Vientiane

Jeg har to venninner i Vientiane.
Den ene er kvinne. Den andre er mann.

En maned gar fort. Pa manedens siste dag stikker jeg innom imigrasjonskontoret i Vientiane for a soke om forlenget oppholdstillatelse. "Vi sitter i et mote. Kom tilbake klokka tretten", var beskjeden jeg fikk pa en blanding av engelsk og laotisk. "Vi tar ikke i mot dokumenter idag. Kom tilbake pa tirsdag", var beskjeden jeg fikk klokka tretten. "Men oppholdstillatelsen min utloper idag...". "Ikke noe problem. Kom tilbake pa tirsdag". "Ma jeg betale noe ekstra for det?". "Ikke sa mye". Hm. Jeg drar heller til Thailand.

Det er ikke lange reisen - Thailand ligger rett over pa andre siden av Mekong. Den byrokratiske veien er noe lenger, selv uten baggasje. "Hva er formalet med ditt besok i Thailand?". "Turisme". "Hvordan skal du bo?". "Pa hotell". "Hvor stor er arsinntekten din?". Jeg ljuger pa alle svar og onskes velkommen til Thailand med to stempler i passet. "Hei min venn! Hvor skal du?", spor forstemann jeg treffer i Thailand. Han er drosjesjafor. "Til Laos". Forvirret lofter han langsomt armen og peker tilbake dit jeg kom fra. Jeg krysser veien og svarer pa Thaiemigrasjonens sporsmal, deretter Laoimigrasjonens sporsmal, for jeg far en ny maned til bruk i Laos. Thailand virket trivelig, men fem minutter var litt snaut.

Lastebilen som gir meg haik tilbake til Vientiane, slipper meg av i en forstad. Pa et marked i denne forstaden treffer jeg Pou. Hun har virkelig lite klar pa seg. Jeg snur meg for a se en gang til. Joda, jeg sa riktig - det var ikke bare brystene som var falske. Hun legger naturligvis merke til det. "Hei du!", sier hun og kommer etter meg. "Ikke var redd!". "Jeg er ikke redd deg", pastar jeg, og for a bevise at jeg ikke er redd en mann med silikonpupper, takker jeg ja til a smake pa salte polser pa stra. Pou har langt blondt har, er mager og understreker alt hun sier med stjalne blikk. "Liker du kvinner eller menn?", spor jeg. "Menn". Hun forteller at hun har en kjareste i Danmark, og skal reise dit for a besoke ham. "Hva slags menn?". "Menn. Hvem som helst. Bare ikke asiater. Og du, hva slags jenter liker du?". "Asiatiske, tror jeg. Men ekte jenter, ikke kopier. Beklager". "Det er ingenting a beklage. Kom pa fest hjemme hos meg i morgen, sa skal du fa treffe ekte jenter". Man blir torst av a spise salte polser, og jeg slukker torsten med sa mye ol at jeg lover a komme pa festen.

"Trenger du kyss hjem?", spor ei jente pa motorsykkel utenfor et utested. Jeg sa henne der inne, men musikken sa hoy at jeg ikke fikk pratet med henne. Like greit det; etter alle olene med Pou hadde jeg ikke lenger noe forstaelig a si. "OK". Det er et stykke a ga tilbake til sentrum. I en bakgate kjorer en annen motorsykkel opp pa siden av oss. Mannen som sitter bakerst pa denne napper handvesken til Lah. Det gar fort; for fort til at noen av oss klarer a reagere. En motorsykkeljakt folger, men Lah klarer ikke a ta svingene gjennom byen like raskt. Kurven foran styret pa Lahs motorsykkel tyder ogsa pa at den ikke er byens raskeste. Etter noen kvartaler i hoyt tempo, innser Lah at vesken er tapt. "Hva hadde du i vesken?", spor jeg. "Telefonen min. Og penger. Mye penger!". Det hele var sa fantastisk at jeg mistenker det hele for a vare en felle. Lah synes neppe at det hele er like fantastisk; hun kjorer meg hjem og begynner a grine.

