Savannakhet

Ute pa savannen ligger byen Savannakhet. Byens hoyeste bygning er trolig en katolsk kirke; en arv etter franske misjonarer. Rundt plassen foran kirken forfaller forlengst forlatte bygninger i fransk kolonial arkitektur. Ned en sidegate minner et kulturhus av gra betong i funsjonalistisk stil om sovjetisk inspirasjon. Stovet i billettluka forteller at det er lenge siden det skjedde noe kulturelt her. I en sidegate pa andre siden av plassen er det derimot stor byggeaktivitet. Et arbeidslag er opptatt med a stope inn teksten "The Chineese Society" pa tre sprak i portalen. Inn en sidegate pa den fjerde siden av plassen ligger restauranten Paris Lao. Den drives av et vietnamesisk ektepar, og er hvor amerikanske Jill velger a spise middag idag.

Da Jill var fire ar gammel, bestemte hun seg for a verve seg til Fredskorpset. "Ja, ja, hun gar det nok av seg med alderen", trostet foreldrene hennes hverandre. Men Jill sluttet aldri a snakke om a verve seg. Da hun var tjue ar, fortalte hun at hun ville bli hjelpearbeider i Vietnam. "Ikke snakk om!", ropte faren hennes og ville ikke hore mer snakk om saken. Han mente at Jill burde folge hans fotspor og heller bli forretningskvinne i Boston. Men Jill argumenterte med at det ville vare godt for karrieren om hun kunne skilte med a snakke vietnamesisk. Faren visste sa godt som noen hvor viktig handelsparter Vietnam var blitt, og ga seg omsider.

"Larte du vietnamesisk?", spor jeg to ar senere. Rynkene rundt oynene og museflettene i haret gir et inntrykk av ei jente som plutselig har blitt voksen. "Nei", ler Jill. "Men det gjor ikke fattern heller". "Sa hva gjor du her i Laos?". Hun har na jobbet ni maneder som engelsklarer i Hue, en by i Vietnam, rett ost for Savannakhet. "Det spurte studentene mine om ogsa. "Hvorfor skal du reise bort na under Tet?". Men den vietnamesiske nyttarsfeiringen er jo bare hyggelig for dem som har familien i narheten. Alt annet er jo stengt, og alle har dratt hjem". Sa Jill dro heller pa ferie til Laos. "Hvordan er det a jobbe som larer?". "Det var en provelse til og begynne med. Men etterhvert jeg fatt respekt hos studentene. Om jeg horer noen prate noe annet enn engelsk i timen, sender jeg dem ut. Joda, jeg er ei skikkelig hurpe". Men ledelsen pa skolen er det ikke like lett a kontrollere. "Jeg ble palagt a holde kveldsundervisning ogsa. Hadde ikke noe valg. Uten at jeg fikk noe mer lonn - jeg har jo liksom vervet meg frivillig". Men rektor vet a kreve betaling for kveldsundervisningen. Og ikke uten grunn: studentene far et diplom hvor det star at de har hatt undervisning av en person med engelsk som morsmal. Og med det diplomet kan de kreve mer lonn av arbeidgiveren. "Egentlig er det det samme for meg, jeg gjor jo det jeg kom hit for. Men det frivillige arbeidet fikk en bismak nar jeg horte at rektor hadde kjopt seg to nye sommerhus". Etter middagen gar vi ned til Mekong, og drikker ol i et skur med utsikt over elva. "Ah, jeg trengte virkelig ferie", utbryter Jill mens sola gar ned over Thailand. "I Vietnam er det aldri fri. En er alltid pa jobb. En morgen ringte telefonen klokka fire om morgenen. Jeg sover jo vanligvis pa dem tiden av dognet. Men det gjor ikke vietnameserne. "Kan du stille pa seremonien klokka seks?", var beskjeden jeg fikk. To timers varsel! Hadde naturligvis ikke noe valg, men jeg tenkte at om jeg finner meg en plass langt bak i forsamlingen, kan jeg duppe av der. Den gang ei. Tjue minutter ute i seremonien ble jeg kalt opp pa podiet for a overrekke arebevisninger til noen utvalgte studenter. Pa et ark som jeg fikk stukket i handa pa vei opp pa podiet var det skrevet begrunnelser for utmerkelsene. Jeg sa jo ikke ut i maneskinn! I morgenkape, sandaler og med haret til alle kanter. Mens vietnameserne som kom opp pa podiet var naturligvis ikledd dresser og drakter". Jeg fyller opp det tomme glasset hennes. Laotiske olglass er sma, men Jills glass later til a vare minst. "Endelig kan jeg drikke ol. I Vietnam sommer det seg ikke for kvinner a drikke mer enn ett glass. Og da er sytti prosent av glasset fyllt med isbiter". Na star seks tomme BeerLao foran henne. "Hvordan behandler vietnamesiske menn deg?". "De er hoflige. Nesten beskjedne. Fniser og loper avsted om de ikke kommer pa noe a si. Allikevel er det forventet at jeg som kvinne skal vare ydmyk og underlegen mennene. Jeg tror det er best a vare mann i Sorost-Asia. Men i USA er det best a vare kvinne". "Sa du kommer ikke til a finne deg en asiatisk mann?". "Tuller du?! Jeg ville ikke engang ha en mann har tilbrakt mye tid i Asia. De blir sa fort asiatisert".

Tom er en asiatisert mann. "Jeg begynte a komme til Sorost-Asia for tjuefem ar siden, og siden 1991 har jeg bodd her". Han ma vare over seksti na, frodig hvitt har og hvalrossbart til tross. Deler av frokosten kommer ikke lenger enn til nettopp barten, selv om han forsoker a gni den vekk med en handbak full av leverflekker. "Jeg solgte alt, tok med meg sekken, litt penger og gitaren, og sa farvel til USA for godt". "Sa hva gjor du her?". "Hva som helst. Jobber mest med import og eksport". "Av hva da?". "Vel, det siste prosjektet kom jeg pa da jeg var ute og kjorte motorsykkel rundt pa landsbygda her. Ute pa savannen star mange falleferdige lover". Bygget av teak. "Og jeg tenkte "Hvorfor ikke prove a kjope tommeret?". Og det skulle vise seg a ikke vare sa vanskelig. De gamle lovene er jo ikke noe annet enn reir for slanger. Sa jeg fikk med meg et arbeidlag fra Thailand. Ja, de gutta der er ikke redd for slanger. Trevirket var virkelig flott. Glatt som en babys rumpe. Vet du hvorfor?". "Nei". "De har blitt gatt barbeint pa i hundre ar. Vel, sa bragte jeg alt tommer over til Thailand og fyllte opp et helt lager der". "Og eksporterte den videre til USA?". "Vel, jeg forsokte, men de javla byrokratene der borte trodde at jeg hadde hugget ned trarne. Sa jeg solgte hele partiet til en mobelsnekker i Bangkok. Vi forhandlet om prisen i seks maneder. Slik er livet over der. Penger betyr alt. Hvis du ikke snakker til en thai om penger, gidder han ikke a hore pa". "Foler du det aldri ensom? Selv om folk er hyggelige, sa forstar de deg aldri helt. Du vil alltid forbli en utlending. Og du vil aldri forsta dem fullt og helt". "Sant nok, men nar du har akseptert akkurat det, sa finnes det ikke noe bedre sted a bo. Klimaet er behagelig, prisene er lave og det gar aldri tomt for jenter. Jeg flytter aldri hjem til USA. Du vet det, at for eller siden krysser du en grense hvor det ikke er mulig a ga tilbake".