det. "De kom og plyndret Sapa. Drepte folk. Vi romte ned i dalen. Da vi kom tilbake sto huset vart enna. Men i et tre foran huset var det hengt opp avkuttede armer av et menneskefoster". En hilsen fra Kina. Sapa var sa langt kineserne kom i den korte krigen. "Vi skal lare vietnameserne en lekse!", erklarte Deng Xiaoping, som da var leder av Folkets Frigjoringshar - haren som frigjor folk. Men det skulle vise seg at vietnameserne hadde lart leksa si. Sa etter sytten dager og fire mils fremrykning, dro kineserne hjem igjen - dog tjue tusen mann farre. Mays mor kan ogsa huske krigen mot franskmennene. De slo dem alle. Og na spiser hun middag med en amerikaner, en franskmann og en som stadig forsoker seg pa kinesisk. Jeg har en folelse av at hun humrer litt for seg selv.

Under et tre i en hage drikker jeg mangojuice sammen med Martin og Brian, som ogsa er amerikaner. "Vi tapte femtifem tusen mann under krigen. Vietnameserne tapte to millioner...", sier Martin. "Jeg tror det var tre millioner", skyter Brian inn. "Uansett, hvordan kunne vi tape den krigen?". Han far ikke regnestykket til a ga opp. Martin tar en slurk av juicen og skuer mot Fansipanfjellet som titter frem over skyene. "Hva dode vi for? Og hva oppnadde vi egentlig?". Ingen svarer. Men samme sporsmalet kan ogsa vietnameserne sporre seg. Hva oppnadde de egentlig, de som betalte den storste prisen under Vietnamkrigen. Landet forsvant inn i en elleve ar lang kommunistisk bakevje, og nar de kom ut fra den, var de tidligere imperealistene tilbake som herrefolk. Og vietnameserne forble dollarslaver. Om en bytter ut det avlegse trusselordet "kommunisme" med det mer moderne "terrorisme", sa kan det se ut som ingenting ble lart av Vietnamkrigen. Brian vet det bedre enn de fleste. Han er nettopp dimitert etter fire ar i verdens sterkeste har - han tjenestegjorde i Irak. Der hadde Captain America ansvaret for femti mann. "Vinner dere denne krigen?", spor jeg. "Vi vinner slagene, men opproret dukker bare opp et annet sted. For hver fiende vi dreper, far vi hans sonn og onkel ogsa mot oss. I det hele tatt, vi pisser vekk tusner av liv. Og miliarder av dollar. Over tre hundre og femti milliarder sa langt. Tenk hva vi ellers kunne gjort for de pengene...". "Sa hvorfor vervet du deg i det hele tatt?". "I 1998 virket det som en god ide. Jeg fikk studere fire ar ved University of California, mot like mange pliktar etterpa. Men sa kom feil mann inn pa det Ovale Kontoret ...".

