Urumqi

Na har jeg syklet tusen mil pa et snaut halvar, og har lyst pa en fest. Men mest fordi jeg har kommet til storbyen Urumqi.Hovedstaden i Xanjingprovinsen, med over to millioner innbyggere. Men selv om - eller kanskje fordi - det er storby, er det ikke lett a finne utesteder med mange folk. Med bykartet jeg fikk av MaYu finner jeg sentrum av byen, og der gar jeg inn pa en bar. I midten av baren er et hvit flygel, og ved et av bordene sitter fire personer og spiller kort. Ved et annet sitter tre menn med sorte skinnjakker og drikker te. Forstar fort at det kommer ikke til a ta av her inne denne fredagen, sa jeg spor en av serveringsdamene om hvor i byen det er dans. Ikke det at jeg er sa begeistret for dans, men det er gjerne pa dansesteder det er mest liv. Dessuten er det jo litt frekt a sporre etter en bra bar i en bar. Flere serveringsdamer kommer til, og diskuterer litt seg imellom hvor de skal sende meg for ei omsider skriver ned en adresse pa en lapp. Stedet skal visstnok ikke vare sa langt unna.

Etter a ha visst lappen til folk pa gata noen ganger, kommer jeg til en hoy blokk. Det kryr av politimenn i sorte uniformer og langkolle i dora, og jeg viser for sikkerhets skyld en av dem lappen min, sa ingen med langkolle tror jeg prover a snike meg inn. En av dem forer meg bort til en heis og stikker sju fingre i varet. Men idet jeg skal ga inn i heisen, kommer en hel gjeng fulle menn i dress. En av dem kan en setning pa engelsk. "Escuse me!". Til gjengjeld gjentar han den sa mange ganger at vennene hans kan tro at vi har en samtale. Forst i niende etasje kommer jeg ut av heisen, for her ramler alle de fulle dressene ut. I et lokale bak en resepsjon hvor ei sminket dame med oppsatt har smiler, sjangler det enda fler dresskledde. Jeg snur og gar inn i heisen igjen. Herr Excuse Me og enda fler folk folger etter, og for jeg far trykket pa riktig knapp, er jeg nede i forste igjen. Denne gangen stikker jeg sju fingre i varet nar jeg presses innerst i heisen av en ny gjeng. Excuse Me forstar meg, men sliter nok litt med synet, for han prover a trekke meg ut i femte, men jeg klarer a fa ristet av meg ham der og fortsetter til sjuende etasje. Der entrer jeg et tomt lokale med musikk fra attitallet. Jeg far umiddelbart lyst til a ga tilbake til damene som skrev lappen og spille tung norsk musikk pa det hvite flygelet der, men noyer meg med a ga ned i kjelleren i hoyblokka - la merke til at det var mange folk der nar jeg kom. Det er et diskotek eller nattklubb, og jeg blir mott av en kelner i hvit skjorte med en gang jeg kommer inn. Han ber meg folge etter til baren, hvor han rydder plass til meg ved siden av en ung mann som sitter med haka pa bardisken. "En ol!" sier jeg til bartenderen, men han peker pa kelneren, som skriver et tall pa mobiltelefonen sin. En helt ublu pris for en ol, og jeg rister pa hodet. Jeg holder over det siste sifferet for a undersoke om det er en kommafeil, men han ser forferdet pa meg. "Da vil jeg ikke ha noen ol!", prover jeg a si ved a vinke horisontalt med handflaten ned. Sa skriver han en pris som begynner a likne pa olpris, men da er jeg sur for at han trodde jeg var sa lettlurt at jeg gjentar at jeg ikke vil ha noen ol. Han rister oppgitt pa hodet og forsvinner. Sa slar det meg at den forste prisen kanskje ikke var for ol i det hele tatt. Mens jeg sitter der og furter av a ha blitt utpekt som potensiell horekunde med en gang jeg entret lokalet, snakker mannen pa den andre siden av han som fortsatt sitter med haka i bardisken til meg. "Doe you waent a beehr ohr somehthing?". Det er sa morkt i lokalet at jeg ikke la merke til at mannen ikke er kineser, han er hvit, hoy og velfrisert. Jeg spor for hoflighets skyld hvor han kommer fra; han kan jo vare belgier. "Jeg er fransk. Og du, hva gjor du her?". Jeg spiller ut trumfen med en gang. "Jeg er pa sykkeltur fra Norge". "Er det sant!? Vent litt, dette ma jeg fortelle vennen min!". Han kommer snart tilbake med en mann som har alt haret gredd forover og holder royken nesten helt ute ved gloen, uten at det ser ut til a plage ham - han har et salig smil mens han beveger seg