Volga

Havnebygnihngen i Volgograd er ikke det den en gang ma ha vart. Malingen flasser av veggene og de store ventehallene er stengt; og ser ut til a ha vart det i lengre tid. En femarsplan som ble glemt for lenge siden. En og annen butikk holder stand; blant annet kontoret som selger biletter til baten som skal ta meg opover Volga - europas lengste elv. Jeg har avtalt a mote ei jente der, som skal folge meg til baten. Hun er tynn og vever, og har en sveis som ei lita jente. "Kom, sa skal jeg folge deg til baten!" sier hun. "Den heter Alexander Nefkin". "Hvem er det?" spor jeg. "Var" sier hun og minner meg om at alle russiske helter er dode. "Var han en helt?" spor jeg. "Sa og si". Jeg sliter litt med a forsta hva hun sier, sa nar hun spor om jeg snakker engelsk svarer jeg: "Yes I do". Vanligvis besvarer jeg all engelsk med russisk, men denne jenta virker sa stakkarslig at jeg prover a rekke ut en spraklig hand. Dermed tror hun at jeg ikke forstar noe russisk, og prover a si noe pa engelsk, men kommer ikke pa en eneste ord. Sykkelen min punkterte pa vei ned til havna, og jeg ber om at hun venter sa jeg far pumpet opp dekket - det holder tett nok i et par minutter. "Tiden gar ..." antyder hun, og ser ut som om hun er redd for at jeg skal begynne med omfattende reparasjoner. Pa vei bortover brygga ma hun stramme ei rem pa sandalen sin. "Tiden gar ..." sier jeg, men angrer med det samme - redd for at hun skal begynne a grine. Hun smiler. Nar jeg barer sykkelen inn pa baten, klarer hun endelig a fa ut et ord: "Welcome!".

Damene i batens resepsjon gir meg en diskuterer om hvor de skal plassere meg. De gir meg nokkelen til en egen firemannslugar. "Og rett frem der er det mat klokken to" sier hun og peker mot restauranten. "Nei, han reiser pa tredje klasse!" sier hun andre. "Da er det mat klokken tre". Jeg har bilett pa tredje klasse, fordi jeg trodde det er der jeg skulle finne de vanlige russerne. Og riktg nok - i korridoren under dekk utspiller en vanlig russisk scene seg: ei diger dame og gir en kraftig og taus mann ei skikkelig skyllebotte. Men han kan ikke ha gjort sa mye galt, for nar jeg passerer for andre gang er damen mer interessert i hvor jeg kommer fra og om jeg er gift.

Det er noe dekadent a reise med elvebat. De fleste fellesomradene er utendors, hvor man henger over rekka og royker pa nedre dekk, eller promenerer pa ovre dekk. Og de kler som om til middag, ogsa de som reiser pa tredje klasse. Ei jente som heter Katja serverer. Hun smiler hele tiden, mens hun serverer tradisjonell russisk mat i tre retter til alle. Og en kopp te og et glass vodka. Jeg er litt forvirret over tidssoner og sprak, men Katja kommer og henter meg i lugaren til frokost, ellers pa baten ved lunch og middag. Hun er min helt. Ved bordet mitt sitter enkene Emma og Anja, som har reist helt fra Sakhalin for a reiser med denne baten, og det slar meg at denne reisen ma kanskje vare noe av det fineste Russland har a by pa.

Etter middagen blir jeg sittende pa akterdekket og hore pa en kar spille gitar. Etterhvert forsvinner de andre folkene pa dekket, og til slutt reiser ogsa gitaristen seg og gar. Jeg prover a finne folk, men det er ingen i baren og ingen i restauranten. Helt oppe pa overste dekk har derimot alle samlet seg i en sal for a hore pa noen damer synge tradisjonelle russiske sanger med okende hastighet. Dette er de samme damene som bor nede pa nederste dekk sammen med meg. Lederen for sanggruppa sier noe i en mikrofon, og jeg titter inn dora for a se hva som skjer. Damen sier noe, og alle ser pa meg. Noen i dora dytter meg inn, og dermed er jeg pameldt til en konkurranse i ballongdans. Heldigvis er den russiske varianten med klar pa, men ikke sa mye mindre pinlig. Marina og jeg blir nummer to, og gar dermed glipp av forstepremien pa tre bananer.

Marina er ei forsteklasses jente, med rodfarget har som hun holder pa plass med diamantbesatte solbriller. Hun er 24 ar og regnskapsforer. Hun prover a ta forerkort na, og skal jobbe frem til at hun blir tredve ar innen hun far familie. For pengene drommer hun om a kjope en fin bil. Og med seg pa forste klasse reiser hun med tre kollegaer. Det finnes ogsa en kategori som heter "forste klasse luksus". Den eneste som jeg har sett der, er en tysker med ei russisk dame. Marina lurer pa hva jeg gjor i Russland, og jeg forteller min historie. Nar jeg er ferdig, ser hun pa meg en stund for hun tar pekefingeren mot tinningen og vrir den rundt. Dermed er vi venner.