Min avreise fra Sapa blir stadig utsatt. Forste gang pa grunn av en polakk med for mye vodka. Andre gang kommer jeg lenger - jeg pakker opp sykkelen min og pumper opp dekkene. Hoyt trykk i dekkene gir jo mindre rullemotstand, men det er en grense for alt. Og nar denne grensen overskrides, eksploderer det. Dekkene mine har eksploder for, men nar jeg ser narmere etter, sa er ligger det metallbiter rundt sykkelen - et typisk darlig tegn. Det var ikke dekket, men selve felgen som eksploderte. En dobbelbunnet tjueatte tommers felg er ikke lett a erstatte i Vietnam, sa jeg leier en motorsykkel og kjorer til Hanoi for a finne en ny. Mens forbisyklinger krever planlegging, mot og bra dagsform, er det bare a se etter en luke pa en motorsykkel, gi gass og i neste sekond er jeg forbi. Ganske morsomt det, men gjennom hjelm og motordur er det ikke mulig a ha noen samtaler med folk jeg passerer pa veien. Og pa motorsykkel det gar sa fort at jeg hele tiden ma konsentrere meg om veien og trafikken. Pa sykkelen har jeg bedre tid til a se meg om, og horer det som er av annen trafikk. Det tar ikke mange kilometer for jeg savner pedalene. "Na ligger veien apen til Hanoi...", truet Deng Xiaoping etter at kineserne hadde kommet over grensen til Vietnam. Han hadde jo forsavidt rett i det - veien ligger der den - men Deng var nok ikke klar over hvor darlig den er. Jeg har kjort pa darligere vei. Og pa mer traffikert vei. Men ikke pa en sa darlig vei med sa mye trafikk. Sa nar jeg ankommer Hanoi pa min Malaysia, har det blitt morkt. Og jeg vet ikke engang hvilken retning jeg skal kjore for a komme meg inn pa bykartet jeg har, sa jeg spor ei jente om veien. Hun klarer ikke a forklare meg veien pa engelsk, sa hun hopper like godt bakpa og sier "hoyre", "venstre" og "rett frem". Om en skal ankomme Hanoi, sa er det pa denne maten. Pa en motorsykkel, med ei jente bakpa og noen millioner i lomma. Aldri har jeg sett sa mange motorsykler. Ei jente pa sykkelen ved siden av sender tekstmeldinger. En ung kar kjorer fortere enn de andre, og kaster overkroppen fra side til side for a passere de andre med minimal klarering. Ei dame sminker seg i speilene. Det er som en elv av tohjulinger; det gar greit sa lenge jeg skal samme vei som alle andre, men a svinge krever planlegging. Etter tjue minutter ber hun meg stoppe, peker pa et kryss pa kartet og forsvinner like fort som hun kom. Millionene far ingen bein a ga pa denne kvelden - jeg er trott etter tolv timers intens konsentrasjon i vietnamesisk trafikk. "Jeg har drevet sykkelbutikk i Hanoi i femten ar, men en slik felg har jeg aldri sett!", forteller en langharet sykkelselger meg pa tysk. Det har heller ingen andre. Sa jeg ender med a kjope et vietnamesisk forhjul, med nav, eiker og felg. Neste morgen star jeg tidlig opp, og kjorer over den Rode Elven idet solen star opp. Den lever opp til navnet sitt.

Hver kveld har Martin invitert gjester til middag. En kveld spiser et iraelsk par med oss foran Mays hus. Begge er i femtiarene, og har bodd de siste tredve av dem i USA. "Jeg arbeidet med romfart", forteller Boaz. "Hadde alt! Dyrere bil enn mine venner. Storre hus enn mine naboer. I Santa Monica, Los Angeles. Med strandlinje. Og der nede pa stranden bodde mange arbeidslose dagdrivere. De far mat fra et suppekjokken i nabolaget, og sa ut til a leve en bekymringslos tilvarelse. Smilte alltid! Mens jeg la sovnlos om nettene av bekymringer i villaen! Sa en dag sa jeg til min kone: "Vi ma gjore noe annet med livene vare. La oss reise bort!". Og hun svarte at "Kun om det blir en skikkelig reise. Fem ar!". Sa vi sa opp jobbene og leide ut villaen og dro!". "Og na sover du?". "Som en baby. Hver natt".

Rishosten har kommet til Sapa. Nesten alle er opptatt med a kutte ris. Hele dalen yrer av liv. Det er folk pa hver en terrasse. Ogsa jeg og Chi. Vi kutter de fa terrassene hun eier. "Nei! Kutt lavere!", roper hun, og jeg bruker den lille ljaen med lost skaft litt lavere. "Nei! Dette er klebrig ris. Kutt hoyere!". Risen legger vi i bunter oppa de kuttede aksene som star igjen i den torre jorda. "Nei! Pass pa at risen ikke er i kontakt med bakken!". Der skal den ligge til tork i tre dager, for sa a bli slatt mot en boks av tre, slik at riskornene faller ned i boksen. Aksene brennes - hele dalen er royklagt. Deretter skal kornene til molla borti bekken, hvor en vanndreven hammer knuser klinten. Til slutt skilles klinten fra risen ved a helle den ned i en sekk mens det blaser; klinten forsvinner med vinden. Deretter bares risen i hus. Ingenting selges - de spiser alt selv. Ris er alltid det Hmong spiser forst under et maltid. Det later til a vare det beste de vet.

