Ufa

Det forste som slar meg i Samara, er hvor mange hus som er bygget av tre. Det er ogsa mange gamle bygninger; bygninger som er eldre enn krigen. Kanskje ikke sa rart, krigen kom aldri hit. Og om kvelden merker jeg virkelig at det er kaldt. Etter at nordavinden har blast i en uke, er det ti grader nar jeg gar tilbake til hotellet. Og etter maneder hvor temperaturen knapt har vart under tredve grader om natten, fryser jeg. Derfor sykler jeg videre neste dag. Men jeg har jo heller ikke syklet pa to uker, og er ivrig etter a fortsette.

En motorsykkel stanser foran meg, og foreren ber meg stoppe. "Kollega!" sier han. Syklister og motorsyklister pa hils her, men kollega er a ta i. Vi handhilser - han heter Sergej. Sergej ser pa dekkene mine. "Hvor lenge holder de?" spor han. "5000 foran, 2000 bak". Han nikker. "Problemer med eikene?". "Til a begynne med, men na ser det ut til at det har gatt over". Han ser mot tretoppene. "Vinden kunne vart bedre", og det har Sergej sannerlig rett i; bortsett fra en dag har jeg hatt motvind hver dag i Russland. Sporsmalene vitner om at Sergej vet hva han snakker om. "Har du syklet mye?" spor jeg. "Ja, en gang fra Moskva til Vladivostok, og en tur gjennom Baltikum, Kaukasus og Sentral-Asia. I tillegg til fjorten mindre turer." Jeg antar at en slik "mindre tur" tilsvarer det jeg er pa. Sergej sykler ogsa alltid alene. "I en gruppe oppstar det alltid konflikter". Endelig en som forstar hvordan jeg tenker. Det er selvfolgelig litt lettvint a reise alene - i en gruppe ville utfordringene blitt storre - men jeg synes jeg har utfordringer nok mellom trailere med slengende kjettinger og ivrige middelaldrende menn i nye biler fra Tyskland. Han ser litt unnskyldende pa motorsykkelen. "Jeg har ikke tid til a sykle denne gangen. Synd, for pa motorsykkelen far jeg ikke tid til a se meg omkring." Sergej jobber for med a utvinne olje i Sibir, og det er dit han er pa vei na. Familien sender han med fly. "Har du det du trenger?" spor han. "Hvordan er det med penger? Jeg har hundre dollar, hvis du trenger". Hundre dollar er en ganske stor sum her. "Nei, men takk!". "Jammen det er ikke noe problem. Husk at vi er kollegaer!". Den russiske gjestfriheten gjor meg flau. Jeg treffer han faktisk igjen dagen etterpa ogsa, og han gjentar tilbudet om hondre dollar.

