Tsjernobyl

Fra Atrotsj sykler jeg ostover gjennom en sump med furuer langs den Hviterussiske grensen. Etter meg folger en sverm med fluer. De brune vepsene har et bol a vokte, og gir seg etter et par kilometer, mens fluene er som meg; tilsynelatende uten mal og mening, og kan sla folge mil etter mil. Sa tre vepsestikk til tross, jeg foretrekker dem fremfor fluene. Langs veien er det mange stinkende kadaver av spurv, pinnsvin og ugjenkjennelige flate dyr. Jeg smiler nar jeg ser en overkjort bikkje, men bekymrer meg over storrelsen pa de overkjorte ormene. Og ikke uten grunn - der er den, en halvmeter lang huggorm bukter seg skummelt over veien fem meter foran forhjulet. Sa tunglastet som jeg er, kan jeg ikke kontrollert stoppe for ormen. Ved a lene meg ut til siden kan jeg hurtig flytte sykkelen ti centimeter sideveis for a unnga et hull i veien, og gjor det samme akkurat tidsnok til a unnga huggormens hale. Vil nodig ha denne viklet inn i eiker eller kjede. Skoene mine er klikket fast i pedalene, og ma vries for a slippe los. Ikke noe problem til vanlig, men rett over ormen - som har gjort seg klar til hugg - er jeg litt stressa. Allikevel klarer jeg a roske los foten narmest ormen, som bare finner metall a bite i, og vi fortsetter begge videre pa var vei med noe hoyere puls. Resten av dagen skvetter jeg hver gang jeg ser en roket viftereim. Det er ikke mate pa hva en syklist skal passe seg for.

Utpa ettermiddagen passerer jeg et skilt som sier "Tsjernobyl kommune"; bare navnet far det til a ga kaldt nedover ryggen pa en varm dag. Like etterpa kommer jeg til et kryss med en veisperring. Den ene av de to soldatene som sitter ved sperringen i blagra uniform stirrer pa meg lenge for han dulter borti den andre, som spretter opp og kommer imot meg. "Fa se papirene dine!". Noe engstlig gir jeg ham passet mitt. "Hva gjor du her?!". "Dette er Tsjernobyl! Tsjernobyl! Radioaktivitet! Du ma komme deg bort!". "Jeg har syklet fra Norge og skal til Kiev", sier jeg og peker pa en vei pa kartet som gar gjennom den Tsjernobylske sonen uten a ga inn til byen. "Du har altsa syklet 2000 km fra Norge og skal feriere i Tsjernobyl?". Soldaten ser pa meg lenge. Han tenker kanskje at denne mannen er allerede skadet, sa litt straling fra eller til i en tomskalle spiller ingen rolle. Uansett, sa vinker han meg omsider gjennom sperringen og inn i den Tsjernobylske sonen.

Kartet mitt stemmer ikke med terrenget i Tsjernobul kommune. Plutselig dukker umerkede landbyer opp. Fraflyttete hus og hoyblokker. Mon tro hvilken beskjed de som bodde her fikk en gang i april 1986: "Vi har hatt en ulykke pa kraftstasjonen; dere ma flytte vekk noen maneder til faren er over!". Snart tjue ar senere er det forsatt ode her; de som engang bodde her kommer kanskje ikke tilbake for husene har rast sammen, eller kanskje aldri tilbake. Det knitrer fortsatt spent i hoyspentledningene fra byen. Stusser litt over at jeg treffer pa melkebilen! Jeg gar ikke inn i husene, og sykler ei heller ikke inn til kraftstasjonen, som star som et skremmende monument over sovjetisk slurv og slendrian.

Vel ute pa sonens sorside stopper jeg i en landsby og kjoper en is. De har gode iskremer her. Tenker pa melkebilen jeg traff i Tsjernobyl og spor om isen er radiaktiv. Damen bak disken trekker pa skuldrene som om hun sier at "Vel, vi har jo bodd her i tjue ar, sa da overlever vel du en iskrem". Utenfor setter jeg meg pa en benk sammen med noen menn, og besvarer de vanlig spormalene om hvor jeg kommer fra, om jeg virkelig har syklet hele veien, om jeg er alene og om jeg er ved mine fulle fem. Jeg spor dem om de ikke er redd for stralingen, men de sier at den er jo forti kilometer unna, og lurer heller pa om jeg truffet mange banditter underveis - jeg har jo vart gjennom skumle omrader. Her sitter dem altsa forti kilometer unna Tsjernobyl og mener at jeg er den vagale!

Veiene her nede virker vare overdimmensjonerte for den beskjedne trafikken pa landsbydga. Kanskje derfor har de ikke rad med asfalt. Jeg malte opp en rundkjoring som sa stor ut: 440 meter rundt! En kunne avholde et helt friidrettstevne i rundkjorninga, men kjerringa med skaut og kuer ser ut til a vare av en annen oppfatning. En rundkjoring kan brukes til sa mangt.

I Ivanauka tar jeg inn pa et hotell som ser ut som en brakkerigg. Etter en tur i byen kommer jeg tilbake til hotellet, og treffer pa en gjeng som star og royker pa trappa. Alle skuler pa meg; denne evindelige skulinga som jeg begynner a ga kraftig lei av. "God kveld!", sier jeg, og dermed raser sporsmalene pa. "Er det du som sykler?". "Drikker du ol?". Jeg svarer "Ja" og "Nei, ol og sykling gar darlig sammen" og gar inn pa rommet. Ser pa klokka og innser at det er for pinglete og legge meg na, sa jeg tar en tur i baren. Der treffer jeg gutta fra trappa: Oleg, Sasja og en mann med morkere hudfarge som er fra Sibir. Synes at navnevalgene her vitner om darlig fantasi; eventuelt tradisjonbundet. To av gutta drikker lettol. Oleg er mest interessert i a begynne forhandlinger med ei yppig blondine, mens mannen fra Sibir forteller at de jobber med elektrisitet for et amerikansk firma; en del av privatiseringen her i Ukraina. Han er kranforer, derfor lettolet. "Livet i Ukraina er noe dritt", sier han, "uansett hvor hardt vi jobber, har vi det like ille". "Men jentene er pene, da". Jeg er ikke enig den forste pastanden, men sa har jeg en sykkelbag full av penger og slipper grave grofter dagen lang. Jeg spor hvorfor han er i Ukraina, og han viser meg et bilde av ei jente som bor i Kiev. I likhet med de andre gutta, ukependler han derfra. Han er en av de fa jeg har truffet som ikke drommer om et annet sted, men nar man kommer fra Sibir ser man kanskje anderledes pa saken. De jobber normalt atte timer om dagen, men de har hatt mye problemer med strommen, og jobber vanligvis to-tre timer overtid. At det har vart problemer med strommen i Tsjernobyl er vel ingen stor overdrivelse.