"Hello! My name is Money". Det er kanskje ikke vart sa ofte tjekkere blir tatt for a vare rike, og denne mannen ser ut til a trives i rollen. Likegreit det, siden navnet hans er til forveksling likt mitt. Navnet Money er allikevel noe misvisende, for han har ikke mer penger enn at han og hans landsmann Adam koker pasta pa primus pa hotellrommet. "Cheap Czeck bastards!", er Martins kommentar til det. Money og Adam har kommet til Sapa for a bestige Fansipan - Vietnams hoyeste fjell - og spor meg om jeg vet om noen guider. Fansipan har ligget og provosert meg fra andre siden av dalen i to uker na, sa jeg laner en kurv til a ha pa ryggen og slenger meg med. Sa neste dag stryker vi avsted med tre venninner - Zao, Lan og Bai Wu - som mener a vite en vei hvor vi ikke trenger betale noen avgifter til nasjonalparken. Men idet vi krysser elva pa en liten hengebru nederst i dalen, dukker en politimann opp. Skjont, det er vel helst parkvesenet. "Hvor skal dere?", spor han. "Fansipan". Med all oppakningen ville det vare vanskelig a pasta noe annet. "Har dere tillatelser?", spor han. "Nei. Hvor far vi kjopt det?", spor jeg selv om Adam allerede har fortalt meg svaret. Tillatelser selges pa de store hotellene, sammen med guide, barere, mat og forsikringer - tilsammen mer penger enn Money onsket a bruke. "Vet ikke", svarer politimannen. "Kan vi kjope tillatelse av deg?". "OK. Ni hundre tusen". Dagens billettpris korrigeres etterhvert til seks hundre tusen for a tilpasses Moneys lommebok. "Men vi vil ha en kvittering!", sier han. Politimannen skribler ned en kvittering pa baksiden av et ark og lar oss passere elva.

Stien er bratt og dagen er varm. Allikevel flyr jentene opp fjellet. "Kom igjen, treige Monstermonkey!", roper Zao. Et treffende navn - jeg er dobbelt sa stor som dem. De er barmhjertige og innvilger lunsj i en lysning i skogen. "Hvor mye betalte du for nudlene?", spor Bai Wu. "Tre tusen", svarer jeg. "Haha, de koster bare ett tusen. Taper!". Utpa ettermiddagen kommer vi til en hytte inne i skogen. Etter at vi har tatt et bad i elva og jentene har lagd mat, dukker det opp noen menn som eier hytta. Noen tusenlapper senere er vi velkomne til a sove i hytta deres.

Neste dag klatrer vi opp til toppen. All rottene og greinene gjor at dette likner mer pa treklatring enn fjellklatring. Forst nar jeg far toppteft, viser jentene endelig tegn til a blir slitne. Men sa viser det seg ogsa at ingen av sakalte guidene vare har vart pa toppen for. Selve toppen blir intet hoydepunkt - det er take pa alle kanter. Kun innskripsjonen pa en liten varde kan fortelle oss at vi har nadd toppen. Det er kaldt, sa vi klatrer ned til hytta igjen.