til musikken. Engelsken hans er sa franskinfisert at det hores mest ut som en vits. Begge jobber for et fransk selskap med a rense avlopsvannet i Urumqi. Nar jeg syklet inn til denne store byen, tenkte jeg pa hvor stor jobb det ma vare a skaffe nok rent vann til to millioner mennesker, men a rense avlopsvannet til alle disse menneskene ma jo vare en enda storre drittjobb. Guillaume larer meg hvordan kineserne teller fra en til ni pa en hand; spesielt hendig i en brakete bar. Franskmennene er hyggelige - og far kvantumsrabatt pa olen - sa det blir en sen kveld. Nar franskmennene synes at det har blitt sent nok, sorger et eldre ektepar lenger nede langs bardisken at jeg ikke gar med tomflaske. Jeg slar meg ned ved et bord hvor to jenter deler en flaske skotsk whisky som de blander ut i brus. De er halvveis. Excuse Me har omsider klart a finne meg igjen, men na kan har ikke lenger si noe som helst. Han folger etter meg et par runder rundt et bord for en av langkollene kaster ham ut. Selv forlater jeg stedet frivillig, men nar jeg kommer tilbake til hotellet, har jeg glemt hvilket rom jeg bor pa. Pa nokkelkortet star det ingen nummer, men jeg mener a huske at ett av sifrene er et attetall. Det er allikevel mange muligheter; hotellet har atten etasjer. Jeg prover a ga systematisk til verks, men treffer heldigvis en hjelpsom fyr bak en scene nar jeg kommer til tredje etasje. Han klarer pa ett eller annet vis a finne rommet mitt.

Lordag er jeg darlig. Larer aldri. Men det er for dumt a sykle helt til Kina for a ligge fyllesyk pa et hotellrom, sa jeg tar en tur ut. Ser en park pa en hoyde, men havner bare pa et utebad nar jeg prover a ta en snarvei. Jeg spor ei dame som skal ut og bade i kulda om hvordan jeg kommer meg til parken, og hun svarer meg pa bra engelsk. Hun har det fantastiske navnet Joy og gir meg telefonnummeret sitt. Jeg tenkte egentlig a droppe a ha med telefon pa sykkeltur, men den har vist seg svart nyttig. Mens byen er stressende med all sin trafikk, varehus og gateselgere, er parken "Det Rode Fjellet" akkurat hva en mann med vondt i hodet trenger. Den er gjennomarbeidet; ikke et tre, en bekk eller en sti er tilfeldig plassert. Og i motsetning til sentrum, hvor de fleste bygningene er nyere enn femten ar, sa er parken flere hundre ar gammel. I byens "Vestre Park" star endre folk og beveger armer og bein i rolige og kontrollerte bevegelser. En mann bruker en lang stokk til a fekte med et usynlig spokelse. To gamle damer toyer beina opp til hodehoyde. Imponerende myke, jeg klarer neppe hoyere enn til magen, men sa venter jeg med a toye ut til jeg er ferdig med syklingen. De utover Tai Chi, forteller ei dame meg. Noen eldre spiller musikk ved en stor paviljong. Bandet bestar av tre strykere, en tverrfloyte, cymbaler og en som slar trepinner mot hverandre. Pluss ei som synger med skingrende stemme mens hun beveger handledd og fingre. Hele orkesteret ser ut til a vare i trance, dette er nok en slags terapi for de gamle. Det ser ut til at de har spilt disse melodiene i mange ar; cymbalisten vet ihvertfall nar han har tid til a legge fra ser cymbalene og spise en mandarin. Ute pa plassen foran paviljong har to gamlinger satt hverandre i stevne i a skrive tegn med en stor kost med en vannbeholder. Tegnene forblir synlige i et minutt for sola har hvisket dem ut. Den ene ler av den andres tegn, griper kosten og skriver et tilsvarende tegn med litt mer kroller nederst. De kinesiske tegnene er kanskje avleggs i en digital verden, men som handskrift er det kunstverk. I en annen del av parken er det utplassert et tyvetalls treningsapparater. Et apparat har et hjul som man kan dreie pa for a trene opp armmuskler. Et annet har noen trinn som en kan stige opp og ned pa for a trene opp beinmuskler. Nesten alle apparatene er i bruk. Et eldre par star og vipper i en huske som om de skulle vart barn, men de gjor det i fullt alvor; dette er trening. I et hjorne av parken star noen personer for seg selv pa plenen og spiller pa en slags floyte som slangetemmere bruker. Hores ikke helt bra ut; lurer pa om de har blitt forvist dit av alle andre som bruker parken.

