Sodak

Nar ukrainerne skal ta bilde av seg selv med ett mer eller mindre kjent motiv i bakgrunnen, ber de alle andre fjerne seg, slik at bare de selv synes pa bildet. Jeg far lyst til a gjore det samme; be alle turistene fjerne seg, for na vil jeg se byen. Vet selvfolgelig at jeg ikke kan klage over mange turister nar jeg er en selv, men alt som dette forer med seg blir for falskt. "Kom hit, betal her, sa skal du fa en ferdig regisert opplevelse!" enten det gjelder omvisninger, fotografer eller strippeklubber. Pa en annen side er kanskje dette det ekte; dette er sesongen som alle forventinger bygger seg opp mot resten av aret.

Det eneste som virker helt ekte, er oppoverbakkene. Ost for Jalta begynner disse a bli bratte, mange og hyppige. Her er motvinden kjarkommen, for det er ganske varmt a klatre opp 300 meter med 10-12% stigning, bare for a trille ned igjen pa andre siden og ta fatt pa neste. Det gar med nesten ti liter vann pa en sykkeltur, noe som ville gitt meg alvorlige helseproblemer i lopet av en vanlig dag pa kontoret hjemme. Svetten renner ned i sviende oynene, og videre ned til en munn med konstant saltsmak og drypper fra haka og ned pa stanga. Et annet problem med varmen er at olje eller tjare pipler opp av asfalten, og gjor veien glatt. Dessuten er det noe javla klin. Jeg sykler over en slik flekk, og tjaren stivner idet den klistrer seg til dekk og bremseklosser. Oppmuntringen fra bilistene kjarkommen; de tuter, gir meg tommelen opp og henger ut av vinduet for a fortelle meg at na er det ikke langt igjen til toppen - men holder heldigvis kjeft om at det venter en ny stigning pa andre siden. Det er ogsa en del andre syklister a se - de forste tursyklistene jeg treffer pa turen. De fleste er ukrainere eller russere som tar en rundttur pa Krim.

Pa en rastplass hoyt over havet star jeg og betrakter en lite gutt som vinker til havet. "Pa gjensyn, havet!" sier han sorgmodig for han setter seg inn i en bil som kjorer over fjellet. Bak meg stopper en minibuss. "Snakker du russisk eller engelsk" spor ei langharet dame meg. Hun skriver for et tysk reisemagasin, ADAC Traveller - Besser Uraub Machen. "Du er den forste syklisten jeg ser her". Hun kan ikke ha sett sa noye. Hun er heller ikke eneste tysker her; stadig vekk ser jeg tyskregistrerte biler. Tyskerne har nese for flotte feriesteder; de bryr seg ikke sa mye om politikk og religion. Ma kanskje legge til at i Simferopol sa jeg en svenskregistret bil, men svensken kan en jo treffe pa ovealt i verden. Jeg svarer pa noen sporsmal, for jeg kommer med mine. "Hvor lang tid bruker du pa a skrive en artikkel om Ukraina?". "Omtrent en uke. Ja, jeg vet det er lite, men dette er arbeid. Hadde gjort det anderledes om det var fritiden min. Men ikke pa sykkel!". Til gjengjeld er hun effektiv, og har utstyrt seg med fotograf, tolk og sjafor. Og de jobber godt sammen; mens jeg svarer pa sporsmal trekker hun seg litt unna, og fotografen far tatt sine bilder; jeg merker det forst nar jeg skal dra videre at han star bak meg med et lydlost kamera. "Vil du sitte pa til Sodak?" spor hun. "Nei takk, jeg er pa ferie og foretrekker a sykle".