De kom like etter oss. Jeg hadde ingen mistanke, men jente hadde fatt et forvarsel. "Politiet kommer!". Like etterpa kommer to menn i gronne uniformer. De gar rett bort til oss, som om noen har tystet. "Kontroll av tillatelser!", sier han med flest distinsjoner og tropehjelm av stra. Adam rekker ham kvitteringen. "Dette er ingen offisiell tillatelse!", sier offiseren etter a ha lest det handskrevne arket. "Det er utstedt av politiet. Hvor mye mer offisielt skal du ha det?", svarer Money. Offiseren er tydligvis ikke fornoyd med svaret. Han snakker ikke engelsk, men skriker mot jentene. Han gulper opp ordene i sinne. Jentene er redde. "Han sier at Bai Wu og Lan ikke er gamle nok til a vare guider...", hvisker Zao til meg. Deretter skriver offiseren en rapport pa meg. Han signerer rapporten, og det samme gjor en av mennene fra hytta. "Skriv under!", sier han og gir meg pennen. "Hva star det?", spor jeg, men offiseren kan ikke engelsk og jentene kan ikke lese vietnamesisk. Eller tor ikke. "Bare skriv under!", trygler de. "Skriv under!", truer offiseren og tar frem handjernene. "Jammen jeg skriver jo ikke under pa noe jeg ikke kan lese!". "Det star ingenting! Skriv under!", ber jentene. Antakelig er det en tilstaelse pa at jeg har brutt loven, sa jeg nekter. Politimannen konfiskerer passet mitt og ber oss om a pakke sakene vare. Etter sju timers klatring til toppen av fjellet og ned igjen til hytta, er det lite fristende med en ny tur. Men politi star pa sitt og arresterer oss. Handjern slipper vi heldigvis, for det er en tre timers marsj foran oss. Vi blir fort en annen vei enn den vi kom. "Dette er akkurat som det var i Tjekkia for Floyelsrevolusjonen. Uansett hva vi gjorde, var det alltid noen som kontrollerte hva vi foretok oss. Og det var alltid det mest innkompetente kjotthuet som hadde ledelsen". I det det blir morkt kommer vi til en murbygning i skogen. Money, Adam og jeg blir passert rundt et bord i forste etasje mens jentene blir forhort. Politiet tror kanskje at de har taket pa oss, men de har neppe arrestert tjekkere for. Adam drar opp en flaske vodka som vi drikker opp. Og mens de spiser opp maten til politiet, begynner jeg a forsta hvorfor kommunismen hadde sa sma kar i Tjekkoslovakia. Politiet skjonner etterhvert at det er lite penger a true ut av disse gutta, sa etter to timer endrer de taktikken. "OK, dere skal fa ga. Kan vi tilby dere skyss tilbake til Sapa? Det er atten kilometer dit ...". Prisen de forlanger for a kjore oss dit er naturligvis ingen roverpris. "Uansett hva vi gjor, sa ender det med at vi ma betale politiet", sier jeg, men tjekkerne vil det annerledes. Adam gar ut pa veien og veiver med lommelykta si foran forste bil som kommer. Den stopper og gar med pa a ta oss med - dette er jo foran politistasjonen. "Kyss meg i rava!", er Moneys siste hilsen til politiet idet vi loper ut porten mot bilen.

Jeg flytter inn pa rommet til Adam og Money. Ikke fordi det er sa dyrt med eget rom, men jeg har bodd pa eget rom ganske mye det siste aret. Men etter noen dager reiser de tilbake til Praha. Olivier og Za reiser til Hanoi for a ordne visum. Brian reiser sorover. Og en dag reiser ogsa May og Martin. May skal begynne et nytt liv i Arizona. Hun har aldri vart lenger fra Sapa enn et sykehusopphold i Hanoi. Mon tro om hun vil trives der pa andre siden av verden. Jeg stikker oppom rommet til Martin for a se om jeg kan hjelpe til a bare noe. May har det hun kaller vietnamesiske klar pa seg - det vil si klar som ikke har noen stammetilhorighet. "Nei, sa fin du er!", sier jeg, men da begynner hun a grate. "Hun har kranglet med muttern", forklarer Martin. "Jeg vet da faen, men hun vil av en eller annen grunn ikke komme hit for a ta farvel". May kommer seg etterhvert. Hun tar ut storste oreringene og putter dem ned i vesken. Jeg prover a rette litt pa skjortekragen hennes. Den ser litt rar ut - hun er vel ikke sa vant med a ga i slike klar. Men jeg kjenner at under skjorta har hun fortsatt de to solvklavene. Jeg barer Martins store hockeybag ut til bussen. May gir meg et skjerf og jeg gir henne en klem og lykke til pa reisen. Sa begynner hennes amerikareise.

Dagen etter gar jeg nedom huset til Mays mor. Hun sitter sammen med tre venninner og spiser middag. De prater hoylytt. Alle Martins saker er ryddet vekk. Livet er tilbake til det normale. Noen personer kommer og gar, men disse gamle damene skal ingen steder. De blir.

En morgen er ogsa min tur kommet. Jeg pakker sakene mine. Tar farvel med mine Hmongvenner. Og sykler den tunge veien ned fra fjellet.