Shaoshan

Tredve ar etter sin dod er Mao Zedong fortsatt popular i Kina. Mange steder dyrkes han forsatt som den store Formannen, og i Shaoshan tilbes han som en gud. Mao ble fodt her i 1893, som eldste sonn av en relativt velstaende forretningsmann.

I 2006 er Shaoshan en sakral fornoyelsespark til minne om landsbyens store sonn. Pa hotellet hvor jeg bor, bringer turistbussene reisegrupper inn om kvelden. Etter et felles maltid i restauranten, gar de tidlig til sengs. Neste morgen horer jeg banking pa dorene. "Kom igjen, sta opp, ellers havner vi bakerst i koen!", antar jeg at det sies, for innen jeg kommer meg ut, sa er alle rommene tomme. Uten at det gjor noe; synes det er like interessant a studere de tilreisende.

Maos barndomshjem likner pa et hvilket som helst hovedhus pa landsbygda, bortsett fra at det er dobbelt sa stort. Det ligger idyllisk til ved en lotusdam. Og det var i denne dammen at Mao utviklet sin kjarlighet for svomming. Kanskje like mye var det livretten hans - kokt svineflesk - som ga han en kropp som var velegnet til a flyte. Inne i det velholdte huset er det satt opp skilt som forteller pa kinesisk og engelsk om hva jeg ser. "Mao Zedong i en hyggelig passiar med bondene i landsbyen", star det under et bilde. "Vaskeriet hvor Mao Zedong som ung hjalp sin mor med klesvasken". "Kjokkenet hvor Mao Zedong oppfordret sine brodre til revolusjon". Han klarte a overtale dem begge - den ene ble drept av Nasjonalistene i Urumqi og den andre i Koreakrigen. "Mao Zedongs kone og deres to sonner", star det under et bilde pa soverommet. Hun er feiende flott. Man kan si hva man vil om Mao, men han hadde greie pa damer. Men det gikk ikke bedre med hans forste kone og eldste sonn; ogsa de ble drept. Det er ikke bare bare a lede en revolusjon.

I tillegg til barndomshjemmet, er det en rekke museer av ymse kvalitet i Shaoshan. Det virker som om alle som onsker tjene en slant, kan apne et museum. Alt man trenger er noen bilder av Formannen, uten at det spiller noen rolle at alle de andre museene har akkurat de samme bildene. I en stor Maopark leier jeg bade guide og sjafor. Hun forteller om bygningene vi kjorer forbi i parken. Alle er kopier av hus hvor Mao tok viktige beslutninger. Femten minutter senere er turen over uten at jeg har blitt noe klokere, og jeg blir fort inn i en souvenirbutikk. Kommunismen har havnet pa et kapitalistisk museum.

Foran en stor plass star en hoy statue av en gammel Mao. Fra hoytalere i buskene hores et guttekor synge salmer. En jevn strom av busser stanser pa en parkeringsplass like nedenfor. Turistgruppene som strommer ut blir tatt imot av unge jenter med vimpler og megafoner. Guidene forer gruppen opp til en blomsterbod i utkanten av plassen. Her far mannen med penest handskrift skrive noen minneord om Formann Mao pa to rode papirstrimler. Papiret stiftes sa pa et stativ som er pyntet med blomster. Deretter far to menn i reisegruppen aren av a marsjere forst i en aresrunde rundt statuen med blomsterstativet, mens resten av gruppen folger etter to og to. "Sett blomtene her!", sier guiden ved en skog av blomster under Maos fotter. Deretter stiller reisegruppen seg opp pa to rekker. Maoismen er en relativt ny religion for kinesere, sa det er greit a ha en guide. "Sa bukker vi tre ganger! Forste bukk!", sier guiden i megafonen, og alle bukker erbodig og samtig. "Andre bukk!". "Tredje bukk!". Deretter er tas det lagbilde, for gruppen blir bedt om a flytte seg - neste gruppe star allerede klar bak statuen med et blomesterstativ og venter utalmodig pa a gjenta ritualet.

Neste dag regner det, sa jeg sykler ikke videre. Det gjor ingenting, for dagen etter kommer Judy til Shaoshan, og jeg gar hele Maoloypa en gang til med henne. Hun oversetter, for det er sparsommelig med informasjon pa engelsk i kinesiske museer. Hun er oppriktig interessert, og vi diskuterer bilde for bilde mens den ene reisegruppen etter den andre passerer oss med hevet vimpel og hoyt tempo. "Der er pysjamasen til Mao. Den er lappet fortisju ganger!", forteller Judy. Tannborsten hans ser ogsa velbrukt ut. Badebuksa til Mao er selvfolgelig rod, og har et hvitt belte. Men det mest imponerende er storrelsen. "Du har god greie pa Mao Zedong!", berommer jeg Judy. "Ja, jeg har vart medlem av kommunistpartiet", sier hun. "Ikke se pa meg sann! Hvis man skal komme noen vei i Kina, sa er det en stor fordel a vare medlem av partiet. Dessuten meldte jeg meg ut for to ar siden. Partiet har forlatt Maos ideer og har blitt korrupt". Det var ikke derfor jeg sto og mapte. "Det er bare sa fantastisk a kunne ga gjennom museet her sammen med en ekte kommunist!", sier jeg og tenker pa den dyrt kjopte og intetsigende guiden jeg hadde to dager tidligere. Selv om Judy na har konvertert fra kommunisme til kristendom.