Lordag kveld spiser jeg middag med franskmennene pa en italiensk restaurant. Vi far hvert vart glass med varmt vann sammen med menyen. En termos med varmt vann har jeg fatt pa hotellene tidligere, men trodd at de glemte a legge ved teposer. Guillaume forteller at dette er en kinesisk tradisjon. "Den forste et menneske drikker i livet, er melk med kroppstemperatur. Derfor begynner de gjerne et maltid med et glass varmt vann. A drikke kalde drikker er en ny tradisjon som kineserne har importert fra Vesten de senere arene". Franskmennene forteller om jobben sin. "Selskapet vi jobber for, har skrevet en tjue ars kontrakt med kinesiske myndigheter om nybygging og drift av renseanlegget i Urumqi. Det nye anlegget star na ferdig, og vi er i ferd med a sette det i drift. Vanligvis er vi fire personer nar slike prosjekter starter opp: to ingeniorer, en okonomiansvarlig og en person som jobber med forholdet til myndighetene - han er gjerne en kineser som har studert i Frankrike. Deretter trener vi opp kinesere til a drifte anlegget, og etter to ar er alle franskmennene erstattet av kinesere". "En hel stilling til a holde kontakt med myndighetene! Er det mye korrupsjon her?". "Det heter jo selvfolgelig ikke det, det heter kontaktskaping. Men da jeg skulle ta kinesisk forerkort, var det bare a vise brevet fra ordforeren, sa slapp jeg a kjore opp", sier Fredric. "Vi er ansatt med kinesiske kontrakter, men i tillegg sorger selskapet i Frankrike for pensjoner og forsikringer". "Hvor mye tjener dere her i Kina i forhold til i Frankrike? Dobbelt sa mye?". "Nei, nei! Det er slutt pa de tidene; det er bare de som jobber med olje som har slikt. Vi gjor kanskje tredve prosent mer her enn hjemme". Sa er da heller ikke rent vann sa viktig som olje. "Men dere har kanskje endel goder, som gratis hjemreise hver maned?". "Nei, jeg er hjemme en gang i aret for a hilse pa familien. Det er alt - onsker heller ikke mer. Stemningen der har virkelig forandret seg de siste arene; du har vel sett opptoyene pa TV?", sier Fredric. Jeg har fatt med meg at situasjonen i Frankrike har vart hovedoppslag i nyhetene her. "Kineserne er vel noen flittige maur?", spor jeg. "Nei, du forvekler kineserne med japanerne. I alle prosjekter her er det ansatt tre eller fem ganger sa mange som i tilsvarende prosjekter i Frankrike. Du har kanskje lagt merke til det selv, hvor mange som er ansatt rundt omkring?". Jeg har det; ved bensinpumpene star ansatte damer i gule jakker, pa restauranter star en ansatt mann pa do og pa hotellene er det alltid fler ansatte enn gjester. "Ja, hotellene regner forholdet mellom sengeplasser og ansatte en til en; om et hotell kan ta imot tre hundre gjester, sa har det tre hundre ansatte". "Kineserne folger var kalender pa jobben, men privat folger de den kinesiske. Den kinesiske kalenderen kan for eksempel si at "idag er en bra dag a gifte seg", og derfor kan man se uvanlig mange brudefolger, selv pa en tirsdag". "Hvordan er det a jobbe sammen med kineserne? De virker hyggelige og smiler