Et ord er et ord. Sa neste kveld drar jeg pa festen til Pou. Familien hennes bor i to store murbygninger. I porten star tre firehjulsdrevne biler - store og blankpolerte. Silikonen ropet allerede igar at Lah kom fra en velbeslatt familie. Tredve personer sitter rundt fire bord pa gardsplassen og spiser, mens tre karer i like treningsdresser og en syntesizer star for taffelmusikken. Fire karer i porten glor nyskjerrig pa meg. Ei dame som mangler venstre oye serverer kjott og salat. To transer danser. Lah er ikke a se, men jeg gar allikevel inn - jeg har gatt langt for a komme hit. Ei dame som solgte ol pa markedet viser meg til bordet narmest porten. En porsjon oksekjott senere kommer Lah. Hun har sminket seg sa mye at hun ser ut som et lik. "Der er du jo! Kom, sitt med oss!", sier hun og leder meg til hovedbordet. Der blir jeg plassert mellom henne og en onkel. Pa andre siden av bordet sitter foreldrene hennes. Farens harde handtrykk, morske ansiktsuttrykk og gronne T-skjorte med gul tekst gir et inntrykk av at han er militar. Alle snakker brukbart engelsk, men samtalen taper allikevel konkurrensen med karaokeanlegget. "JEG HAR DRUKKET SIDEN I MORGES!", skriker og spytter onkelen inn i oret mitt. Det hadde jeg allerede gjettet. Ei jente kommer bort til meg og byr opp ved a bukke med handflatene mot hverandre foran nesen. Det sensuelle i hennes dans ligger ikke i hoftene eller skuldrene, men i handleddene. Hun vrir og boyer pa handleddene, mens hun beveger pekefingeren mot tommelen. Dansen avsluttes pa samme mate som den begynte - handflatene sammen foran nesen og et bukk. "DISSE FOLKA BRYR SEG IKKE OM PENGER! FOR DEM ER DET VIKTIGERE A VARE LYKKELIGE!", spyttskriker onkelen videre mens han peker pa foreldrene til Lah. Den torste onkelen kan ha et poeng. Foreldrene ser ganske sa fornoyde ut, der de sitter og lytter til sin transvesittdatter rope i karaokeanlegget med sin morke rost. Det er ikke mange steder i verden hvor det er sa hoyt under taket.

"Liker du kinesisk mat?", spor Lah. Det er nyttarsaften og jeg er sulten. "Klart jeg gjor". Hun kjorer meg til arbeidsplassen sin. Det er ikke en kinarestaurant, men en butikk som selger mobiltelefoner. Hadde det ikke vart for glassdisken, hadde jeg trodd det var en garasje. Der jobber Lah for et kinesisk ektepar sju dager i uka. For femti dollar i maneden. I alle laotiske landsbyer har jeg truffet foretaksomme kineserne som driver sma bedrifter. De flytter hit, larer seg spraket og kanskje finner seg en laotisk kjareste, men forblir kinesere pa sin hals. Slik vokser det kinesiske imperiet; stille, men sikkert. Men na er det ikke stille; det er nyttarsaften og felles middag i butikken. Det vil si, middagsbordet star pa fortauet utenfor butikken. Pa bordet star en gryte med kokende kjott og gronnsaker, og rundt bordet sitter et titalls kinesere. Pa kinesisk vis skales og skrales maltidet ned med brennevin. Akkurat i slike anledninger kommer kinesisken min til rette, hvor jeg kan konsentrere meg om maten, og innimellom slenge ut noen hurrakinesiske fraser som "Skal, utlendinger!", "Matte dere gjore gode forretninger og bli rike i aret som kommer!" og "Er det noe mer mat a fa?". Det skaper akkurat nok begeistring til at Lah ikke trekkes i lonn for den sultne gjesten hun kom trekkende med.

