Sevastapol

Etter Simferopel begynner klatreetappene. I sentrale Ukraina sa jeg en fjellknaus; det var ikke rare knausen - kun et par meter hoy, men det var den forste jeg sa pa denne siden av Ostersjoen. Fjellene her pa sorlige Krim strekker seg over 1500 meter, og er de storste - og sa vidt jeg kan se av kartet - de eneste mellom Karpatene og Kaukasus. Noe tyngre sykling til tross, det er noe trygt med fjell; de gir en referanse. Det flate landskapet gjemmer alt under en horisont som ser lik ut i alle retninger, og gir meg et snev av klaustrofobi.

Det er ikke bare jeg som finner fjellene trygge. Ogsa tartarene - etterkommerne av den gule horde fra Mongolia - fant trygghet oppe i fjellene. Jeg sykler innom deres gamle hovedstad, hvor lederen holdt hus - Khanens palass. Det er en arabisk oase med fontener, minareter og harem. Turistene kjoper runde hatter med dusk, og gjesper seg igjennom en omvisning som later til a vare obligatorisk for alle som snakker russisk. Alle turistene til tross - det hviler en ro over hele stedet.

Allikevel ikke nok ro til at jeg slar til pa et tilbud om overnatting hjemme hos ei eldre dame. Selv om det begynner a bli seint, sa frister Sevastopel i bunnen av bakken - denne byen som var stengt for utlendinger helt til 1991, siden den Sovjetiske Svartehavsflaten la for anker her. Ned bakken gar det fort. For fort. I et par og femti km/t blir overgangen mellom landkar og brua over jernbanen litt for toff for bakdekket, og jeg punkterer igjen. Punkteringen er ikke varre enn at jeg kan sykle ti minutter pa det for det ma pumpes opp igjen, og siden sola er pa vei ned sykler jeg den siste mila inn til byen med susing fra bakdekket. Sevastopel er omtrent sa langt sor som Roma, og sola synker raskt i havet her. Derfor blir det morkt innen jeg kommer til sentrum, og sykler pa noe jeg ikke ser hva er, og punkterer pa fordekket ogsa. I darlig humor triller jeg sykkelen i nattemorket inn i byen med flatt dekk foran og bak, men blir i bedre humor nar jeg ser en betongblokk fra 70-tallet med "Hotel Krim" i blatt neonlys pa taket, og blir i riktig godt humor nar damen i resepsjonen spor "Hva vil du!?"

Neste morgen gar jeg ut pa balkongen og skuer ut over Svartehavet. Navnet er et godt forsok pa a holde turistene borte, men det hjelper sa lite - ryktet om at havet er gront og blatt har spredd seg over alle hauger. Nede i bakgarden star en liten tett kar og skyggebokser. Jeg deler hotell med den Kasakhstanske og Uzbekiske landslagstroppen i boksing. En av dem forteller meg at de skal delta i en turnering med boksere fra hele SUS - samveldet av uavhengige ekssovjetiske stater. Synd det ikke var brytere, for de skulle jeg spurt dem om hvordan jeg far taket pa disse balfeite damene som til stadighet skal svinge seg - og meg - pa dansegulvet. Boksing er nok litt droyt a mote dem med.

Bokseturneringen er ikke forste gang det er slossing i byen. Krimkrigen raste her i 1853-1854. Byen var beleiret av engelskmenn, franskmenn, italienere og tyrkere, men russerne holdt stand lenge nok til at begivenheten er hedret med montumenter pa nesten hvert gatehjorne. 250 000 mann dode, mens Florence Nightinggale ble verdens mest kjente sykepleier. Beleiringen gjentok seg under 2. verdenskrig, men Sevastopel er en slags evig by - uansett hvor mye den bombes, sa vil turister og bater alltid komme tilbake, takket vare beliggenheten ved noe som ser ut som en fjord.

Det er fortsatt hett i byen, men det skyldes luftfuktigheten og et virvar av turister og marinegaster. Allikevel er det en behagelig by a rusle rundt i, med sine hvitemalte murbygninger langs steinbelagte brygger. Jeg tar en battur ut for a se narmere pa denne omstridte Svartehavsflaten, men havner pa feil bat og ma ta en ny bat for a komme tilbake pa riktig side av fjorden. Pa baten tilbake spor jeg en kvisete marinegast om han kan fortelle meg veien til museet for Svartehavsflaten. Selv om det star skrevet "Svartehavs Flote" pa lue hans - eller kanskje nettopp derfor - nekter han a besvare sporsmalet. A bli ignorert er det varste svaret jeg kan fa; da er det bedre a bli skjellt ut. Men kanskje han oppfattet sporsmalet som en frekkhet, for flaten begynner a dra pa arene. Da Russland og Ukraina skilte lag i 1991, stakk deler av flaten av med kurs for Murmansk, og forholdet mellom de to landene forble anstrengt. Det loste seg derimot da russerne presenterte regningen for oljen de hadde eksportert til Ukraina, og kom til enighet om at Russland leier flaten som betaling for oljen. Nar jeg ser sju mann i kjeledress hamre los pa en rusten ubat, antar jeg at Ukrania gjorde en god avtale.