alltid". "Jo, de gjor det, men det er kun en maske. Det er svart vanskelig a komme bak den masken; en kineser apner ikke seg selv for fremmede, og det kan ta mange ar a bli godt kjent med en kineser". "Offisielt er Kina kommunstisk, men nar en skal gjore forretninger med dem, er de sa kapitalistiske som noen som helst". Fredric stopper a prate idet en kineser kommer inn dora pa restauranten. De kjenner tydligvis hverandre, og jeg hilser pa kineseren. "Han er sjefen pa laboratoriet pa renseanlegget", forklarer Guillaume. Fredric setter seg mer oppreist og frem pa benken,; han blir prosjektleder Fredric. "Den mannen har kunne ikke snakke engelsk nar jeg traff ham forste gangen i Beijing for et ar siden. Sa var det noen som fortalte ham at det ville vare godt for karrieren hans a kunne engelsk, og na snakker han engelsk sa godt som noen", forklarer Fredric. Han snur seg mot laboranten. "Hvordan gar det? Hvordan gar det med datteren din? Hvis du har noen sporsmal pa laboratoriet, kan du ringe sjefen pa laboratoriet vart utenfor Xian; han er en dyktig mann og snakker kinesisk". Sjefen for laboratoriet snakker ogsa tysk; den tredje personen jeg treffer idag som snakker tysk. "Jeg trenger hjelp av en som snakker kinesisk med a finne en leilighet i morgen. Har du tid til a hjelpe meg?", spor Guillaume. Kineseren er klar nar som helst og de blir enige om et tidspunkt, for han tar med seg en pizza hjem til datteren. "Du bor ikke diskutere husleie med ham", sier Fredic til Guillaume nar vi er alene igjen. Det er firmaet som betaler husleia, som gjerne kan vare seks eller atte ganger sa hoy som lonna til sjefen for laboratoriet. "Det er ingen utvei; han vil forsta hvor mye dette dreier seg om uansett".

Etter middagen drar jeg tilbake til hotellet. Selv som det ser ut som to forskjellige verdner, er det kun er restauranten i andre etasje som skiller den marmorbelagte resepsjonen hvor damene har drakter og oppsatt har i forste og nattklubben i tredje. Nattklubben kan se ganske hipp ut til ved forste oyeblikk, full av unge menn og jenter, men inntrykket varer ikke lenge. De unge mennene sitter mest stille i hjornene, som om de er pa jobb for a sorge for at ting ikke gar over styr. Jentene sitter ogsa rundt ved bordene, men av og til stiller de seg pa rekke og toger inn pa diverse sma rom, hvor middelaldrende fulle menn holder et leven. Etter en stund kommer de fleste av dem litt oppgitt ut igjen. En mann handhilser pa meg, og ber meg folge etter. Vi havner pa et slik lite rom, og han ber meg sette meg i sofaen. Foran meg er et bord og en TV; jeg har sett dette for, uten a forsta hva dette egentlig er. "Unnskyld, men hva er dette?", prover jeg. "Slapp av, jeg betaler!", sier mannen. "Nei, jeg mener hva skal vi gjore her? Karaoke?". "Ja!, Karaoke og jenter!". For hele toget av jenter kommer inn, toger jeg ut av rommet. Har hverken lyst til a synge kinesisk karaoke eller se pa en kinesisk variant av ballongdansen med en annen mann eller hva det na er man gjor pa disse rommene.