Deretter treffer vi igjen det ferierende franske sirkuset pa en bar i sentrum. Sammen med sirkusets lysmester, kiropraktor og trapesister, avslutter vi kvelden og begynner det nye aret hjemme hos en fransk diplomat. Jacqueline bor i en stor og moderne villa i en inngjerdet park, og motbeviser alle teorier om at europeiske jenter har gatt av moten. Hun har lang sort har, er kledd i en sid kjole og gar barbeint mens hun serverer sjokolade og whisky til den brokete forsamlingen gjester. Jacqueline snakker med dem alle med samme interesse og respekt, enten vedkommende er en dresskledd diplomat, tatoert trapesartist eller syklist med kinamat pa skjorta. Og hun gjor det pa tilsynelatende hvilket som helst sprak. Joda, diplomat er absolutt et yrke. Kun to av gjestene er laoter; Lah og ei jente som en annen bleiking brakte med seg. Kolonitiden er slutt, men var det bare navnet som forsvant? Hva er forskjellen pa dette selskapet og da franske innbyggere i Vientiane skalte og onsket hverandre et godt 1907? Styre og stell er overlatt til laotene, men hvor mye selvstyre har egentlig et uland? Hvor mye dikteres av giverland, investorgrupper og bestikkende luringer? Fortsatt er Laos en eksportor av ravarer. Fortsatt bor europerne i egne villastrok med laotiske tjenere og far middagene servert pa eksklusive restauranter. De pengesterke har eget sykehus, egne skoler og egne klubber. Kommunistismen har ikke endret noe pa dette - kanskje snarere tverrt imot. "Takk for at du ville komme", sier Jacqueline og kysser meg pa kinnet, for jeg forveksler utgangsdora med garderoben. "Og godt nyttar", gjentar jeg etter et kort opphold i klesskapet.

Navnet Lah er en forkortelse av navnet Chittaphone; like selvfolgelig som at Sasha er en forkortelse av navnet Alexandra. Lah inviterer meg hjem til middag hos familien. De bor i et murhus som er skjult av et stort skur som truer med a kollapse. I skuret driver moren til Lah et lite spisested med en kort og enkel meny: nudelsuppe. I tillegg huser skuret en butikk som selger ol, shampoo og vaskepulver. Lah er ikke bitter pa sjefen som betaler henne femti dollar i maneden - hun inviterer ogsa alle kineserne fra jobben pa middag. Tilsammen er det over tredve middagsgjester i skuret. Jeg blir plassert ved kinabordet sammen med Lah og naboens transseksuelle datter Na Na. Jeg trodde hun var kvinne helt til Lah hvisket "Ladyboy" i oret mitt. Nabolagets ungjenter serverer, mens smagutta passer motorsyklene utenfor. En flokk unger loper rundt bordene. Vartskapet gar rundt og prater med gjestene. Lahs far setter seg ned ved siden av meg og presenterer seg som Tommy. "Han heter Poh" - laoter unngar a avslutte ord med bokstaven "L" - " og er ingenior!", forteller Lah begeistret. Ukvemsordet "ingenior" imponerer fa jenter i Norge - "Din perverse dust, hva tror du jeg er for noe!?" - men her har tittelen en bedre klang. Jeg berommer Tommy for hans engelsk. "Ja, skal man komme noe sted, sa ma man snakke engelsk", sier han. "Jeg har provd a fortelle det til sonnen min, men han er bare interessert i a drikke ol pa fritida". Lah er derimot flittigere. Etter jobben kler hun pa seg skjort, hvit skjorte og slips, og bruker halve lonna si pa engelskkurs. Fem kvelder i uka. "Gikk du ogsa pa engelskkurs?", spor jeg Tommy. "Ja. I USA. I 1969. De forste fire manedene larte jeg engelsk, og resten av det aret fikk vi undervisning i mekanikk". Mekanikk av T-28 bombefly. Amerikanerne var jo pa den tiden hemmelig involvert i borgerkrigen i Laos, og stottet regjeringsstyrkene med trening og vapen. "Men fikk dere ikke problemer etter at kommunistene kom i makten i 1975?". "Egentlig ikke. Kommunistiske bombefly trenger ogsa vedlikehold", sier Tommy og smiler. Etter at kjottet, salaten og olet er fortart, forer Lah meg inn i stua. Faren og moren hennes kneler pa et teppe, og jeg gjor det samme foran dem. "Til Pappa", sier Lah og gir meg en hvit hyssing. Den binder jeg rundt hans ventsre armledd, mens han holder den hoyre handen vertikalt foran nesa si. Han har mange hyssinger rundt venstre handledd; noen har ogsa pengesedler knyttet fast. Deretter gjor jeg det samme med morens handledd, og avslutter den korte seremonien med a fore handflatene sammen foran nesa og boye hodet. "Takk for maten". Nar vi litt senere forlater middagen til fordel for et diskotek, binder faren, moren og ei tante hver sin hyssing rundt mitt hoye handledd. "Det betyr lykke!", forklarer Lah. "Men bare hvis du ikke tar dem av!".