En dag gjor baten en stopp i Saratov, og alle gar ut for a bli med pa en guidet omvisning i byen. Det er alltid od oppslutning om fellesarrangementer. Vi folger etter en ung guide til en statue. "Og til minne om da Juri Gargarin gikk pa skole her, er denne statuen reist her i enden av Kosmonautgata..." begynner han. "Ape! Ape!" roper ei av kollegaene til Marina begeistret og peker pa en apekatt med bukse pa. Ei dame tar betalt for a ta bilder av apen. Jeg far aren av a fotografere damene, som skal ha mange bilder. Sa mange at hele omvisningsgruppa er borte innen de er fornoyde. Vi loper sa fort den storste av damene klarer a bevege seg, mens de roper til folk langs veien: "Har dere sett en omvisning ga forbi her?!". Etter tjue minutter finner vi igjen omvisningen i sentrum, og fortsetter med den, selv om det ikke er var omvisning. "Tidligere var det ingen telefonautomater i Saratov, mens idag er det 62 - bare i sentrum!" forteller den nye guiden, en eldre dame. De som er med pa eskursjonen gjesper eller sender tekstmeldinger . Og nar det dukker opp noen butikker, forsvinner damene igjen. Jeg gar inn i en sportsbutikk uten a finne noe interessant der. "Se! Fin dress!" sier Marina og peker mot et utstillingsvindu. "Har du dress?". Jeg tenker pa det gamle og slitte plagget jeg har stuet ned i en soppelsekk i Oslo, og ser en gang til mot utstillingsvinduet. "Nei" sier jeg, og Marina ser senker skuldrene. "Ah.." sier hun bare. Damene stopper ved en souvenirbod, og ei av damene kjoper noen dukker. Marina vil gi meg en slik tredukke med mange mindre inni - matriosjka - men jeg sier at jeg ikke har plass til slikt. Sa hun kjoper ei treskje isteden. Etter neste butikkbesok far jeg en ol i handa - den smaker gjaret elpesaft. Mens vi gar og drikker ol nedover gata pa vei tilbake til baten, ser ei av damene en uteresturant med en fontene. "Se! Fin fontene!" sier ei av damene, og sa setter vi oss ved et bord ved fontenen. Ei serveringsfroken spor hva det skal vare, og damene ber om at hun tar et bilde av oss foran fontenen. Nar hun har gjort det, reiser vi oss og gar.

Pa baten kommer jeg i prat med gitaristen. Han heter Dmitri og studerer i Volgograd. Han reiser sammen med bestemoren sin, og underholder henne med a synge gamle slagere. Han liker tydligvis a snakke engelsk, og han bruker de mest kompliserte ordene han kan for a beskrive de enkleste ting. "En beklagelig hendelse fant desverre sted tidligere idag", sier han pa engelsk... "Ah?". "Ja..." "Hva skjedde?". "Vel, jeg la ikke merke til hendelsen selv, men da jeg lente meg over rekka, horte jeg et plask i vannet ...". "Og hva var det?". "Vel, jeg sa det ikke selv, men min gode venn Sergej fortalte meg da at na har jeg ikke noen solbriller lenger...". "Liker du Putin?" spor jeg for a snakke om noe mer interessant. "JA! Endelig har Russland en leder som har samme mening som folket. Han er faktisk sa popular at det snakkes om a endre grunnloven, slik at en president kan sitte i mer enn to femarsperioder!". Det er flott at landet har en leder med bred oppslutning - visstnok mellom 60% og 80% pa meningsmalingene - men jeg undres om denne populariteten skyldes at noen i Putinadministrasjonen er dyktige markedsforere. Hver gang jeg ser pa nyhetene, er Putin der. Putin taler til en forsamling, Putin tar imot Lukasjenko og Josjenko, Putin flyr jagerfly, Putin legger en stor mann i bakken - og blir selv lagt i bakken av en liten mann - i judo. Jeg synes han famler etter ordene nar han snakker, men Dmitri sier at han er en god taler.

Om kvelden er det vorspiel pa lugaren til ei av kollegaene til Marina, hvor de serverer hjemmebrent, vin og frukt. "Kom ut pa dekk!" roper Marina. Der ser jeg mye opplyst royk fra land. "Hva er det for noe? En fabrikk, eller?" spor jeg. "Ja", sier Marina begeistret "en sementfabrikk!". Etterpa er det dans pa overste dekk, men jeg synes ikke det er noe fart over festen og gar ned i restauranten. Der er stort sett folka som jobber pa baten, og det er ikke fa. Pa rederiets lonningsliste star blant annet seks sangere og fire dansere. Og pa scenen star piken som fulgte meg ombord og rocker baten. Ikledd en liten topp, bar mage og noen side bukser spretter hun omkring mens hun synger pa engelsk i mikrofonen.

Volga er mer en serie med dammer og sluser enn en elv pa den strekningen jeg reiser. Men det har vel heller aldri vart noe fart i Volga - ved min endestasjon er vi 58 meter over havet, som er nesten 150 mil unna. Siste dagen pa baten spiser jeg som vanlig lunsj med Emma og Anja. De lurer pa hva jeg skal i byen vi kommer til, som heter Samara. Jeg forteller at jeg skal forlate baten og sykle ostover, selv om det jeg gjerne skulle ha seilt videre med Alexandr Nefkin. Elvebat er en fin mate a reise pa, og en blir pa hils med alle. Selv tyskeren pa forste klasse luksus kommer bort til meg siste dagen; han har fatt med seg historien min og onsker meg god tur videre. "Hva skal dere gjore i Samara?" spor jeg enkene. "Vi skal pa eksursjon. Til badeland!"