Värmland

Jeg våkner til strålende solskinn, syngende svaler og at Jonny steker bacon. Og skikkelig vondt i rompa. Etter frokost blir vi sittende litt foran huset og drikke kaffe. Han forteller om alle planene han har om oppussing av husmannsplassen, og jeg skjönner hintet om å komme meg videre. Og for å väre på den sikre siden, fölger han meg de siste to kilometerene langs smuglerruta som kalles Sukkerveien til riksgrensa. Han sier at nå må jeg ta vare på meg selv, for det er ingen andre til å gjöre det. Antar at han mener at jeg skal holde meg unna kvinnfolk, som han gjentok hver fredag da vi jobbet sammen, for det er en utgiftspost.

På den svenske siden av grensen er det godt med nedoverbakker, og etter halvannen mil er det også asfalt. Det föles litt eksotisk å se svenske flagg og vegskilt; jeg har aldri syklet helt til utlandet för. Det kryr av "stugor", som er omtrent som norske hytter, bare mer velholdte. Malte i rödt eller gul, og med hvite lister på hjörnene og rundt vinduene. Valmede tak. Nyslåtte plener og veltrimmede hekker. Nymalte gjerder. Store stabler med björkeved. Gamlingene ser opp fra gressklipperne og hilser når jeg passerer.

Mens jeg tenker at en sykkeltur blir ikke bedre enn dette, slår det meg at jeg savner gårsdagens gode selskap. Jeg er helt alene! Begynner å tvile på om turen virkelig er verdt dette. Ikke det at det er så dyrt å sykle, men synes at en dag er lenge å väre borte fra venner. Kikker mot horisonten og lurer på om trärne på åskammene jeg ser er norske. Regner ut hvor lang tid det tar å sykle hjem. Skrur på mobiltelefonen og sjekker om noen fortsatt husker meg.

Jeg sykler gjennom lukten av nyslått gress, tömmerhogst og fjös. Langs sysådde åkre og utallige innsjöer. Små tettsteder med store hvite murkirker fra 1700-tallet. Ser rovfugler, rev, rådyr og en overkjört orm. Sykler og sykler. Nesten 10 mil för jeg slår opp teltet ved et vann sör for Arvika. Så ensom at jeg ikke orker å spise.

Så snart jeg kommer på sykkelen, merker jeg at rompa er vondere enn igår. Dessuten er lillefingrene numme. Pröver å holde humöret oppe med argumentene jeg brukte da andre spurte om de kunne väre med på turen, og forteller meg selv at trening er feigt; man får vondt i rompa för eller senere uansett - og da er det best senere. Og jeg er ikke smartere enn at jeg tror på meg selv.

I Värmskog treffer jeg ei dame som jobber med å markedsföre Grums kommune. Hun forteller at de skal holde en markering i forbindelse med jubileet for unionsopplösningen i 1905, fordi svenskekongen var i kommunen ukene för opplösningen. Jeg kommer i skade for å kalle det en feiring. Hun ser strengt på meg, og spör om jeg vet hva som er spesielt med datoen 5. juni. Innen jeg får svart, og hun belärer meg om at det var dagen da Stortinget vedtok å lösrive seg fra Sverige. Jeg pröver å hoste opp noe billig grums, og påpeker at kommuneskiltet mangler når en kommer inn i kommunen, mens Arvikas kommuneskilt er blankt og fint. Hun ler, og sier at hun er klar over det, men Vägverket ikke gjör noe med saken. Folk bryr seg da heller ikke om hvilken kommune de er i.

Ved lokalbutikken kommer jeg i snakk med en gammel dame. Som gamle damer flest, snakker hun om barnebarnet sitt. Fireåringen hadde spurt henne om hvor gammel hun var en dag, og da hun fortalte at hun var 68 år, utbröt barnebarnet "Da er du så gammel at du dör snart!". Jeg spör derimot om hvorfor det bare er gamle folk i Westre Värmland. Hun forteller at skoletilbudet er dårlig, så ungdom må til Karlstad for å gå på skole, og siden må de enda lengre for å gå på högskole. Men nå flytter det inn mange nordmenn og tyskere. Og nederlenderne kommer stadig fler.

I Karlstad får jeg bekreftet den gamles historie; endelig noen unge folk. I gatene, på fotballbanene og på de utallige sykkelstiene. Her kan selv nederlandske byplanleggere legge studieturene sine. Ser ut som Kardemomme by; alle er höflige og hjelpsomme. Ingen taggere eller stressa forretningsfolk, men dessto flere barnevogner og småbarnsfamiler. Og gode restauranter.

Selv om reisen rent fysisk begynte i Oslo, startet den mentalt ved riksgrensen. Jeg kommer ikke over sjokket for Karlstad, men herfra er det sa langt hjem at det ikke er noe a tenke pa lenger. Na er jeg underveis - fullt og helt.