I en mork og disig badstue horer jeg noen snakke russisk. "Hvor fra?", spor jeg mannen ved siden av meg. Det blir stille, og et alvorlig fjes under en piggsveis glor olmt pa meg. Mannen sier ingenting, men ansiktsuttrykket spor om jeg skal ha juling. "Russisk?", spor jeg igjen. Jeg har ikke glemt a snakke russisk, men husket ikke formalitetene der i garden. "Russisk...", svarer mannen sakte mens han lurer pa hva det angar meg. "Altsa, jeg var der engang. Pa sykkel...", forklarer jeg.

Neste dag inviterer de to mennene fra Sibir oss med pa fritidsklubben deres. Mens vi sitter ved klubbens svommebasseng og spiser lunsj, forteller Alex og Pavjel om jobben sin. De er gullgravere. Ansatte i et russisk gruveselskap, skal de grave etter gull i jungelen to timers kjoring vest for Vientiane. Oppdraget gar over to ar, med hjemreise til familien hver sjette maned. "Hvorfor tror dere det er gull her?". "Et kinesisk gruveselskap henter ut store mengder gull lenger nord i Laos, og geologene i Moskva mener at det er gode muligheter akkurat her. Og hvis vi finner gull, sa blir vi rike!". Det er bonusen - ikke lonna - for a finne gull som har lokket dem til Laos. "Har dere funnet noe?". "Vet ikke. Gullet er sa lite, at man kan ikke se det. Sa vi sender provene vi tar til Russland, og venter spent pa resultatene". Senere pa kvelden spiser vi middag hjemme hos russerne. De bor i nabohuset til den amerikanske ambassadoren, ikke langt fra Jacqueline. I noen esker ligger provene, nummerert og pakket inn i gra konvolutter - klare til a bli sendt til et laboratorium i Russland. "Na er det middag!", roper Pavjel fra kjokkenet, og setter en gryte kjott og poteter pa bordet. Alex setter tre flasker vodka ved gryta. Og en flaske italiensk hetvin. "Sa har vi blandevann", ler han, og jeg skjonner at morgendagen er avlyst.

Vientiane ligger ved Mekongs ostre bredd. Bortsett fra to overskyede dager, har det kun vart bla himmel over Laos den tiden jeg har vart her. Ikke noe regn. Sa na er elvebredden tre hundre meter lenger vest - det er nesten sa en kan ga helt til Thailand. "Men sa lenge man er i vannet, sa er man i Laos", forteller ei gammel dame. Landegrensen folger motsatt elvebredd. "Sa nar folk flyktet herfra i 1975 og -76, sa kunne de risikere a bli skutt pa helt til de krabbet opp pa stranda pa andre siden". Nede ved stranda treffer jeg ogsa to menn som har blitt tvunget til a komme andre veien, men ikke av andre grunner enn a fornye sine Thailandske visum. Bade dansken og nederlenderen er bosatt, gift og har barn i Thailand, men ma annenhver maned ut av landet for a fornye visumene. "Det finnes ikke noe sted hvor jentene er penere enn i Thailand", reklamerer dansken. "De er elegante, smale og gjor alt for deg. Og sa har de sa fint har!". "Ja, har er viktig for dem", istemmer nederlenderen. Tilsammen har vi tre en halv sveis pa deling. "Pa skolen ma jentene ha oppsatt har. Og hvis datra mi ikke er fornoyd med hvordan haret er satt opp, sa nekter hun a ga pa skolen", ler han, for han fortsetter. "Men jeg var faktisk sann selv ogsa. Pa attitallet spilte jeg trommer pa turne med Guns 'n Roses og Van Halen", og en rekke band jeg ikke har hort om, "og da var det kun min nederlandske frisor som fikk rore horet mitt. Sa frisoren var med pa alle turneene". Han ser mot den orange solen som synker ned over Mekong. "Da var det andre ting enn fornyelse av visum vi var opptatt av...".

