Thakhek

Thing og Ju er venninner. De kjenner hverandre fra studietiden i Vientiane, hvor de tok avsluttende eksamen for en maned siden. Pa rommet til Thing henger et bilde hvor hun i sort kappe, en sort firkantet hatt og med darlig skjult stolthet poserer med et diplom i handen. Hadde det ikke vart for pengene som hennes utvandrede bror i Amerika sendte hjem, hadde hun aldri statt med dette diplomet i handa. Na har hun flyttet tilbake til familien i Thakhek, hvor hun jobber pa morens restaurant mens hun haper pa a fa jobb i en av byens tre bankfilialer. Ju fikk studiene betalt av faren. Han er kineser, og sendte Ju pa kinesisk skole allerede da hun var liten, slik at hun skulle lare seg kinesisk skikk og bruk. Og det var etter at faren snakket med noen kontakter, at Ju fikk jobb pa hovedstadens tollkontor. Helt uten a sende noen soknad; hun var bare innom og ble enig om a begynne om to uker. Dermed hadde Ju tid til a fra pa festen i Thabok - hvor hun ogsa traff en norsk syklist - og besoke Thing.

Thakhek er en sovnig by ved Mekongs bredd. Falmede fasader som reflekterer ettermiddagsola over Thailand vitner om at dette en gang var Fransk Indokina. Foran fasadene er det plassert noen rode plastikkbord, hvor en kan sitte og studere den hektiske trafikken pa Mekong. Det pussige med denne battrafikken, er at ingen segler langs floden - alle krysser over. Lange smale bater bringer tomhendte handelsreisende til Thailand, og returnerer sa nedlastet at det gra elvevannet truer med a ga over ripa. Thailand er den industrielle stormakten her - Laos noyer seg med a eksportere ravarer. Vannforingen er lav i Mekong pa denne tiden av aret, sa folk barer tungt opp de tredve meterene opp til tollkontoret. Der arbeider unge menn ifort sorte jakker med "POLICE" skrevet over ryggen, eldre menn med gronne uniformer - rikelig pyntet med distinksjoner - og noen damer - ogsa i gronne uniformer - med tilhorende lange gronne skjort med tradisjonell bord nederst. Dog uten distinksjoner. Ved siden av tollstasjonen ligger restauranten til Things mor. Det vil si, det er kun et skur med tre bord og noen gryter, men det er godt nok for tollerne, som kommer hit i pausene for a spise svinekjott og drikke ol. "Vi har bare en gris igjen", sier Things mor, ei lita og alvorlig dame med stram harknute i nakken. Hun kalkulerer at na er det rette tidspunktet a oke buskapen. "Reis ut til Tante og kjop et par grisunger!", befaler hun, og Thing, Ju og jeg drar ut pa landet for a kjope gris.

A kjope gris er en omstendelig affere. En sakallt tuk-tuk, som er en trehjuls motorsykkel med rosemalt tak, bringer oss til busstasjonen. Her treffer vi Tante, antrukket i blomstrete skjort, rosa bluse med skulderputer og brun finlandshette. Sammen reiser vi med en lastebil sorover. Det hadde vart en kald og sur tur, om vi ikke hadde vart trettito personer pa lasteplanet. Na er det bare en trang lidelse. Selv om turen tar tre timer, sa gjor stoppene pa alle markedene underveis at vi ikke kommer sa langt. Til gjengjeld blir det dessto trangere, etterhvert som det handles inn kjott av boffel, hund og rotte. Men det er altsa levende dyr vi skal handle.

Tante bor i en stor landsby inne i skogen. Alt stovet i luften mellom bambushusene reflekterer solstralene som slipper ned mellom palmene. Huset hennes har ingen forste etasje, men en stige leder opp til annen. Denne bestar av to deler. Den offentlige delen er uten vegger - her er kjokkenet og spiseplassen. Den private delen har vegger av flettet bambus. Der sover Tante, onkel og tre barn. Et lysstoffror lyser gar tverrs igjennom bambusveggen.

Siden sola snart gar ned, gar vi ut for a sanke middag. I en innhegning i utkanten av landsbyen stror Thing noen riskorn pa bakken for a lokke til seg honene. Dumme som de jo er, kommer de kaklende. Bratt bykser Thing over en av dem, og holder den fast mens Tante binder klorne sammen med en hyssing. Et gjerde hegner om en enorm kjokkenhage, hvor et titalls personer er opptatt med a luke og vanne. "Seks familier driver denne sammen", forklarer Thing. Jentene hoster salat, bonner og noe som ser ut som raps. Til slutt kjoper vi en barepose sprit av medisinmannen.

