Ural

Fra Ufa folger vei hovedveien ostover. Det er tett trafikk pa denne veien, uten at den er noe bedre av den grunn. Langs landeveien sitter det mange selgere, og alle selger det samme. Forst er det femti kilometer hvor alle selger is pa flaske. Sa folger hundre kilometer hvor alle selger honning. Og overst oppe i fjellet, der selges flytemadrasser og oppblasbare badebassenger. Jeg forstar ikke hvorfor alle selger det samme; hvis man onsker honning, sa kjoper man vel det av den forste selgeren - eventuelt den femte om man har darlige bremser. Det er vel ikke slik at etter a ha passert honningselger nummer 72 at man tenker "hm, na hadde det jammen smakt med litt honning". Det kryr heldigvis ogsa av spisesteder og moteller. Pa et av disse kommer jeg i prat med nattevaktene; to karer i kamuflasjefargete uniformer. "Jeg hadde ikke syklet over fjellet hvis jeg var deg..." sier han med hockeysveis. "... det kryr av bjorner her. Bare et ar kilometer unna skjot de en som var to meter lang!". Jeg synes det hores spennende ut, men nar jeg senere ser en av disse brune bjornene - heldigvis i zoo - skjonner jeg at folk blir skremt. Ellers er det ikke sa spennende pa disse motellene langs landeveien, folk tar inn sent, spiser og legger seg. Aller forst legger jeg meg, og innen jeg har statt opp, har alle de andre gjestene reist - jeg sover som en bjorn. Og spiser som en bjorn; annenhver time spiser jeg et varmt maltid, og da har jeg vart sulten i halvannen. Jeg vet ikke om denne sulten er reell eller om det kun er en frykt for a sulte, men mye mat blir det uansett. Vannbudsjettet begynner derimot a ga i balanse; det holder med en stor flaske om dagen.

I en av politikontrollene blir jeg stoppet. Vanligvis holder det med a si "norsk!", men ikke i denne. "Jeg ma fotografere deg!" sier politimannen med lasermaleren i handa. "Ha? Har jeg gjort noe galt?". "Neida, men hvis du blir beromt og kommer pa TV, sa kan jeg si at han der, han kjenner jeg, og sa har jeg et bilde a vise frem". "Hvorfor er det sa mange politikontroller langs veien?" spor jeg, "har dere problemer med terrorister?". "Nei. Havari." sier politiet. Jeg antar det betyr trafikkulykker.

Lengre oppe i fjellet moter jeg en konvoi med tyske bobiler. Bak dem kjorer en politibil. Tyskerne vinker ivrig - de har nok sansen for dette med a dra i osterled. Jeg vinker kjekt tilbake - foler meg toff. Men jeg er egentlig ikke sa toff i trafikken. Spesielt ikke om ettermiddagene, nar trafikken tar seg opp. Sa jeg svinger av hovedveien og sykler pa sma fjellveier med lite trafikk, hvor jeg ikke trenger a konsentrere meg hundre prosent om trafikken, men ogsa nyte utsikten. For det er virkelig flott her oppe i fjellet, med klar luft og hostfarger a trarne. Trarne blir gulere og gulere for hver dag. Det er kjolig, men ikke kaldt. Fra piper over hustakene ryker det, lukten av brent bjork minner mest om hyttetur. Den eneste trafikken er et bryllupsfolge som kanskje ikke hadde rad til selskapslokale, sa de kjorer frem og tilbake mens de skaler og vinker fra bilene hver gang de passerer. Og i en lang motbakke treffer jeg en mann pa motorsykkel, som vil at jeg setter sykkelen i sidevogna mens vi kjorer til narmeste bar og drikker vodka. Jeg er ikke sa interessert i det. "Joss, De ma virkelig vare en sykkelfanatiker!" sier motorsyklisten og kjorer videre.