Selv om klokka er elleve, er det langt pa dag for Eye og Khammorh. De sto opp klokka fire, mediterte en time, sanket mat pa gata og studerte noen timer, for de satte seg ned for a spise dagens siste maltid na klokka elleve pa formiddagen. De er begge munker. Jeg traff dem begge to dager tidligere, da jeg var gjestelarer i engelsk pa en skole vest i byen. Det var en ettermiddagskole med over seks hundre studenter i alderen ti til tredve. Forst hadde jeg et mote med rektor, som onsket meg velkommen i vanngredd har, lilla skjorte og et stripet slips. Deretter forte han meg opp til en av de yngre klassene, hvor alle forti elevene var kledd hvit skjorte og rodt slips. Mens jeg holdt innlegget om Norge og sykling, hadde gutta pa bakerste benk en annen diskusjon pa gang. Sammen med den skjorte- og slipskledde lareren forsatte jeg undervisningen med a forklare forskjellen mellom "some" og "any" - fortsatt med diverse diskusjoner gaende blant elevene. I pausen fikk jeg vare med pa mote pa larervarelset. Etter en kort introduksjon, reiste rektor seg og holdt en tale. Mens han talte, diskuterte noen av larerene pa andre enden av bordet om de skulle bytte 7up med Pepsi, og antydet med det hvor studentenes manglende kustus kom fra. Neste time talte jeg til den mest avanserte engelskklassen. Her var det bare tolv elever, og halvparten av dem var munker. Blant dem Khammorh og Eye, som inviterte meg til a tilbringe en drommedag med munker.

"Nei, vi er noviser", presiserer Khammorh nar jeg parkerer Lahs motorsykkel mellom tempelet og trommetarnet. Den ene blottede skulderen forteller at de er noviser, mens munker dekker begge skuldrene med det orange, gule eller brune kledet. Det er kun disse farger som er tillatt a bare, og i ar ser det ut til at vintermoten blant munker er brunt. "Forst etter at man har fyllt tjue ar, kan man bli munk". Eller bli sivil, slik Khammorh har planer om. Han er nitten ar, og har bare fire maneder igjen av tiden ved tempelet. Eye er sytten, og har fortsatt nesten tre ar igjen. De to kortklipte viser meg inn til rommet som Khammorh deler med en annen novise. Det er et ganske stort rom i et hus som star pa stylter innenfor murene rundt tempelet Hua Muang. Veggene er dekket med avispapir og plakater av jenter. "Ja, det var altsa han som hadde rommet for meg som hang opp disse", unnskylder Khammorh. Pa en tavle star skrevet en liste med engelske gloser, og noen sinuslikninger. "Studerer dere matematikk her ogsa?". "Joda, vi studerer ikke bare meditasjon og Damha, men ogsa matematikk, engelsk, fysikk, historie og astronomi", forteller Eye mens noen andre noviser byr pa klebrig ris fra en krukke, og noen skaler med gronnsaker. Risen er fortsatt klumpete - hver klump er en handfull fra morgenens glade givere. "Og matematikk og engelsk er mine favorittfag". Sikkert derfor er jeg invitert, sa de kan praktisere engelsk. "Hva er Dahma?", spor jeg. "Det er laren om Buddha og buddhismen". Han forteller sa om buddhismens fem leveregler, om er omtrent som de siste sju av de Ti Bud. "Men munker og noviser har ytterligere fem leveregler", fortsetter han. Disse omhandler et pietistisk levesett, som avstar for alle former for luksus. Blant annet a ikke spise etter klokka elleve om formiddagen. Khammorh hadde to hobbyer da han kom til tempelet som femtenaring; a spille gitar og fotball. Men begge deler matte han legge pa hylla, noviser har ikke anledning til a drive med slikt. Eneste form for fysisk aktivitet er a ga, sa etter a ha spist lunsj, gar vi en tur i Vientiane.