Nar middagen er i hus, gar vi i tempelet. Det vil si, tempelet bestar forelopig bare av et stopt gulv, noen pilarer og en mengde utstikkende armeringsjern, sa munkene holder forelopig til i et skur ved siden av. Der inne sitter atte orangekledde og to sivilkledde menn og ser pa musikkvideoer pa TV. Vi setter oss pa et teppe av flettet plast, og foran oss setter den eldste munken seg. Mellom oss plasserer han en skal, og pa skalen legger han rodgronne blader og sma stearinlys. Han sier ingenting, men begynner a hekle pastellgronne hyssinger. "Du forst!", hvisker Ju nar heklingen opphorer. "Jeg tror kanskje det er best om ...", hvisker jeg tilbake. "Nei! Menn forst!". Mens jeg kneler foran munken, ser jeg at han ogsa har barbert oyenbrynene, og undrer pa om han har barbert resten av kroppen, men innser at dette ikke er tid eller sted a sporre om slikt. "Bukk tre ganger!", hvisker Ju hoyt nok til at hun overdover ei dame som synger pa TVen med seks munkers fulle oppmerksomhet. "Nei! Ikke sann!", hvisker hun nar jeg tar armhevinger, og jeg kommer pa at man skal fore handflatene sammen mellom hver gang man setter nesa i teppet. Deretter ber munken en bonn mens han knyter hyssinger rundt begge handleddene mine. Samtidig holder jeg den ledige handen foran ansiktet, mens de som sitter bak meg tar pa meg, som om den hellige kraften fra munken skal viderefores til dem. "Hold skala over hodet!", befaler Ju. "Tenk hardt pa et onske!". Etterpa slar det meg at for forste gang onsket jeg meg noe annet enn en trygg reise. "Er det noen som har noen sporsmal?", spor munken etter at alle har gjentatt ritualet. "Jo, jeg vil gjerne ha svar pa en ting", sier Ju. Nar hun har formulert spormalet, forer munken pekefingeren sin frem og tilbake mellom skuldrene, mens han sier noe som minner om "Elle, melle...". Sa fortsetter han a telle fingerledd. "Rygg i rand, to i spann...". Deretter tenker han seg litt om. "Nei, det spiller ingen rolle", begynner han, men resten av svaret forstar jeg ikke. Nar vi gar ut av skuret, har jentene og jeg fatt nye halssmykker som forestiller en forgyldt mann med elefanthode og seks armer, Tante har fatt de rodgronne bladene og sma stearinlysene i sin medbragte forgyldte bolle, og munkene har fatt mer penger til byggingen av nytt tempel. "Spurte du om hvilke griser vi bor kjope?", spor jeg Ju. "Nei, jeg spurte om noe om bursdagen min". Bursdagen hennes er fire maneder unna, men svaret fra munken ga henne noe a gruble pa, for hun blir gaende for seg selv og se ned i bakken.

Tilbake i annen etasje er middagen klar. To flettede kurver med flere kilo klebrig ris. En kokt hone. Gronnsaker. To boller med noe jeg ikke far spise. "Det er for starkt krydret for utlendinger". En skal friterte jordveps. Ingen tallerker, kun tre skjeer pa deling. Et glass hjemmebrent gar pa rundgang mellom de tolv middagsgjestene. Beinrester slippes ned mellom sprekkene i bambusgulvet, etterfulgt av slafs og grynt fra der forste etasje ville ha vart. "Ja, na ma du endelig spise!", oppfordrer Tante og tror jeg er beskjeden.

Tidlig neste morgen har jentene funnet to passende grisunger. "Disse er bra. Ikke er de for sma. Og de er like store". Sa forhandles prisen. "Fire hundre bath stykket!". Alle storre handler foregar i Thailands valuta; ellers hadde det lett gatt surr i tusner og millioner, for ikke a snakke om alle sedlene som ma skifte hender. "Uhort! To hundre er mer enn nok". "Tre femti". "Tre hundre". "Avtale!". Neppe svindyrt, for Thing flesker til med ett tusen bath for begge grisene. "Vi er jo i familie", forklarer hun. Kapitalismen har forelopig sma kar pa landsbygda.

Ikke et oyenbryn heves nar vi bringer to griser i en sekk inn pa bussen. Ei heller nar det renner en gul veske fra griseposen og med over tre sekker ris. Da vekker det storre oppsikt og begeistring nar medisinmannen sender to hundre liter hjemmebrent til torgs. Noen sender tomme olkasser. Andre tomme bensinkanner. Alle med en neve sedler mot et lofte om pafyll fra bussjaforen.

Grisene loper skremte og forvirrede ut av sekken, men etter a ha spist er de bingevarme i Thakkhek. Things mor nikker tilfreds. For a feire det vellykkede grisekjopet, drar vi i begravelse. En nabo dode for tre dager siden; nitti ar gammel. I den avdodes hus star to senger midt i stua. Sengene er pyntet med blinkende lys og fyllt med gaver. De fleste gavene er stativ med pengesedler, men her finnes ogsa roykpakker, ris og brus. Rundt sengene ligger mange gamle mennesker og sover. De er slitne etter tre dagers sorging. Denne tredje og siste dag av begravelsen er gledens dag. Sorgen er over, og i morgen tidlig kommer munkene for a hente alle gavene, og overfore disse til den neste runden av Samsara - Livets Hjul. Datteren til den avdode er i godlune, og byr opp til handleddsdans rundt pengesengene.