Sverige på tvärrs

I Kristinehamn, en by ved Vänern med 8000 innbyggere og et tollkontor midt i byen, treffer jeg noen karer på puben. De hörer at jeg er norsk og ber meg sette med ned ved deres bord. Flere av dem har norske aner, og en har produsert propeller hos Ullsteinvik. Jeg spör dem om de ikke har arbeid, siden det er torsdag og de drikker tett. En sier at han ikke har noen jobb, en annen jobber bare litt deltid og tar det tydligvis ikke så höytidlig. Og på spörmålet om hva de da driver med, svarer en at han er to ganger svensk mester i bryting, "100-kilos klassen forstås", mens en annen trener et förstedivisjonslag i hockey litt nord for byen. Laget pleier å möte norske lag i sesongforberedelsen. "Storhammar eller hva dom hetter - vi pleier slå dom 10-1 og så der". Når de hörer at jeg driver med sykling, forteller en at broren hans syklet rundt i hele Europa to sommere. Broren hadde värt korpulent, men kom hjem skikkelig mager. Derfor mener han at jeg må passe på å spise tilstrekkelig, siden jeg jo i utgangpunktet er ganske puslete. Ellers bedriver gjengen ikke stort annet enn "å sitta på krogen" og "sjekke brudar". Da slår det meg at dette er oppfölgeren til filmen "Fucking Åmål" - som forövrig er tatt opp rett over på andre siden av denne enorme innsjöen - bare at nå har hovedpersonene blitt dobbelt så gamle. Og menn. Kanskje en litt urettferdig sammenlikning, men de kalte meg puslete. Forövrig har han jo rett; jeg pröver å spise allerede för jeg blir sulten.

Når jeg sykler inn i Katrineholm, passerer jeg en fotballbane hvor en kamp er godt igang. En trener löper inn på gresset og skriker til forsvarsrekka. Publikum roper etter dommeren. I det hele tatt en helt vanlig fotballkamp. Bortsett fra at samtlige er negre. I det hele tatt er det mange ikke-europeere i Sverige; som om man pröver å etterfylle fraflyttinga med innvandring.

På lördagskvelden er det fest i byen, og de aller fleste har samlet seg i et öltelt som er slått opp på torget i byen. Til å begynne med synes jeg at det er overdrevent mange vakter i teltet, men forstår bemanninga når jeg ser folka som velter inn. Har knapt sett så snydens forsamling, og undres på i hvilken tilstand de som nektes adgang må väre i. En ungdom og ei eldre dame raver rundt i noe som er ment väre dans. Et par kliner i en krok. En kar pröver å imponere noen jenter med å trekke buksa så höyt opp som mulig mens han danser foran dem. Ei jente med tårer under öynene fiker til en kar som pröver å se veldig overrasket ut. En kjekkas med indisk utseende forsöker å gjöre seg til venns med to jenter samtidig, mens en gjeng bleike bönder glor olmt på indern. Resten av forsamlingen raver et sted i mellom dette.

Sykkelen min er så stillegående at selv ikke dyr hörer når jeg kommer. Selv Mikkel Rev lar seg lure. Seks ganger har jeg mött på rådyr på veien; to av dem kom på ganske kloss hold för de fikk dagens sjokk. En tryna i en hekk når han skal komme seg unna, og blir liggende å sprelle på veien. Dyrs luktesans må nok väre svärt oppskrytt - jeg klarer å lukte meg selv på lang avstand etter en uke på sykkelen.

Når det regner, eller jeg trenger en pause, stopper jeg gjerne ved en kirke. Bygningen har kun arkitektonisk interresse for meg, mens gravsteinene forteller litt om historien, som f.eks personens yrke og alder. Det underslåes ikke at en person har värt grosserer eller sersjant, og om han har värt konsul eller sogar prost, så er han tilgodesett med en plass kort vei fra kirketrappa. For det er stort sett menn som får sine innskripsjoner, kvinnene föyes til som "hans maka ...". Stort sett heter hun Anna. Det er nesten litt rörende når hun blir 91 år, og han dör 6 måneder senere.

Nå har jeg rullet inn i Stockholm, og pröver å oppsummere erfaringene fra denne prologen. Det tok noe lenger tid enn jeg trodde, men så ble også turen noe lenger enn beregnet: 80 mil. Den delen av kroppen som er aller mest sliten er ikke beina, de gjör jobben. Og det er ikke rompa, den begynner etterhvert å få samme form som sykkelsetet. Fingrene var derimot neppe forberett på sykkeltur. Tre av fingrene har värt numme i over en uke, og det er med store anstrengelser de klarer å ta på meg en sokk. Förste dagen klarte jeg å pirke ut en stein som hadde kilt seg i festet for den ene sykkelbagen, og var ganske stolt med det. Senere rök en eike i bakhjulet. Kanskje ikke så rart, for sykkelen veier kanskje 30 kg, pluss mine opprinnelige 95 kg. For å bytte eika, måtte hele girkransen demonteres, og jeg forsto omsider hva mye av verktöyet jeg har med brukes til. Senere rök tre eiker til, så nå har jeg kjöpt ytterligere 15. Ellers har sykkelen värt grei. Det har også de svenske bilistene. Alle - også skolebussene, melkebilene og bilene som har sorte vinduer - har lagt seg helt over i motsatt kjörebane ved forbikjöringer.

Veien har gått gjennom det svenske kulturlandskapet, og fra sykkelen pröver jeg å tolke den svenske historien. Opprinnelig var de fleste svenskene bönder. Men både landbruk og skogbruk krevde redskap, og gruver med tilhörende stöperier dukket opp overalt hvor de fant malm i berget. Skogbruket krevde også transport til sagbrukene, så man satte igang med å bygge et imponerende system med kanaler og sluser. Så kom jernbanen, og siden de allerede var gode på å bygge infrastruktur og stöpe jern, gikk de ivrig til verks med byggingen. Siden kom bilen, og siden svenskene hadde jo allerede god teknisk forståelse fra jernbane, solgte bilene deres godt over hele verden. Derfor flyttet folk fra landsbygda og bosatte seg i rundt byene, for det var der det var arbeid å få. Dessuten var jordene blitt gjort om til golfbaner og rideskoler. Det offentlige tilbudet ble blandt de beste i verden. Svenskene kunne bevilge seg mer fritid, og noen ble også gode i sport og underholdning. Men det var en liten del av befolkingen som ikke ville väre med på dette. De reiste ut - med jernbane, bil, fly eller sykkel - til de fjerneste avkroker av verden. Derfor kan en alltid finne en svenske hvor enn man reiser - en som gjerne vil reise et sted eller gjöre noe spesielt, för også han setter seg ned foran "stugan", skuer mot svalene som flyr rundt tretoppene og si til hans make Anna at det ser ut til å bli en bli en fin sommer og det kommer til å bli bra for rosenbuskene.

I morgen reiser jeg over til andre siden av Östersjöen. Nå begynner alvoret.