"Dette er Vientianes vertikale rullebane", forteller Khammorh og peker pa Triumfbuen i enden av avenue. I den andre enden er presidentpalasset. Den kalles sa, fordi betongen den er stopt i, var en gave fra USA til a bygge ny rullebane pa flyplassen. Men nar myndigheten fikk sa mye gratis betong, sa ble fristelsen til a bygge en triumfbue tydligvis for stor. Khammorh og Eye ser derimot ikke ut til a plages med fristelser. De har en rolig holdning. Ingen bra bevegelser, ingen abligoyer og ingen hoylydt tale. Kanskje skyldes det de to timene med medistasjon hver dag. Eller kanskje de ikke har energi til noen sprell siden det ikke er lov til a spise? Det er derimot tillatt a drikke, sa under omvisning av byens templer stopper vi flere steder for a drikke Pepsi. De nyter stor respekt pa gata. Folk viker til siden, og noen bukker. "Noen kvinner kneler ogsa", forteller Eye. Selv om gutta er diskret, sa merker jeg at de ser pa jentene. "Ja, jeg skulle gjerne hatt en kjareste", innrommer Khammorh og smiler. Jeg hadde egentlig tenk a sporre dem sporsmal som "Hva betyr buddhismen for deg?", men vi blir heller sittende og kommentere jentene som passerer. "Jeg liker best slanke jenter", sier Khammorh. "Med langt har". Om fire maneder kan det bli mer enn en drom for Khammorh, men i tempelet Si Saket ser vi en femtenarig gutt som ma se langt etter kjareste de neste fem arene. Dagens seremoni er til are for han skal begynne sin tid som novise. Gutten er kneler kortklipt og hvitkledd inne i tempelet, mens hans stolte far- ogsa kortklipt og hvitkledd - leder prosesjonen rundt tempelet. Og her treffer jeg igjen Ingvild, hun som jobber ved den norske ambassaden i Hanoi, og hennes hoye, blonde venninne Maria. Til novisenes glede, blir begge de norske jentene med oss videre. Khammorh smiler og nesten smaspringer for a prate med jentene, mens Eye blir taus, men storoyd. "Husk at dere ikke har lov til a komme nar novisene", advarer jeg jentene. "Jo, det er lov a komme tett inntil, bare ikke det er kontakt", korrigerer Eye. "Og det er ikke lov a sporre vestlige jenter om deres alder eller vekt", advarer jeg gutta. Vi gar tilbake til tempelet Hua Muang, hvor gutta bor. "Er det lov med jenter pa rommet?", spor Maria. Khammorhs brede glis og de beundrende blikkene fra tempelets yngre noviser tyder pa at det. "Kanskje vi kan treffes igjen i morgen?", horer jeg Eye sporre jentene idet jeg gar.

Jeg treffer ihvertfall jentene igjen til middag pa en takterrasse. Mens vi spiser laotisk mat fra fire felles fat, kommer ei jente bort til oss og snakker med Lah. "Ladyboy", sier Lah etter at den tungt sminkede har gatt videre. "Hva?!", sier Ingvild og snur seg for a se en gang til. "Joda", sier Lah. "Det er faktisk seks ladyboys i restauranten akkurat na". Vi norske provera gjette hvilke seks det er, men klarer det ikke. "Det ma vare en del menn som far seg en overraskelse her", sier Ingvild. "Har dere lyst til a ga et annet sted etter middagen?", spor jeg. "Nei, det er ikke noen menn for meg her i Vientiane", svarer Maria. "Enten sa er de munker, eller sa er de transer". Begge jentene gar hjem og legger seg.