Om kvelden spiser jeg middag med Joy. De gra harene i hodebunnen hennes og at hun har en datter pa fjorten, tyder pa at hun er pa min alder. Uten at jeg spor noe narmere. Hun er kledd i en rod drakt med noen gyldne broderier. "Fin kommunistisk farge!", sier Joy. Hun sliter litt med a finne frem til favorittrestauranten sin, og unnskylder seg med at hun kun har bodd to ar i byen og at hun pleier a ta bussen. Joy forteller om balanse. "Det viktigste i livet for kinesere, er a finne balanse. Det skal vare et riktig forhold mellom alt. Slik du sykler, ser kineserne pa deg som en ekstremist". Jeg vet ikke helt om jeg har lyst til a vare ekstremist. "Dette er min mate a finne balanse pa". Tror ikke det hjalp. Pa restauranten bestiller Joy en kyllinggryte som blir staende midt pa bordet. Jeg ma sporre om hvordan jeg forskyner meg. "Du bare spiser rett fra fatet med pinnene", sier hun og justerer hvordan jeg holder pinnene. Det er bare den ene pinnen som skal bevege seg. "Med denne teknikken kan du plukke opp alt, selv en peanott". "Hvorfor er det sa disig i Urumqi?". Sikten er kun noen fa kvartaler i sentrum. "Forurensing fra kullfyringen", svarer Joy. Jeg tror pa det - de fleste husene har en kullhaug i bakgarden som de bruker til oppvarming. Ei serveringsdame skal til a gi Joy en kopp te. "Gjester forst!", sier hun skarpt. "Hvor mange mennesker bor i Kina? En milliard?", spor jeg. "En komma tre" er svaret. Hver fjerde person er kineser! "Hvor mange barn har dere lov til a fa? En?". "Ja, men noen minioriteter har lov til a fa flere". Hores rimelig ut; ellers ville de jo do ut. "Men hva sjker om man allikevel far to barn?". "Da vil man fa en stor bot". Jeg trodde ikke at det fantes noe kapitell "Ved spisebordet" i den kinesiske utgaven av Skikk & Bruk, men jeg klarer allikevel a trakke i salaten. "Er du gift?", spor jeg. Hun har ingen giftring. "Selvfolgelig er jeg gift! Du vet jo at jeg har en datter; hva trodde du at jeg var!?". Joss! "Du kunne jo vare enke eller skilt", og sikkert et par andre varianter som jeg ikke tor nevne. Hun blir stille et oyeblikk. "Jo, jeg er skilt. Men i Kina snakker man ikke om slikt. Hverken mine foreldre eller datteren min vet dette". "Beklager at jeg spurte. I Norge blir de fleste gifte par skilt...", sier jeg og haper at det teller i formildende retning. "Jo, jeg vet at i deres kultur snakker man om det. En gang jeg var i England fortalte et barn meg at foreldrene hennes var skilt, og jeg ble helt paff. En kineser mister ansikt om noen far vite at han er skilt, og forlater da vanligvis byen. Eksmannen min jobber i en annen by, og kommer for a besoke datteren sin en gang imellom". "Hvordan blir man gift i Kina?". "Tidligere matte mannen ga til sine foreldre for a be om tillatelse til a gifte seg med den han onsket. Om de godkjente henne, matte foreldrene sa ga til jentas foreldre og sporre om deres tillatelse. Men dette har endret seg, og idag ordner de unge dette stort sett pa egen hand". Jeg foler at jeg har snakket meg ut av salaten. "Kina er kommunistisk, ikke sant?", pastar jeg. "Selvfolgelig!", sier hun stolt. "Men alle jobber ikke for staten. Denne restauranten, for eksempel, den er vel privat. Og hvis jeg onsker a starte en privat bedrift i Kina, sa kan jeg jo det?". "Ja det kan du. Skolen min er et eget firma". "Men de offentlige tilbudene, som skole og sykehus, er vel gratis?". "Nja, det finnes bade private og offentlige skoler. Datteren min gar pa en offentlig skole, men ogsa der ma jeg betale skolepenger. Og vi har sykeforsikringer. Fattige folk har ofte ikke rad til a ga til legen hvis de blir syke". Hva er igjen av den kommunistiske ideen da? Det politiske systemet kanskje? "Mye har vel forandret seg siden Maos tid?". "Ja, Kina er ikke til a kjenne igjen". Joy forteller at neste ar skal hun flytte til Tyskand, og starte en sprakskole i Heilbrunn. "Hvorfor Tyskland? Du snakker jo knapt tysk", spor jeg. "I Tyskland er det lettere enn i de andre vesteuropeiske landene a starte en bedrift. Der trenger jeg kun a deponere femti tusen euro, for a vise at jeg, datteren og broren min kan klare oss selv uten inntekt i to ar". "Det er jo allikevel ganske mye penger...", sier jeg og tenkter pa at de som serverer oss trolig tjener rundt hundre euro i maneden. "Synes du det? Det er da ikke sa mye...". Joy er nok blandt de rikere; hun driver jo en bedrift og sier at hun har kjopt en villa til foreldrene, hvor ogsa datteren bor. Men etter at vi har spist, ber hun om a fa restene i en pose. Det er kanskje slik man blir rik, selv om hun betaler regningen. "En kinesisk tradisjon; gjester betaler ikke". "Mange forteller meg at jeg ikke klarer a starte en bedrift i Tyskland. "Du kommer til a bli mott med rasisme!" og "Du er kvinne, og ikke toff nok!" forteller folk meg". Jeg ber henne huske pessimistene. Man trenger dem; de er gode a tenke pa nar motbakken er toff eller natta for kald.