Overst oppe i en dal kommer jeg til et lite sted som heter Katov-Ivanovski. Ved utkanten av stedet stopper jeg ved to damer som plukker poteter, og spor om det er noe hotell i byen. "Nja, det kan bli vanskelig, men dra til en gate som heter Stepan Rainert, og ga opp i tredje etasje i nummer fem". "Og der kan jeg overnatte?". "Nei, der er byens administrasjon. Nar det kommer besok fra Norge, sa far myndighetene jammen stille opp!". Det er fredag kveld og klokka er sju - jeg har ikke stor tro pa dette. "Det er ikke sa farlig, jeg kan sove i teltet", sier jeg. "Nei det skal du vare forsiktig med. Her er det mange hooliganer!". Snauklipte fotballboller med militarstovler er ikke det jeg forventer a stote pa her oppe i fjellene, men begrepet har kanskje en annen betydning her. Det er fortsatt tid til a sykle til neste by, men damen pa butikken mener at det er et hotell i Karl Marx gata. Der finner jeg ikke hotellet, og jeg synes folk peker i alle retninger nar jeg spor etter overnatting. Sa treffer jeg en kar som har oversikten - uten at det er derfor jeg tror at han er autist, men pa grunn av den alt for lille hvite lua hvor bremmen gar rett ned i panna. Og han er redd for meg, men jeg far ei dame til a prate for meg. "Jo, det var et hotell i Karl Marx gata, men det er nedlagt na", kan han fortelle. "Det finnes et annet sted hvor de tar imot gjester, men jeg tror de har stengt na - De kan jo ringe og hore". "Og hva er nummeret?" spor damen. "406041". Damen gar inn i et hus og ringer. Etterpa sier hun at de har stengt, men at jeg kan sove hos henne. Jeg takker for tilbudet. Damen heter Lida, og er en pensjonert fysikklarer. Jeg ser for meg at fysikk ma ha vart et av de viktigste fagene i denne byen, hvor sementfabrikken og smelteverket konkurrerer om a ha de hoyeste fabrikkpipene. Hun bor i en leilighet i sentrum - en relativt fin leilighet, med utsikt over den oppdemmede innsjoen. Pa veggen i alle rommene henger det store klokker som tikker. Den i stua er har bilde av en buss og under bussen star det "35 ar". Mannen hennes, Kolja, kjorte buss mellom Katov-Ivanovski og en by ost for Ural som heter Tsjeljabinsk i 35 ar for han ble pensjonist. "Tsjeljabinsk, det er vel en stor by, det?" prover jeg - det har vart skiltet dit siden Samara. "Like stor som Moskva!", konstanterer Lida. Lida er enda en av disse som forveksler darlig russisk med nedsatt horsel - jeg ma kanskje slutte a bruke ordet "hva". Hun lener seg over meg i sofaen, og munnen hennes er nesten helt inntil nesa mi nar hun roper "NA ER DET MAT!". Jeg prover a svare sa lavt jeg kan i hap om at det setter en slutt pa skrikinga, men til ingen nytte. Det hun serverer er alt for lite mat for en syklist, men som vanlig er det brod til maten, og jeg klarer a bli mett av brodet. Begge soverommene og stua er dekket av store brune bokhyller, og i den ene er det bilde av fire barnebarn rundt et ikon av Jesus. Jeg lurer pa om det er noen sammenheng mellom leiligheten og at bokene i bokhylla er skrevet av samme personer som gatene er oppkalt etter, men hun er ikke sa interessert i a snakke politikk. Hun er mer interessert i min historie. Det vil si, forst ringer hun to av byens aviser for a fortelle nyheten. Jeg horer bare deler av telesamtalene. "...og han er ingenior ... har ingen barn ... har blitt fotografert sammen med politiet!". Ingen av byens journalister later til a synes at dette er noe a ofre fredagskvelden for, sa Lida tar hele intervjuet selv. Svarene mine blir til tre ark med handskrift som jeg ikke klarer a lese. Og nar Kolja kommer hjem, er det han som blir plaget med intervjuet. "... og sa har han tre brodre ...".

Neste morgen horer jeg romstering pa kjokkenet klokka halv sju, og jeg star opp for a se om det er noe frokost. Lida er ivrig etter a komme av garde til en liten kjokkenhage i utkanten av byen - det er ikke lenge til frosten kommer og hun har forsatt ikke fatt hostet alt. Etter frokosten folger hun meg til utkanten av byen, gir meg tre epler, korser meg og gir meg et kyss pa kinnet og onsker meg lykke til. Sa sykler jeg inn i morgentaken. I taken er det vanskelig a se, men lydene blir forsterket. Derfor er det ikke trafikken noe problem - det er ogsa svart lite biler a se. Allikevel velger folk a ga jernbanesporet ved siden av veien til jobben denne morgenen.