Nede i Horzof spiser jeg lunsj, og blir servert av ei hyggelig jente med morkt har som smiler hver gang hun kommer med mer mat. Jeg er akkurat ferdig med siste rett nar to karer i femtiarene slar seg ned ved bordet mitt. Det er ledig ved flere andre bord, men denne tradisjonen liker jeg. Etter en kort introduksjon roper han med en svart cap hvor det star "Golden Eagle": "Froken! Froken!" som er vanlig betegnelse pa serveringsdame. "Tre ol!". "Nei, ikke ol til meg. Jeg sykler". Om jeg skulle begynne a drikke ol til syklinga ville - om ikke trafikken tok meg - ett eller annet inne i meg bli overbelastet. Pusten min er varm som damp i bakkene, og jeg foler at kroppen yter maksimalt. "Froken! Froken! Ikke tre ol. Jeg vil ha omelett!". Den unge damen kommer med menyen. Mannen med capen blar litt i den. "Froken! Froken! Jeg vil ikke ha omelett. Hvor blir det av olen?!". Sa ser han pa meg. "Servicen i Ukraina er skikkelig darlig!".

Pa vei ned en bakke blir jeg tatt igjen av en bil; jeg tor ikke a slippe opp bremsene. Tror ikke sykkelen toler det. Bilen stopper rett foran meg. Jeg har sluttet a tenke "landeveisrovere?" nar dette skjer, vanligvis loper sjaforen ut og stikker overkroppen under panseret. Men disse fire gutta er bare nysjerrige pa de vanlig tingene, blant annet hvor mye jeg tjener. Ogsa her er det et uhoflig sporsmal, men om jeg ikke svarer kan de jo tro hva som helst. Hver gang jeg svarer pa dette sporsmalet himles det med oynene, sa jeg reduserer manedslonna for hver gang. Og na som jeg sier tusen US dollar virker det som jeg har kommet pa et normalt ukrainsk niva. Gutta drar frem en olflaske og fem glass, og insisterer pa en skal for vi drar videre. Lengre nede i bakken treffer jeg en familie som er ute og rusler i samme retning. De er fra Dagaupils i Latvia, og nar jeg forteller at jeg besokte byen pa vei hit, dras det frem kamera. Nederst i bakken er veien stengt med en port. Jeg gidder ikke sykle opp igjen, sa jeg drar sykkelen gjennom skogen og ned en skraning som er sa bratt at sklir ned sammen med sykkelen, bare for a finne et hoyt gjerde helt nederst. Etter a ha fulgt gjerdet en stund, finner jeg et lite hull som er akkurat stort nok til at jeg klarer a dra sykkelen etter meg nar jeg tar av alle bagene. Det er visstnok en leirskole for barn jeg har kommet inn pa, og jeg kjeppjages av to kjerringer for jeg smetter ut borten rett bak brusbilen.

I Sonjatsjnogiskje finner noe jeg har lett etter lenge: overnatting hjemme hos vanlige folk. "Losji" var selvfolgelig det jeg skulle sporre etter. Huset ligger overst i en sidevei, og jeg far et rom i andre etasje uten vindu. Dusjen er et skur nede ved elva, med en tonne med solvarmet vann pa taket. Dessverre er jeg for trott til at jeg orker a bli sittende under vinrankene i bakgarden og prate med de andre som ogsa bor, men pengene berettiger at jeg bor der, uten at jeg trenger underholde hele kvelden. Sover isteden bedre enn jeg kan huske a ha gjort de siste ukene.