Neste dag drar jeg til byens marked Da Bazar sammen med Kirstie - som jeg traff pa et spisested dagen i forveien - og ei kollega av henne som jeg tror heter Jen Zha. De jobber som talentspeidere. "Hva slags talenter er dere pa jakt etter?". "Pene folk som kan bli modeller eller noen som er flinke til a synge - egentlig hva som helst", forteller Kristie - det er bare hun som kan eller tor snakke engelsk. "Hvordan finner dere dem?". "Vi star pa gata, holder audition eller gar pa karaokebarer. Er egentlig alltid pa jobb". "Og hva gjor dere om dere finner et talent? Blir dere med vedkommende pa turne?". "Nei, det tar andre seg av. Vi gar tilbake pa gata for a finne fler. Det er ganske kaldt na". Kirstie er ourugo og Jen Zha er han-kineser - den desidert storste folkegruppa i Kina. "Det er tretten forskjellige folkegrupper i XinJiang", sier Kirstie og ramser dem opp. Foruten ourugo og han, har jeg selvfolgelig hort om kasakhstanere og mongoler, mens de andre er helt ukjente. Vi passerer en bygning hvor det rodgule kinesiske flagget vaier utenfor. "Hva symboliserer de fem stjernene i flagget deres?", spor jeg. "Den store stjernen er myndighetene, mens de fire sma er folket". "Hvorfor fire?". Ingen av dem vet svaret. Jeg peker pa en plakat som er skrevet pa ourugo og kinesisk. "Er det skriftspraket det samme som arabisk?". Kirstie vet ikke. "Jeg kan bare snakke ourugo - kan ikke lese det". Ellers er engelsk overraskende utbredt, selv om jeg merker at noen benytter de samme metodene som meg, enten ved a gjenta tankefullt siste sagte ord eller bare smile nar de ikke forstar. Men jeg har lagt fra meg vegringen mot a snakke engelsk; det er kun et sprak, og jeg trenger ikke sta til rette for Bush og Blair - de langt farreste engelsktalende stemte da ei heller pa de nevnte herrer. Langs en slik tradisjonsrik handelsrute som Silkeveien trenger man heller ikke vare voksen for a forsta at engelsk er fremtiden. Igar kom tre jenter bort til meg pa en hamburgerrestaurant. "Hello, my name is ...", sa fulgte noen navn jeg ikke forsto, "what is your name?". Jeg fortale hva navnet mitt var, og ba dem gjenta deres. "Mitt engelske navn er Sofia". "... Nancy". Mon tro hvor de far disse engelske navnene fra; velger de dem selv? Da Bazar er ikke en markedplass, det er en hel bydel. "Da Bazar er to tusen ar gammel!", sier Kirstie. Karavanene som fulgte Silkeveien kom nok innom her for a omsette varene. Selv om Silkeveien ikke lenger eksisterer, betyr ikke det at handelen er borte - tipper det er mer handel i Urumqi na enn det noensinne har vart. Na omsettes de fleste varene i de mange varehusene som holder til i hoyblokkene. Og det skyter stadig opp nye blokker - flere er under bygging. Hele sentrum ser ny ut, og Jen Zha bekrefter at alle bygningene i sentrum har kommet opp i lopet av de siste femten arene. Det ser ut som om de spiser opp et kvartal av Da Bazar i maneden. Vi stikker innom et varehus. Denne formiddagen er vi de eneste i varehuset, hvor det selges tradisjonelle varer som krydder, pelser og kniver. Ei dame som selger naturmedisin forklarer bruken. Kirstie oversetter. "Hvis du for eksempel har vondt i magen, kan hun fortelle deg hva som hjelper. Hun vil gi deg noen oppskarne horn, som du legger i vin noen dager". Damen selger ogsa vinen. "Eller hvis du har problemer med potensen, sa har hun ogsa medisin mot det". Jentene er interessert i noen smykker, men er ikke fornoyd med prisen. Det er nok ikke lett a gjore et varp med meg pa slep. Jeg tilbyr meg a betale, men de vil ikke ta imot, selv om Kirstie spanderte lunsj. Finnes det virkelig noe som heter gratis lunsj pa kinesisk?