Mens de ukraniske bondene hostet kornakerene i begynnelsen av juli, er bondene her i sentrale Russland i full gang na - snaue to maneder senere. Jeg stopper for a se hvordan skurtreskerne jobber seg gjennom en gyllen aker, da en mann kommer bort til meg. Den morkkledde mannen sier han heter Dmitri, og lurer pa om jeg har lyst pa en matbit, og jeg blir med bort til enden av akeren hvor en gjeng sitter og spiser lunsj. Alle sammen jobber for samme kollektivet - kolkoz som det heter. Hele tre hundre personer arbeider for kolkozet, som visstnok dekker 250 hektar. Jeg vet ikke hvor mye det er, men en av gutta forteller at det gar helt tilbake til fylkesgrensen. Jeg husker jeg la merke til den grensen. Det sto ikke "Samara fylke" eller "Oranienburg fylke", slik de to foregaende fylkeskiltene viste; her sto det bare "Tatarstan". Ei dame serverer kjott og poteter fra en av disse gra varebilene hvor hjulene star sa tett at den ser ut til a velte i forste sving. Dmitri skryter av de nye nederlandske skurtreskerene og lurer pa om jeg vil a vare med en runde. Jeg ser pa sykkelen min. "Slapp av, han passer pa sykkelen din sa lenge!", sier han og peker pa en full kar som sover i busken ved siden av sykkelen. Dmitri loper mot treskeren og roper pa meg. "Kom igjen!". Det haster vel med a fa gjort unna innhostningen nar en har sa store landomrader. "Penger!" sier Dmitri og peker mot et vindu hvor jeg kan se inn til kornet - korn som vokser opp fra skrinn jord mellom skifer som dekker bakken. "Premie!" sier han og gnir tommelen mot pekefingeren. Antakelig er det innfort en viss form for kapitalisme i kollektivlandbruket. Han viser meg lonnslippen for juli; manedslonna tilsvarer droye tusen kroner. "Hvorfor er det gronne striper i akeren?" spor jeg. "Det er ror fra oljepumpene til rafineriet, men de ligger for grunnt" sier Dmitri. Pa alle jordene star det oljepumper. "Hadde det vart opp til meg, skulle jeg ha gravd opp alt sammen og kjort det bort. Og bak akeren gar en gassrorledning sa stor at du kunne ha syklet igjennom den!". "Vil du kjore?" spor Dmitri. Jeg har ikke sa mye lyst, og er redd for a odelegge noe - men skjonner at det er litt pinglete. "Kom igjen, det er ikke vanskelig! Der er rattet, der er gassen og resten styrer computeren". Men det er ikke sa lett; skurtreskeren styrer pa bakhjulene, og nar jeg svinger til venstre, svinger jeg alt for mye. Og nar jeg prover a rett opp, sa svinger jeg alt for mye til hoyre. I speilet ser jeg en slalomloype gjennom akeren, og synes det er sa pinlig at jeg ber Dmitri overta. "Vil du bli overnatte hos meg?" spor han, og jeg tenker at det kan jo vare interessant a se et slikt kolkoz. "Nja", svarer jeg mens jeg prover a se hvor hoyt solen star pa himmelen. "Bra! Men vi ma jobbe til klokken ti". Dermed er jeg bokstavelig talt bondefanget. "Ta deg en stoyt!" sier han og drar frem en flaske lys gul hjemmebrent fra under setet. Selv tar han en stor slurk. "Svarte! Sjefen!" sier han nar en ny japansprodusert firehjulstrekker kommer kjorende over jordet, mens han legger flaska under setet igjen. "Er det noe problem at du har med en turist i skurtreskeren?" spor jeg. "Neida. Men kjor heller kornet til kolkozet sammen med Sasja!", svarer Dmitri og peker pa en gutt i lastebilen som han fyller med korn fra treskeren. Sasja kjorer en Kamaz, en type russiskrodusert lastebil som spyr ut sa mye eksos nar de girer ned i oppoverbakkene at det er vanskelig a vurdere trafikken som kommer bak. Kamazen lager en skrapende lyd for Sasja klarer a presse girstanga i forstegir - og da gjor lastebilen et hopp. Innen han klarer a dytte inn andregiret, har Kamazen stoppet, uten at det er noe problem - den gjor bare et lengre hopp. "Den er tungt lastet" forklarer Sasja, mens han vrir pa et ratt som er sa stort at jeg kunne brukt det som sykkelhjul. Vi passerer en syklist pa veien - han virker veldig liten og irriterende vinglete oppe fra forerhuset. Kolkozet er en landsby, og her gar alle damene med skaut, mens mennene star sammen og royker. Vi kjorer opp til noen bygninger, hvor Sasja far beskjed fra ei dame hvor han skal tomme lasten, og vi tommer den pa golvet innerst i en lagerbyning.

Tilbake pa jordet fortsetter innhostningen, mens sjefen fortsatt kjorer ved siden av skurtreskerene i bilen sin. I forerhuset til Dmitri begynner det a bli sa lite hjemmebrent at jeg foler en sympti med han stakkarn som har i oppgave a vare sjef for disse stadig fullere bondene. Nar klokka blir ti er de fortsatt ikke ferdige, og klokka elva forteller Dmitri at de ma ta en jorde til for de tar kvelden. Det har blitt morkt, og jeg kan ikke sykle til det neste jordet. "Vi tar'n pa skurtresker'n!", sier Dmitri og vi setter sykkelen oppa alle knivene som kutter kornaksene. Der star den ustott. "Dmitri, jeg tror ikke dette er noen god ide; den kommer til a falle av" prover jeg meg med. "Ikke noe problem!" sier Dmitri og senker skurtreskerens rotor sa hardt ned pa sykkelen at stalpinnene pa rotoren (noen som vet hva dette heter?) perforerer liggeunderlaget mitt. Jordet er ganske humpete, og det gar ikke mange metrene for sykkelen faller av og baggasjeopphenget pa gaffelen brekker. Ikke noe stort problem det; den har jo tidligere roket pa begge sider. Men jeg begynner a bli lei av Dmitris kombinasjon av skrasikkerhet og sprit, og skjonner at jeg ma gi opp overnattingen pa kolkozet, sa jeg takker for goy pa landet og trekker sykkelen over jordet mot et motell. Ved enden av jordet kommer skurtreskeren etter meg. Det ser ganske skummel ut, vinglen bak mange lyskastere, kniver i halshoyde og en full bonde bak rattet. Det er Dmitri, som vil ta meg i handa og takke meg enda en gang for en trivelig dag.