I sentrum av Sodak ser jeg ei feit kjerring med hatt sitte og reklamere for losji, sa jeg parkerer sykkelen og blir enig med henne om overnatting. Akkurat da stopper en bil med tre andre personer i samme arend. Jeg forstar at hun helst vil fa disse innlosjert forst - det er jo mer a tjene pa tre enn en - sa hun ber meg passe stol og skilt mens hun setter seg inn i bilen og forsvinner. Sa der sitter jeg bondefanget pa min post og reklamerer for overnatting. Og responsen venter ikke pa seg, det er jo hoysesong. Turister kommer bort og spor om overnatting, veien til banken og politistasjonen. Jeg svarer sa godt jeg kan. En gammel mann som har statt og betraktet meg kommer bort. "De holder sannerlig et helt turistbyra gaende her!" sier han og ler. Omsider blir jeg innlosjert i et skur i bakgarden hos Alya. Utenfor star en mannevond kjoter i kjetting. Bikkjer er ikke lenger noe problem; na brastopper jeg og plukker opp noen ganske store steiner om en legger pa sprang etter sykkelen. Selv den olmeste kjoter har tenkt seg om to ganger sa langt. Men siden dette er vertens hund, noyer jeg meg med a sprute vann pa den. Effekten er svart kortvarig. Alya er russer, og yrket hennes er a tegne plakater. I bakgarden star malte plater; en tegning av en bjorn og et program for feiringen av 9. mai. "Det er dagen da krigen tok slutt!" forklarer Vera, datteren til Alya. Jeg spor henne om hva hun arbeider med. "Jeg studerer sprak. Engelsk og japansk". "Japansk?!". "Ja, du skjonner, her far man kun kjopt piratkopierte dataspill, og da folger det ikke med noen brukermanual, sa alt er pa japansk". Begge sprakene studerer hun via brevkurs; det er ikke noe universitet her i byen. Dette er et brevkurs flere ukrainere kunne ha fulgt - hun sliter med uttalen, men forstar tilsynelatende alt jeg sier. Med mindre hun er en spraksvindler som meg, som gjentar tankefullt det siste ordet i hver setning for a gi vedkommende jeg snakker med en folelse av a ikke snakke til veggen. "Hvorfor er du ikke gift?" spor Vera, og jeg spor henne om det samme. "Jeg liker ikke menn; de bare royker og drikker" er forklaringen hennes. I sa mate har hun jo kledd seg riktig, i en sid T-skjorte, for store bukser og en rod cap. I steden har Vera 22 stinkende rotter i to bur i stua. Mens jeg far aren av a holde en av rottene i henda, slar det meg at det kan ikke vare sa lett a vare ukrainsk mann. Vera viser meg noen gamle bilder. "Der er faren min!" sier hun og peker pa en mork mann som er hvit fra nesa og opp. "Han gikk alltid med hatt", Faren ble fodt i 1938 eller 1939, han visste ikke selv. Hans foreldre ble drept av nazistene i byen under krigen, og etterpa havnet han pa barnehjem. "Han ser ut som en tartar. Derfor holdt han pa a bli sendt til Sibir, men slapp unna". Kanskje foreldrenes tragiske sjebne reddet ham. Vera viser flere svarthvittbilder. "Sann sa stranda ut pa 60-tallet" sier hun og viser et bilde med noen fa badegjester. "Da var det to kafeer langs strandpromenaden, og folk sto i lange koer for a fa kjopt en kopp kaffe. Idag kan du starte i den ene enden av stranda, og komme ut igjen pa den andre stappmett, full, i dronningkostyme, med blinkende djevelhorn pa hodet og ridende pa en kamel. Alt uten a ha statt i en eneste ko." Hun viser ogsa bilde av det forrige huset de bodde i. "De matte rive det da de skulle bygge en sovjetisk bygning." Vera peker pa folkene pa bildene fra 60-tallet "De hadde ikke hort om Beatles!". Det var tydligvis mer folk her ikke hadde hort om. Det forste fargebildet er tatt av Vera pa stranden pa 6-arsdagen hennes. "Dette er rett etter Tsjernobylulykken. Forst senere har vi fatt hore at det var helsefarlig a ga utendors disse dagene, men vi visste jo ikke om ulykken. Dere i utlandet visste nok mer enn det vi i Ukraina gjorde!". Jeg spor henne om hun anser seg som russer eller ukrainer. "Litt begge deler. Mamma er jo russer og vi snakker russisk hjemme. Men er jeg jo fodt og oppvokst i Ukraina. 50-50 kanskje?". Hun forteller at for 1991 var det bare Jalta som var apen for utlendinger, pa grunn av alle militare innstallasjonene langs kysten. "Du er forresten den forste utlendingen som ikke kommer med bibel" sier hun. I stua er en stabel med bibler. Navnet hennes betyr "tro" pa russisk, men Vera tror ikke pa Gud. "Hvorfor har du sa mange bibler?". "Man sier jo ikke nei nar en far noe gratis!"