Dagen etter kommer MaYu - hun som intervjuet meg i Chang ji - til Urumqi. Hun kommer uten engelsklareren. Vi motes pa en internettcafe. Jeg er ikke sikker pa om jeg kan mer kinesisk enn hun kan engelsk, sa jeg har egentlig ikke sa store forventninger til motet. MaYu innstallerer et program pa en pc, og skriver noe kinesisk pa venstre side av skjermen. Pa hoyre side star det samme pa engelsk. Kanskje ikke helt riktig engelsk, men forstaelig. Jeg skriver noe tilbake til den venstre siden. MaYu forteller at hun har fatt fri fra jobben idag. Hun skriver at hun vil vise meg et sted utenfor byen, og ber meg folge med. Jeg skriver tilbake at jeg ma ha mat forst. MaYu og noen andre nysjerrige bak oss ler. I et kryss moter vi svogeren hennes, og han folger oss til en ventende bil. En annen mann sitter bak rattet og royker. Vi kjorer til en restaurant i utkanten av byen, hvor jeg far ris og et stort kjottbein a gnage pa. De prover a gi meg porselensskjeen, men jeg viser at jeg har lart a holde pinnene. Deretter kjorer vi en time sorvestover, til vi kommer til et skilt: "The Geographic Centre of Asia". Betyr det at jeg har syklet gjennom halve Asia? Dette senteret er en bisarr samling monumenter av stein samlet rundt et lodd ute pa et jorde. De forskjellige monumentene symboliserer Asias land; totalt fortiatte monumenter. Langs alleen som leder opp til monumentene vokser det trar; det vil si - det er trestammer med innpodete grener med gronne plastikkblader. MaYu har en liten elektronisk oversetter, hvor hun skriver noen tegn pa skjermen som igjen erstattes av det engelske ordet. Utrolig at den lille maskinen klarer a kjenne igjen tegnene hun skribler ned. Pa vei tilbake til Urumqi overtar svogeren rattet. Om han lille roykeren var darlig sjafor, sa er svogeren elendig. Han bilr heller ikke noe bedre av at roykeren gir han en skyllebotte for hver manover. Det gar ikke likere enn at svogeren kjorer for fort over en groft som er gravd pa tverrs av veien, og olje lekker fra bilen. Derfra ma svogeren og jeg dytte bilen inn gjennom forstedene til Urumqi; en alternativ og original mate a se byen pa. Samtidig far jeg et nytt argument far a holde meg til sykkel. Noen gutter pa et verksted erstatter den rokne ledningen. Tilbake i sentrum havner MaYu og jeg etterhvert pa en nettcafe. Det er mange slike her; det ser ut til a vare en av de mest populare fritidsaktivitetene i XinJiang. "Hvordan er den kinesiske kalenderen?", spor jeg ved hjelp av pc'en. "Den har tolv forskjellige ar, og at vi er na i hanens ar. Arsskiftet er i slutten av januar. Ut fra hvilket ar man er fodt i, kan man si noe om en persons egenskaper". Akkurat som horoskopet i Vesten. "Hvilket ar er du fodt i?", skriver MaYu. "1969". "Da er du kylling". "Pa norsk betyr "kylling" pingle!". "Nei, nei, kyllingen er intelligent, arlig, dyktig og sosial. Selv er jeg gris!".