Sent pa ettermiddagen kommer jeg til Slatosk, en industriby nederst i en dal. Det vil si, det er sentrum som er nederst i dalen, mens resten av byen er spredd over tre hundre hoydemeter. Jeg spor noen gutter om veien til hotellet. "Hm. Tja. Jo, det er et hotell i byen" begynner den blonde, og sa folger en forklaring som jeg bare delvis forstar, men jeg har etterhvert blitt ganske flink til a tolke handbevegelser. Og utfra lengde pa svaret forstar jeg at det er et stykke igjen. "Du ma ned den veien der, over et fjell, ned i en dal, og der nede bak stadion, der er hotell Metalurg". Jeg finner stadion; hjemmebanen til fotballaget Metalurg. Det ma vel vare den kampen hvor ingen spillere glemmer leggskinner, bortekampen mot laget Metalurg. Og jeg finner bade baren og butikken Metalurg, men ikke hotellet. Blir lokalkjent i sentrum, som er bygd opp i neoklassisk sovjetstil, for jeg forstar at hotellet ligger i garderoben under tribunen langs bortre langside. Damen bak skranken viser meg hvor hotellets restaurant er, men innen jeg har tatt en dusj, har restauranten stengt for kvelden. Damen vet rad, hun ringer etter en taxi. Nar den ankommer, forteller hun sjaforen hvor jeg skal, og meg hvor mye jeg skal betale. Jeg blir kjort ut av sentrum, oppover dalsiden og inn pa et boligomrade med mange hoyblokker, for bilen stopper foran noe som ser ut som en borg, med tarn pa alle hjornene og en lang trapp opp til et stor dor. Jeg betaler sjaforen og apner dora. Den er tung. Innenfor er enda en tung dor. Og nar jeg kommet innenfor den andre dora, kommer to menn styrtende til. Den ene har mork dress og en stor telefon i handa, han andre er kledd i hvit skjorte og tverrsoversloyfe. De ser pa mine klar. "Hva er det du vil?!" spor mannen med dress. "Middag" svarer jeg. Mannen med dress nikker til han med tverrsover. "Folg etter meg!" sier han, og jeg folger etter opp en trapp og inn til en bar. "Folg etter meg!" sier ei dame med kjole og oppsatt har, og jeg folger etter inn til en mork sal med plagsomt hoy musikk, og setter meg ved et bord. Ved bordet ved siden av sitter det seks jenter og drikker vodka, for noen av dem gar ut pa dansegolvet. Dansen er hverken elegant eller sensuell, bestar stort sett veiving med armer og handledd mens resten av kroppen vagger. Men ei jente later til a ha god kroppsbeherskelse - jeg antar at hun driver med kunstlop pa Metalurg stadion om vinteren, for hun tar piruetter pa dansegulvet. Jeg er mest interessert i kjottsuppa, men nar jeg er ferdig med den, oppdager jeg at jentene vinker til meg. Jeg vinker tilbake. De lofter glasset - jeg lofter glasset. De drikker - jeg drikker. Hun med piruettene nikker mot dansegulvet. Jeg rister pa hodet. Hun glotter mot vodkakaraffelen foran seg og knipser seg pa halsen. Jeg veiver med pekefingeren. Hun trekker pa skuldrene og hever oyebrynene. Jeg slar rolig ut med hendene og trekker munnviken ned. Sa betaler jeg og gar hjemover. Hadde jeg syklet ti mil mindre i fjellene idag, sa skulle de fatt se krigsdans pa dansegulvet, men na er jeg rett og slett for sliten. I morket ser jeg ansiktene til menneskene som kommer i mot meg, pa vei til boligfeltet fra jobben. De ser gra ut. Jeg lurer pa om jeg er i ferd med a bli en av dem, og bestemmer meg for a redusere dagsetappene.

Grensen mellom Europa og Asia gar ikke pa veiens hoyeste punkt. Grensen er lagt i vannskillet, slik at teoretisk skal en vanndrape som faller vest for grensen renne ned til Volga og ut i Kaspiske hav, mens drapen som faller rett ost for grensen renner etterhvert nordover i Ob og ut i Nordishavet. De siste kilometrene for grensen sykler jeg fort. Gleder meg til a komme til Asia. Passere fra et kontinent til et annet langs landeveien. "Det ma feires!" tenker jeg, og ponsker ut hvordan. "Champagne, selvfolgelig! Men jeg bor jo ikke drikke den, det skal vare bratte bakker ned pa andre siden. Jeg spruter den utover sykkelen og alle menneskene som klapper begeistret over en slik bragd!". Selve grensen er ikke noe stort landemerke, det er et monument - relativt lite monument til her a vare - i enden av en parkeringsplass. Rundt plassen er det en bensinstasjon og en kafe, mens ei jente forsoker a selge noen malte skiferheller ved monumentet. Jeg gar inn pa kafeen. Der sitter det en sjafor og spiser lunsj. Og mens jeg ser pa han, tenker jeg pa Kolja, som passerte forbi her hver arbeidsdag i 35 ar, og kanskje ogsa spiste lunsjen sin her. Han ville nok ha sett forundret pa meg, om jeg hadde kommet brolende inn dora og sprutet ned kafeen med champagne. Sa jeg noyer meg med a ta en kopp te sammen med sjaforen.

Asia! Her har jeg aldri vart. Er spent pa hvordan de har det, disse asiatene. Jeg triller ned pa andre siden av Ural for a hore med dem.