Pa en dognapen kafe forteller damen som serverer at motellet er stengt. En av gjestene i treningsdress hvor det star "Russia" pa ryggen folger meg ut. "Hvor skal du sove da?" spor han. "Jeg sover i skogen" sier jeg kjekt. "Er ikke det farlig, da?". "Jo, det kan vare mye mygg der", sier jeg og gar ut i morket. Men jeg er ikke sa toff som jeg later som; jeg trekker sykkelen fort inn i ett kratt nar ingen biler passerer, dekker til alle reflekser og repeterer ransrutine for jeg sovner. Sover godt - faktisk sover jeg bedre i teltet enn pa hotellene. Eneste problemet er at jeg blir darlig i magen av nattmaten pa kafeen, og bruker en dorull for jeg kommer meg avgarde. Ved forste verksted stopper jeg for a fa reparert opphenget som ble odelagt av skurtreskeren. En eldre mann i kamuflasjemonstret T-skjorte og briller med plastinnfatning rundt tykke brilleglass tar saken. Disse mekanikerene langs landeveien har vist seg svart lite gradige, sa det bekymrer meg lite at jeg ikke har avtalt pris for jobben. "Hvor mye?" spor jeg forst nar han er ferdig. "Hundre dollar!" sier han og ler. Jeg ler og gir ham hundre rubler. "De ma virkelig vare milionar!" sier den gamle mekanikeren, og jeg er litt usikker pa om han er ironisk, sa jeg gir han ogsa den vodkaflaska jeg kjopte inn til forrige mekaniker som reparerte opphenget.

Ufa er basjkirenes hovedstad. Folkene her er morkere i huden, og likner pa tatarene jeg motte pa Krim. Og her ser hver tiende person kinesisk ut. Basjkirene har eget sprak og alfabet. Spraket hores arabisk ut, mens alfabetet ser ut om noen synes Kirill ikke gikk langt nok da han lagde det Kirilliske alfabetet, sa resultatet er ganske morsomt. "Ufa" ser for eksempel ut som tre delte egg, hvor det ene har veltet. I Ufa er alle barna pyntet til forste skoledag. Guttene i morke dresser, mens jentene har hvite stromper og enorme hvite sloyfer i haret. Det ser mer ut som et begravelsesfolge enn den fargerike skoleavslutningen jeg sa i Hviterussland pa forsommeren, men det har kanskje mer a gjore med arstiden. Pa TV viser de hvor fin den nye skolen i Beslan har blitt; det er idag ettarsdagen for at skolen ble okkupert og senere stormet i et attentat som kostet flere hundre liv - de fleste barn. Og jeg antar at dette er begrunnelsen for alle kontrollene langs landeveien; bare for a komme inn til Ufa matte jeg igjennom tre kontroller. Ble vinket gjennom to av dem, og matte svare pa noen enkle sporsmal i den tredje. "Hvor kommer du fra?". "Norge". "Hvor skal du?". "Til Ufa". "Det er ned dit og forste vei til venstre. Har du det bra?". "A ja da!". Uten sykkel er det derimot ikke fullt enkelt; utenfor parlamentet blir jeg anholdt - det er ikke lov a ga sa nare bygningen. Etter noen flere sporsmal - de fleste dreier seg om dokumenter som ligger pa hotellet - far jeg ga videre. Mens jeg ser pa alle disse politikontrollene, kommer jeg til a tenke pa alle oljepumpene jeg ser rundt veien, mens selve veien er full av humper og hull. Hvor blir alle disse oljepengene av? Gar de til Moskva? Og hvorfor er det ingen som krever selvstendighet? Og jeg tenker igjen pa alle politikontrollene og lurer pa om det er svaret. Pa torget henger et stort bilde av Putin og basjkirenes president - de ser ut som bestevenner, sa noen av oljepengene finner vel veien tilbake til Basjkiristan.

I Ufa finner jeg ogsa en bra sportsbutikk hvor de selger mer enn bare fotballtroyer, og der far jeg byttet lageret i forhjulet. Det har jamret siden Samara, og er litt slarkete rundt aksen. Jeg gir hjulet til en sykkelreperator, mens jeg spor ekspeditrisen om hvor folk kan bruke alt skiutstyret som de selger. Hun forteller om mange alpinanlegg i Ural, og innen hun har snakket ferdig, kommer sykkelreperatoren ut fra verkstedet sitt. Han peker pa en ripe i lageret og sier at tre av kulene var odelagte, men at han bytte lageret og alt skal vare i orden. Det kommer ihvertfall ingen lyd og slarket er borte. Sykkelen min er kanskje produsert i USA, reservedelen er laget i Frankrike og solgt i Ural - globaliseringen har sine fordeler. Sommen i sykkelbuksene har roket - larene begynner etterhvert a bli sa feite at de gnisser mot setet. Den forste sydde jeg selv i Jalta, men her sitter skreddere og skomakere med symaskiner pa markedet, og de tar jobben. "Hvor mye koster det?" spor jeg etterpa. "Hundre dollar!" sier skredderen og ler. Jeg ler og gir ham sytti rubler. Han gir meg tilbake tjue. "Femti holder". Men bremseklossene til bakhjulet klarer jeg a bytte selv, for jeg sykler mot fjellkjeden.